Frykten
ser meg inn i øynene.
Jeg stirrer tilbake
trassende
i rangkampen.
Håpet går i mellom,
roper på meg.
Jeg søker stemmen
og hever blikket.
Da får jeg øye på månen
som lyser mot meg,
som et fyrtårn i stormen,
fyller meg med håp.
Jeg fylles sakte av ulven
og sammen hyller
vi månens kraft
med våre stille
rungende hyl.
Da løftes vi begge
på ørnens vinger
og etterlater frykten,
trygt gjemt,
i jordens favntak.
Vakkert skrevet, Lilly.........
så vakkert at jeg lurer på hvor reisen gikk etter at ørna tok dere med....
