Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg er på vei mot din rose,
rosen for min lengsel, rosen av rødt,
rosen av sol, naturrosen
i den høyeste dalen,
den myke rosen av ord.

Jeg flyter om i havet
skap av vann og drømmer,
havet over vår himmel,
oppdager at elvene flyter oppover,
Din roses hemmelige elv tar meg,
løfter meg, høyere og høyere
opp mot deg...

...riiing...riing...riiiiing..riiing
så jeg tar telefonen. Teit gjort.
Det jeg får høre gjør at jeg må
sjekke mail og sone, jeg måtte ta grep
og ordne opp, fock it, fock telefon og nett,
@@@ og alt som fører meg brått ut
av den omsnudde elven.

Så er jeg tilbake på sporet.
Din rose holder på å dø.
Diktet holder på å dø nå,
det kjemper for livet et sted
der glemselens strøm går sterk.
Kan jeg ennå livredde et dikt?

Så ringer det igjen, fra holistisk forbund
denne gangen, javel og jaha, men det passer
ikke nå, ikke faen, det passert ikke,
jeg holder på å redde et dikt
som holder på å drukne, ring igjen om
20 minutters tid,

for dikte jeg skrev
ble ikke lagret og
mens jeg telefonpjatet
forsvant det ut i det store intet
som en stjerne
revet ut av mitt hjerte.
Hvem kan fange en stjerne?

Jeg er fortsatt i elven
som rosen løfter opp,
men nå dør rosen og elven
tar til å flyte nedover igjen,
som en vanlig elv i en vanlig verden.
Fortryllesen er det som først
viker når virkeligheten ringer.

riing..riing...riing
på fast og mobil.
riing..riing... hvorfor må
hele verden ringe meg akkurat nå?
Vil verden også drikke av elven?
Dras også hele verden
mot din rose?

fuck it, fuck it all, the phone, the net,
the whole human race.
It is just you I want just now,
I am a wolf just now, I just hunt
for you, I am so sad, I am alone,
I am stupid, You came, but I,
stupid jackass, I left you,
I did not find you back.
I lost the poem
for your rose.

ailo

Roser kommer, Roser forgår...
mens ens egen rose alltid består.

Vannet lar seg ikke foringe evig
av menneskers steinkast.

Vannet lar seg berøre
av menneskers minner...

Uansett hvilken vei det går.

Ditt dikt berørte en streng i meg
rosen min bøyer seg
for et dikt som ditt!

Gi slipp på det...så kommer det tilbake.

Og husk å sette mobilen på lydløs og legge av telefonrøret neste gang 

Sjaman reddet dikt fra den sikre drukningsdød

- svømte i elv som rant oppover


 



Kan det være så at dette er den stemningen som virkelig kreativitet springer ut av?
Hvis ikke det er viktigere enn alt annet - der og da - er ikke trykket bak sterkt nok...

Uansett:    og 


Når det uoppnåelige (uunngåelig) glipper, kommer noe annet fantastisk i dets sted

(  )

Forsmedelege greier!
Håper det ikkje er vår skuld  :eusa_pray:
Det kjem sikkert attende.
Vis ikkje,så hugs det skjedde Coleridge og...

Kanskje var ikke rosen helt utsprunget ennå...? 

sender deg herved 100 000 røda rosor....
for diktet tok meg iallfall
med til de forgjettede rosers land

Diktet forsvant
et nytt glimrer nå på sonehimmelen..


..men rosen

den døde ikke..
roser drukner ikke..

roser overgir seg..
gir seg selv til omgivelsen
til elven
blir kvar i hver del av vannet

med den fortryllende duften
og muligheten til å åpne hjertet
for rosens kjærlighet







(Jeg hade lest ”Din rose” , senere kom jeg inn på badet mitt og oppdaga da att rose-boblebadet mitt hadde veltet og hele gulvet og matta var fullt i boblebad. Undskyll Ailo men jeg måtte le høyt… Lurte på hvad rosene mente..
Så jeg tok et rosebad og skyllet matta i badekaret, så nå er rosene på vei ut i elven her, og videre til havet)



Hvad ville rosene idag?
Er de blitt helt ville?
Er de villroser
Vil de ut i det ville
og overgi seg?

Nå er de på vei..





(Og jeg lurer på hvordan en får bort alt dette hvite nedenfor det jeg skrev, undskyll at jeg tok så mye plass)




   




















 

another day
the noise
becomes scent
the scent a rose
and an immortal poem is heard dancing
somewhere up the crazy river

Rosene
er ansatt
i blomsterbedet

Et dikt jeg hørte bli deklamert av en hyggelig dikter den tid jeg satt på kunstnerkafé og snakket med rødvinsdrikkende diktere (eller var det rosévindiktende drikkere?). Lenge siden det, nå.

Dikterens navn husket jeg i mange år, men dessverre ikke lenger. Diktet var sikkert også lenger.

Tja, slik er det vel Ailo.
Livet er ikke alltid "rosenrødt".
Men det vet du mye om.
Likte diktet ditt! 

Hver gang jeg hører om roser tenker jeg på en gammel mann. Og når jeg hører om døde roser ser jeg samme mann gråte. Denne mannen var en lærd og bereist mann, og nettopp derfor var det ingen som helt forstod hvorfor øynene hans ble fylt med tårer hver gang han fikk avskårne roser hjem til seg. Reaksjonen var så eiendommelig at det snart gikk gjetord om den berømte mannen som hadde beholdt evnen til å glede seg over de små ting. Og det selv om han var så berømt at det nesten ikke var til å holde ut.

På folkemunne hette seg at mannen simpelthen elsket avskårne roser. Til slutt var det ingen som kom på besøk til mannen uten en bukett roser. Hver gang gjentok det samme ritualet seg: Mannens øyne ble fylt av tårer, og man hørte et dypt, dypt sukk. Men ingen hørte han noensinne takket for blomstene. Gjestene lot seg ikke merke med den slags, de var bare takknemlige for å kunne røre den gamle til tårer.

I blant var det riktignok noen som undret seg over det sørgmodige blikket. De fleste tolket det dit hen at mannen gråt av glede fordi roser var så vakre. Andre mente at roser minte han om en tapt ungdomskjærlighet. Mannen selv forble taus om eiendommeligheten. Kun noen få visste årsaken. Ingen av disse ble videre overrasket da mannen en dag kunngjorde at han ikke ønsket besøk. For mannen gråt selvsagt ikke av glede over det vakre, eller av tapt kjærlighet. Han gråt av sorg. Han gråt bøddelens tårer. Hver eneste gang han fikk en bukett roser sørget han over at noe levende ble avskåret livet for hans skyld. Det var den medskyldiges tårer fordi noe ble brakt til hans hjem kun for å dø.

For en fantastisk tekst NNy!
Takker alle roseforfatterne i denne tråden 
med en av mine favoritter:

Where The Wild Roses Grow:
http://www.youtube.com/watch?v=jRMe5H9WKpM

where The wild Roses Grow
takk Liljee
skulle ønske jeg var den som lå i det rensende vannet 
kjekk var karn også jam jam  klem bast

For en fantastisk tekst NNy!

Ja. Eller, for en fantastisk mann. For dette var en helt virkelig mann. En underlig mann, hvis tanker gjorde såpass inntrykk på meg at jeg ikke kjøpte avskårne blomster på tiår. Eller følger tradisjonen med å ha juletre i stua, for den del. Og ennå husker jeg jo historien han når noen nevner roser. Hmm. Plutselig slår det meg at gammel mann, avskårne roser og juletre må være ukens avsporing av en dikttråd. Moralen er: Hold fokus på diktet!

"De andre er roser og liljer
men du du er en tulipan"
citat Lars Mathisen 1855

ja hvorfor ikke tulipaner?

hiulsen brobyg

For en fantastisk tekst NNy!
Ja. Eller, for en fantastisk mann.

Undskyll at jeg fortsetter avsporingen, men jeg føler meg litt som passopp nå. Får lyst til å skrive "vrøvl!"
For en idiot som fortsetter å plage seg selv i år etter år og ikke sier fra!
Hvorfor ville han være bøddel?
Jeg syns dette var veldig respektløs mot seg selv, mot rosene og mot den som gir gaven.

Jeg skønner jo at det en grunn til at han var på denne måten, men jeg syns ikke han var fantastisk.

Jeg kunne ikke unngå
- mht til den gamle mannen
og rosene -

å føle at det var en slags identifisering

Alderdom - og det å være kuttet ved rota...

Man vokser ikke mer, men visner, litt og litt

Ah, mortale humane, finito amore bella,
forgjengelighet, også fjella

"gunilla":

For en fantastisk tekst NNy!
Ja. Eller, for en fantastisk mann.

Undskyll at jeg fortsetter avsporingen, men jeg føler meg litt som passopp nå. Får lyst til å skrive "vrøvl!"
For en idiot som fortsetter å plage seg selv i år etter år og ikke sier fra!
Hvorfor ville han være bøddel?
Jeg syns dette var veldig respektløs mot seg selv, mot rosene og mot den som gir gaven.

Jeg skønner jo at det en grunn til at han var på denne måten, men jeg syns ikke han var fantastisk.

Først har jeg lyst til å si at jeg er lei ordet vrøvl. Jeg synes det er en uting å karakterisere andres tanker eller meninger som "vrøvl".

Og idiot? Nei mannen var ikke en idiot. Ihvertfall ikke den virkelige mannen som jeg bygger historien på.
For dette er bare en liten tekst jeg skrev i går kveld under headingen dikt. Teksten bygger på en sann historie om en mann som ikke likte avskårne blomster. Jeg diktet og fabulerte meg bare videre.   

"NNy":

Først har jeg lyst til å si at jeg er lei ordet vrøvl. Jeg synes det er en uting å karakterisere andres tanker eller meninger som "vrøvl".

For noe vrøvl.

Sikkert har du rett Torstein

Først har jeg lyst til å si at jeg er lei ordet vrøvl. Jeg synes det er en uting å karakterisere andres tanker eller meninger som "vrøvl".

enig Nny