Jeg går til fjellet...min beskyttelse.
Jeg strekker ut armene av fjær.
Høyt flyr jeg som ørna...opp opp opp
til jeg når toppen...ser ned
med skarpt blikk og sanser
den lille jenta som tar sine første skritt.
Jeg flyr til høyeste grantopp...en venn
ser ned på den ensomme jenta
som har kun seg selv å leke med.
Hva hun hadde av fantasi...
der hun gikk i sin egen verden
og diktet poesi.
Mørket senker seg og jeg flyr
til epletreet i hagen.
Med mitt skarpe blikk observerer
jeg jenta i sin egen seng...
gråtende...uten å se
uten å forstå de som rundt sengen sto
og trøstet så godt de kunne
å fikk henne til tilslutt å sovne...
når solen sto opp, den lille jenta
hoppet ut...blid og glad
å sprang til nærmeste blomstereng.
Jeg flyr til et vann...setter meg ned ved en strand
og observerer den unge jenta...som ikke kan være med
på det de andre kan. Hun er for sjenert. Stille ser hun på
de andre har det moro...hun koser seg på deres vegne
å håper en dag...hun blir en av dem.
Som ørna observerer jeg...at den unge blir voksen.
Hennes sårede barnesinn og ungdomssinn
blir det langsomt healet...av seg selv og
hennes nye venner...det tok år å oppdage.
De er ikke av denne verden. Men det spiller
ingen rolle. De hjalp henne i tunge stunder...
evig takknemlig er hun for deres hjelp.
Å ydmyk er hun for sine nye venner...
som ikke er av denne verden
å i sitt hjerte hun har lovet...
at de som har bruk for henne
vil hun dele sitt hjerte med.
Gjennom ørnas skarpe øyne...ser jeg
at jenta har vokst seg sterk...
på ønsket om å dele!
Del mer!!!
