I sirkelen vandrer jeg,
rundt og rundt.
Som en hund,
frivillig plassert i bånd.
Prøver jeg å løpe for fort,
faller jeg.
Slippes båndet
svever jeg vekk.
Sakte setter jeg den ene foten foran den andre,
det smerter i musklene og føttene,
denne sakte vandringen.
Men jeg blir, jeg holdes fast
i sirkelen.
Flauheten overmanner meg og
jeg synker,
men støtten er stabil,
i vandring den også.
Jeg blir ikke sluppet, verken opp eller ned
og overgir meg til vandringen.
Da forsvinner jeg i sirkelen,
følelsene tar overhånd.
Som et inferno tar det tak i meg,
endrer min form,
før jeg legges ned i sentrum.
Utslitt.
Rundt sirkelen
vokser skogen opp
og mosen dekker min slitne kropp,
mens jeg drikker
av mitt eggeglass
av visdom.
.