Vårkvinnens renselse
Kom mai du skjønne milde
gjør våren atter grønn
melodistrofen surrer og går
i mitt hode
etter som dagslyset demrer
inn i den første dagen av mai
Vårgrønn og yr
svaier bjørkestammene
i den svake brisen
småfuglene kvitrer
livsglad om kapp
til et kråkeskrik
skjærer gjennom luften
En svart, tung bør
av sorg og svik
fikk jeg hjelp til
å legge av meg
i går
Legg den over på meg
sa du
jeg kan sende den
til jorden for deg
sa du
Tankene mine kollapset i hodet
jeg kan jo ikke gjøre det, mot deg
sa jeg
men kroppen min forsto
jeg sendte alt det tunge, mørke
over på deg
du roste meg og sa, det går så bra
som en sviker, føler jeg meg i dag
slett ikke glad
Vandret langs en vårstor elv
i går
med buldrende fosser
og stille stryk
hvilte på en benk
en linerle trippet stolt
med vippende halestjert forbi
svarttrosten sang
og endene seilte avsted
faretruende nær
den ville foss
Da så jeg plutselig en mink løpe avsted
på den andre siden av elvebredden
den forsvant like brått som den kom
ned i elvens dyp
I en drøm
for lenge, lenge siden
kom en kvinne i sobelpels til meg
noen sto bak henne og lo
det var da fælt som hun har spjåket seg ut
hvem tror hun at hun er
men jeg synes at hun var
den vakreste kvinnen
jeg hadde sett
selv om jeg ikke kunne se
hennes ansikt
Men hun vil ikke vise seg for meg mer
samme hvor inderlig jeg ønsker
at hun skulle det
mink og sobel, forsto jeg brått
er jo i slekt med jerven
det dyret, i den norske fauna
er det jeg frykter aller mest
til bakholdsangrep går de
biter seg fast i nakken
Jeg kom til Mekka
og satte meg ned
med en cæcarsalat og litt livgivende vann
så mot et eldgammelt tre
bakenfor rant elven
evigvarende, men alltid ny
mot sitt bestemmelsessted
En hjorteskulptur kneiste stolt
med sitt gevir
hjorteparken, tenkte jeg
må være et godt hvilested
hjortedyret, det må være mitt oppvåkningsdyr
Cæcar ble sveket av sin sønn
hvem svek meg, tenkte jeg
og vandret av sted
til jeg endte opp på Evita, med
gulerotkake og et glass cortado
Utslitt kom jeg hjem, uendelig glad
til å begynne med
men så kom tåreflommen
gråt meg gjennom natten
gamle minner av sorg og svik
dukket opp
i glimt
Men en gang stoppet tåreflommen opp
jeg rettet ryggen og
kneiste med nakken
ingen skulle se at
jeg egentlig hadde gitt opp å tro
at livet lå foran meg
hvem svek hvem?
Evita sang sin svanesang
og ble dyrket som et idol
etter sin død
Jeg tok på meg en omsnudd offerrolle
som endte i et forstummet skrik
og fortvilelsen ble rettet
som et hat
inn i meg selv
Tårene er forløst
jeg ser de falle
som duggdråper
ned i marikåpeblad
som en gulerot
ligger de og venter
med sin belønning
tårer renser
som nektar
gir jeg dem
til jorden
slik at nytt liv kan gro frem
Kom mai du skjønne milde
gjør våren atter grønn
synger jeg
og avgir et løfte om at jeg
vil gjøre alt for at jeg
aldri mer skal svike
meg selv
Jeg vil elske frem den lille
redde, forgråtte
jenta i meg selv
med tindrende barneøyne
skal hun få se
himmellyset
en vakker, skimrende
vinterkveld
I mens danser Vårkvinnen
saftig livskraft over jorden
på ny
kledd i sobelpels
med vårens første blomster i håret
og tindrende barneøyne
