i elva
lå svarene
fra fortiden
han ennå ikke hadde sett.
Veien videre.
Han gikk over den, rundt den,
våget ikke se, våget ikke føle.
Før han endelig våget å kaste seg ned i elvas
dyp
han ble liten og svak
strømningene i elva
holdt på å få ham
til å miste kontrollen.
Han gråt og var liten og redd.
En hjort kom til elva, fisket ham opp med hornene og sa.
Du må være mann hvis du skal gå ut i elva,
Ikke la noe stanse deg. Du kan stanse tiden.
Du kan stanse kraften og tidevannet
og bølgene.
For her er alt din virkelighet.
Mannen stanset elva og gikk ned
og hentet hemmeligheten.
Elva begynte å sildre igjen og
rente vakkert.
Mannen fikk hemmeligheten, men
det kjentes ikke like sterkt å få den
når den hadde kommet så lett
så han kastet den ut igjen uten å se den.
Livet gikk. Hemmeligheten lå der
på elvas bunn. Mannen lå for døden.
Han var tom kjente han.
Livet hadde vært et slit.
Da kom hjorten til ham
og spurte, vil du ikke
nå vite hemmeligheten?
Trettheten hadde tatt ham, så han svarte ja.
Hemmeligheten er
at det finnes ikke noen elv
det finnes ikke noe du må bekjempe
alt skaper du inni deg
og det du skaper inni deg
manifesterer du i det som skjer med deg.
Sånn skapes liv. Sånn skapes alt.
Da smilte mannen.
Han skapte fred inni seg.
Slik fikk han en siste fredelig reise hjem.
hjem til seg selv
nærende ord
Det er så flott, hvordan du hjelper meg akkurat nå med dine dikt. Det er så synkront.
