som bomull
er tankene
foran flammen
hjertet smiler
dette ubegrunnede
grunnløse
smertefulle
alle vet det
hun er med barn
det er hans barn
hun har vært utro
hun sitter ved kjøkkenbordet
hun gråter
jeg prøver å trøste,
prøver å glatte over
han har forlatt henne
hun har plutselig ingen
"skal jeg beholde barnet?
Du som ser."
Jeg svelger tungt.
Noen ganger er det godt
å ikke se, godt å ikke vite
Jeg ber henne lukke øynene,
jeg skal ta deg på en fremtidsreise sier jeg
Hun ser hva som skjer hvis hun beholder barnet
Hun ser hva som skjer hvis hun tar det bort
Hun gråter, vil ikke si noe.
Jeg ser henne aldri mer.
Ikke før idag.
Hun var der med en god mann
og en liten gutt.
Hun smilte. Vi blir alene et øyeblikk.
"Det var han, sier hun. Den lille som jeg beholdte"
Hun smiler rørt.
Jeg gir en klem
til den lille og tenker.
Så sterkt livet er.
Og hvem kan bestemme en annens skjebne.
Jeg hadde en liten tåre i øyenkroken da.
GjenopprettetMedlem
