Sjaman.com – Forumarkiv

Strandhogg

Jeg går og venter
jeg teller dagene ned
til månen blir uten lys

Jeg har en uro
jeg har en forventning
jeg står ved et nytt veiskille

Snart gir jeg slipp
på månen som speil
for mine feil

Snart skal jeg ta kampen opp
gå inn i meg selv
kjenne at roten til all ufred
omkring meg
ligger som skjulte sår
dypt i meg selv

Mens strømaggregatet buldrer
taster jeg hurtig ned disse ord
det er så merkelig å være på nett
på en strømløs øy
ikke lengre unna naboer
enn en liten rotur

I noen dager nå
har jeg ønsket ensomheten velkommen
I morgen drar min kjære
og tar mac`en med
endelig er tiden kommet
for å søke svarene i meg selv

Helgedagsfreden kimes inn
solen skinner fra klarblå himmel
sommeren har kommet
varmen og sola har svidd av
røslyngen i knopp

Når helgen er over
blir det stillere her ute
folk flest er på arbeid og skole
selv båttrafikken stilner av

Dagen før den mørke månen
blir uten lys
ønsker jeg å våkne opp
få en dag i stillhet
vandre omkring på øya
så sakte som jeg bare kan

Det er så tørt
her ute i havgapet
nesten lengst i sør
at gresset knitrer snart
når jeg tråkker på det

Tenk å ønske seg litt regn
når alt jeg har ønsket meg
en hel, lang vinter
er sommer og sol
og smeigedager

Rundt omkring på øya
lyser alskens blomster i gult;
tiriltunge, mure, maskros og soleie
snart står også de gule sverdliljene
helt nede ved vannkanten, i flor
strandnellikene har ennå ikke bukket under for tørken
helt ute på den ytterste knatt
svaier de lett i det minste lille vindpust

Og villrosebuskene har ørsmå knopper på
Jeg har en hemmelig drøm;
måtte jeg få se de blomstre
før jeg drar min vei

Nå er det tid for årets første morgenbad
fjorten grader celsius
ned i vannet
ett stønn
et par svømmetak
så brennkvikt opp
på land igjen

En god, lang sommer
ønsker jeg dere alle
med en liten rotbløyte
en gang i blant 

Dette høres da skikkelig deilig ut, til tross for tørken.
Ønsker deg et givende og innsiktsfullt opphold...og noen friske livgivende regnskurer.

Go sommer fra Kira! 

Takk Kira, tårene kom til slutt 



Brennhet kulde

I den heteste solvarmen
fikk jeg nærkontakt
med skjelettkvinnen
i meg selv

Det var et isende kaldt møte
jeg gikk inn i dødsfrykt
kulden jog gjennom
marg og bein

Jeg måtte flykte vekk
fra den brennhete sol
inn under dyna
hvor jeg vekselsvis sov og gråt

Jeg ga slipp på et speil
et autoritetsspeil
jeg hang meg fast i
i en hvit tråd bandt jeg meg
det var den eneste tråden
jeg hadde for hånde

Med en stein som jeg fant
i en svabergbukt
som en liten kvinneflintkniv
så den ut
med den skar jeg meg fri

Etterhvert fylte salvierøyken
alle rom i hytta
dører og vinduer på vidt gap
jeg danset og raslet
flakset med to ørnefjær
på plenen utenfor
og følte meg litt halvgal
det varer nok en stund
før jeg er flyvedyktig

Like før midnatt i går kveld
fikk jeg øye på en svart
"nattsvermer" i vinduet
da skjønte jeg
at jeg bare så vidt har begynt å reise
i det mørkeste mørke i meg selv

Digre flyvemaur ble klekket ut i forgårs
de satt så tett i tett
at de dekket alle fargeflater i svart
som en tålmodig og arbeidssom maur
må jeg kjempe for å møte det mørkeste mørke
jeg har i meg selv
før jeg kan folde mine vinger ut
og fly

En kjempestor sommerfugl
unnslipper meg igjen og igjen
jeg vet hvor den svermer
kanskje jeg rett og slett må
sette meg ned for å vente på at den kommer
og varsomt lander ved siden av meg
bretter sine vinger ut
slik at jeg kan se
de fargene den skjuler
hver gang den hastig flyr forbi

Selv om jeg håper på underverker
nytter det ikke å skynde seg
på denne veien
det tar tid før eldgammel sorg
og eldgammelt raseri
slipper taket

Imens plukker jeg små buketter med villroser
skimrende, skjøre hvitrosa kronblader
lyser mot meg
og det gule i midten
og det grønne omkring
gir meg håp og mot;
jeg skal en gang bli fri

Linerlen er kommet tilbake
svarttrostmor og svarttrostfar
samler ufortrødent mat til sine små
de er så tillitsfulle at de tripper rundt meg
når jeg går og vanner plen og blomster
slik at det blir en frodig oase rundt hytta
selv om vind og sol har svidd av det meste
av gress og røsslyng
på den vakreste øy i havet
jeg vet om

Takk Jordkvinne;
isende kulde
i den heteste junimåned
jeg kan minnes
er en sterk opplevelse

Det ble ingen "gå sakte dag" på meg
jeg hadde alt for mye uro inni meg til det
tankene mine gikk i spinn
først nå skjønner jeg hva
som lå under og presset på;
frykten for å møte det mørke i meg selv

Som du sa til meg
da vi snakket på mobil;
du har jo allerede
gått så sakte som du bare kan

Ja, det har jeg
som et barn gikk jeg
en halv dag langs en elv
langsomt som bare den lille jenta i meg
var i stand til der og da

Det var da jeg oppdaget
at jeg måtte ha gått og diktet
slik helt for meg selv
der jeg venneløs
var overlatt til en tilsynelatende, total ensomhet

I naturen fant jeg mine
lekevenner 

Takk!
Takk for inspirerende innsikt.
Slik kan det være...å finne sitt innerste.
Om det er mørke eller hva.
Det du beskriver så bra her, er noe som er tilgjengelig for oss alle.
Det handler om å ville det...virkelig ønske det...for sin egen del.

Du fant visst de rette verktøyene, Shri, i naturen.
Godt jobbet!