Ordene flommer
som et hav av ord renner det ut.
Slik tidevannet slår over stranden
møter dine ord mine,
visker ut de tankene jeg forsiktig sender mot deg.
Et øyeblikk råder tvilen,
er det noen hjelp i mine ord?
Snakker jeg for døve ører?
Jeg vil så gjerne hjelpe deg,
med å hjelpe deg selv...
men vil du ta i mot?
Så tier ordene,
før en ny ordstorm tar til.
Nytt tema, nye ord.
Jeg lytter,
lar deg bli mitt speil.
Og jeg innser at de ord som kommer
er de stille tårer.
Jeg lar de komme,
vet at slik har andre lyttet til mine
stille tårer.
Det fins håp og du har grepet det.
Ikke i mine ord men i forløsningen i deg.
Og jeg er takknemlig for at jeg,
får lov til å verdsette den hjelpen jeg engang fikk,
ved å være der for deg.
Jeg er glad du er du.
En av mine læremestere på min vei.
