Du flekket tenner der du lå og lot som du sov.
Truende varslet du om at jeg var innenfor dine enemerker.
Jeg overhørte strupelydene, lot de henge i luften uten mottager
før de falt i jorden.
I samme sekund lukket grepet seg om nakken min,
og kampen var i gang.
Stahet møtte stahet i en kamp som fikk de som var rundt til å trekke seg unna.
Jeg holdt hodet hevet, nektet å gi etter for presset fra jerngrepet.
Lot som at det ikke var noen kraft i disse angrepene som rammet både kropp og sjel.
Så snudde alt, mine kjever lukket seg om mykt kjøtt og jeg visste at kampen var ferdig.
Jeg lot det bli med det, bet ikke sammen, kampen var allerede vunnet.
Du lot stoltheten synke og nesen din møtte min.
Vi er og vil alltid være venner.