Dette er et lesearkiv av det gamle sjaman.com-forumet. Det er ikke mulig å logge inn eller poste nye innlegg her.
GjenopprettetMedlem
Jeg drømte en natt,
at du kom til meg,
at du elsket med meg
slik vinden elsker
med havet.
Det var bare stjerner
og månen som så
de fjærlette kjærtegn
så skjøre
så små..
Hjertene våre danset
vindens dans
kyssene ble hetere
Suget i magen
var uendelig stort
Vi var nære
Vi badet i vannet
vi fløt sammen til ett,
to sjeler
to kropper som sakte ble
fylt av ekstasens øyeblikk
GjenopprettetMedlem
mmmhmmm . . .fjærlett sødme
GjenopprettetMedlem
Vakkert,vakkert!
Mine tankar er at slik kan (og bør)det vere,av og til.
Ein kjærleikshistorie. Ei forening.Dragning.
Kva så med den som er
åleine der ute,- i elementa,men finn saman med
seg sjølv ?
Kan det vere
like vakkert??
Eller blir det like tragisk som Beta-ulven som uler til månen?
(ikkje misforstå,det er ikkje kynisme som ligg til grunn for spørsmålet)
GjenopprettetMedlem
Nydelig dikt
vinden elsker for evig havet
slik havet elsker vinden
og jorden den kaster seg mot
selv ilden der inne elsker havet
så sterkt at den ønsker å skape
ny jord
GjenopprettetMedlem
Vakkert white flame woman !
Det er jo slik det skal være...
vi fløt sammen til ett,
to sjeler
to kropper som sakte ble
fylt av ekstasens øyeblikk
GjenopprettetMedlem
Takk for fine tilbakemeldinger.
Kanskje er det sånn som sjker noen få ganger i livet,
og blir minner som alltid vil ligge ens hjerte nær?
Eg veit ikkje
