hun haler seg
frem i
sakte tempo
ingenting haster
lenger
tiden er til
å se seg om
i hvert gatehjørne
uler vinterens
restvinder
hun trekker seg
unna en
forbipasserende
skygge
under lyktestolpen
gråter regnet
toner hun
kjenner igjen
fra fortiden
Æ kan ikke tenke alle tankan før dæ
men æ kan tenke di me dæ
