En annen tid et annet sted
hvor fuglene har sluttet å synge.
Slik var det nå engand hvor pattedyrene streifet omkring
søkte lykken i hver vannpytt
uvitende om dets potensielle utvikling.
Men etterhvert oppstod drømmene,
håpet.
De søkte å bli mer,
de søkte å forstå helheten i seg selv.
Noen utviklet seg til jegere
de søkende,
sporfinnerene.
Mens andre fremdeles fant lykken i nettopp
i øyeblikket.
Videre og videre gikk utviklingen
til en dag en søker og en av lykken møttes.
De skapte et barn av kjærlighet.
Barnet selv fikk det beste av begge
dets forbannelse
og dets frelse.
Barnet kunne nemlig ikke finne lykken uten å ha søkt den,
ønsket den og sett sitt eget speilbildet i vannet.
Men for å innse det måtte det ha jaktet, følt kraften i jakten.
For siden å innse at den hadde mestret helt alene
kun ved å ha møtt sitt eget speilbilde
og gitt det kjærlighet...
Der datt jeg uti ,gitt.
