Her er 2 av mine opplevelser.
Den førsta var før flere måneder siden.
Eg våknet og kiket ned mot fotenden av sengen. Der står to keiserpingviner. Eg ligger helt still og ser på pingvinene, så tenker eg: "Vem er det som har transportert dei hit?" det andre eg tenker er "Eg har jo ingen fisk! Ka ska eg by på? Dei blir sinte om dei ikke får fisk, no når dei har reist so langt!"
Eg turte knappt å røre mig ifall dei skulle hoppe på mig fordi dei ikke fikk noen fisk, men til slutt krøp eg over til samboerns side av sengen og kastade mig mot døren, mens eg skrek "Du må komme å ta vekk pingvinene, eg har ingen fisk å dei kjem til å anfalle!"
Samboern skjønte ingenting og bare kika på meg, han spurte va det var jeg sa. Da ble jeg irritert å hylte: Herregud, ska vi stå her å snakke, når det står to sinte pingviner på soverommet! Du må ta dei vekk! Samboern prøvde å ro meg ned, men det gjekk ikke.
Til slutt sukka han og gikk in på soverommet å så etter. Han ga besked om at det ikke finnes noen pingvinger. Han kika till og med under senga. Stakkars samboern, det er ofta han må komme å ro meg ned på natta
Den andre var for et par dager siden. Eg våkna og kika mot fønstret, der stakk det fram seks drivkvite overarmer som høll i hvert sitt hvite tente lys. Eg ble ikke so redd som eg pleier, men steg opp å åpna døra so det kom in litt lys, so klarte eg å gå legge meg igen.
Eg opplever ofte at det står folk attmed senga men eg rekker aldri å spørre dei om hvorfor dei står der fordi eg reagerer instinktivt å hiver mig ut av senga innen eg har rukket å tenke. Litt irriterende. Vad er det for vits med besøk om eg ikke snakker med dei?