Tidlig morgen, når natten begynner slippe taket, jeg våkner opp ligger i det som er midt mellom våken tilstand og søvn.
Jeg har bare en tanke og det er at jeg ikke drømmer, jeg drømmer IKKE, jeg er i dyp søvn.
Likevel vet jeg at noe er på vei til å skje.
Det blåser en kald luft rundt sengen min, jeg hutrer, tar dynen godt rundt meg, drømmefangeren svinger i en sirkel, kanskje er det den som lager vinden?
Jeg vet det ikke er rett, men..
Jeg puster dypt, lurer på hva dette er.
Det kommer en dame med to stokker, en i hver hånd, jeg vet hvem hun er, at hun er ett bindeledd..
Så blir rommet fylt med tåke, det er vanskelig å se.
Jeg må bruke hørselen min, det er akkurat som alle følelsene ligger utenpå huden min, jeg kjenner alt med huden, det er nesten som hørselen også blir filtrert gjennom huden.
Hun ber meg om å holde meg fast i den venstre staven hennes, vi går gjennom tåken, føttene mine er ikke nede i bakken, jeg liksom bare henger på, og er med.
Det er mørkt med ett mørkegrått skjær i luften, jeg kjenner den fuktige luften av det som tåken legger fra seg i gråvær.
Jeg trekker pusten, og i samme øyeblikk setter hun stokken ned i marken, som ved ett trylleslag er jeg kommet ut på hardangervidda.
Hun viser meg en stein, jeg aldri før har sett.
Det er malt ett reinsdyr på den steinen, det er malt i blod.
Jeg trekker pusten dypt, så snur hun seg mot meg, ser på meg med mørke øyne, det glitrer livlig i dem.
Så sier hun: "husk du har sagt ja, du drakk hjertets blod......... av den reinen, neste gang blir det fullført"
Jeg blir kastet tilbake i sengen min, kulden forsvinner,
og jeg drømmer at jeg ikke drømmer...
