Jeg var i min dypeste søvn.
Jeg undret meg litt for han snudde seg mot min far og bestemor for å si at de ikke kunne komme etter..
Stemmen hans var dyp, og han snakket den gamle helgelandsdialekten som snart er borte...
Det er vinter, vi er hjemme i Lofoten, og nordlyset flommer over himmelen. Jeg ser opp, så begynner jeg å joike, bestefar er med en liten stund, men så forandrer ordene seg, han blir lettere panisk og sier: " nei, nie, stopp, du må stoppe. Du er jo en av dem, stopp "
Jeg ser på bestefar, tenker at jeg er heldig som har han som bestefar.
Uansett så greier jeg ikke stoppe å joike, ordene går høyt, de går lavt, av og til nesten som en mumling, og innimelleom med klokkeklar stemme.
Nordlyset kommer nærmere og nærmere, det legger seg som ett teppe over meg, rundt meg.
Det føles som om jeg blir gjennomsiktig, så blir jeg løftet oppover og oppover, jeg danser med norlyset, og bestefar står igjen nede på bakken utfor huset.
Jeg kan ikke forstå hvorfor han er lei seg.
Litt lengre oppe møter jeg min døde søster, som alltid er det godt å møte henne.
Hun ber meg gå videre, jeg sier ja, og ser hvor høyt nordlyset egentlig er.
Hun gir meg en rein som skal være veiviser.
Stjernene skinner utrolig sterkt, og nordlysets regnbuefarger er med.
Så våkner jeg, og føler bare tommhet, og er lei meg for jeg ikke fikk med resten
)
