Drømmeverdenen- en sannere virkelighet?

GjenopprettetMedlem

Hei, jeg er ganske fersk på dette nettstedet, men en gammel ørn i sjamanistiske sammenhenger....og har lyst til å få hjelp til å oppklare noen drømmesymboler. Jeg har alltid vært preget av sterke drømmer, og har ofte opplevd at det som skjer i drømme materialeserer seg i den virkeligheten vi definerer dagliglivet. Men...veien har vært lang. Da jeg var liten var jeg konstant fanget i mareritt, ofte både våken og i drømme. Våken var jeg livredd for svarte vinduer, og hadde en angst som gjorde at jeg måtte være i fysisk kontakt med min mor. Drømmer som forfulgte meg var at jeg løp over en myr med tanks i hælene, og jeg våknet allltid av følelsen av å ikke komme av flekken. Disse marerittene ga seg da jeg ble eldre, ( 6-årsalderen). Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg var så redd, da jeg ellers var rimelig dristig og modig som barn. Er det noen som har noen lignende erfaringer?

Da jeg var 12 år, drømte jeg en drøm som var så sterk at den har fulgt meg hele livet. Det er for mange detaljer til at jeg vil utbrodere denne drømmen, men det handlet om reise, skole, spektralsteiner, spøkelser, ferje, Italia og en barnevogn. Tror at man kan ha sterke drømmer som barn som hjelper sjelen til å våkne, hvis man ser dem i et innvielsesperspektiv. Kanskje nøkkelen ligger her? Har vært plaget med psykoser, rusmisbruk og galskap i mørket, men har funnet min vei inn til lyset., Føles som om alt er i ferd med å begynne, og tør å kaste meg inn i livet på godt og vondt. har reist mye i psykiske landsakper, og ofte følt meg veldig ensom i disse opplevelsene. Så lykkelig over å finne et forum hvor jeg kan dele tanker og inntrykk fra en verden som i mine øyner er på randen rent fysisk sett.. materiall tretthet. Derfor er livslysten drevet av lysets kall, en lysets kriger gir ikke opp. Og det er vel en grunn til at jeg fortsatt er her. Lurer på andres opplevelser når drømmen glir over i dagen, og man mister grepet? Jeg fikk angst for det ukjente, og klamret meg fast i overflateverden en stund, men det var ikke min vei. Min vei er drømmer, bilder, kreativitet og galskap. Men jeg er ikke redd galskap mer, det er en vei ut av skapet, og det er den rette.

Lurer nå på om frykt og angst er utfordringer i mitt liv som viste seg allerede som barn, eller om det er minner fra gamle liv? Er dødstrangen en innvielsestrang, egentlig? For der finnes ingen død, bare en dør? Rotet meg vekk i dette innlegget, så mange ord og tanker. Tema drøm og virkelighet, er ikke det to sider av samme sak? Så hvor hører psykoser hjemme? Har ofte tenkt at det å høre stemmer, se ting som ikke er der, sansepåvirkninger som blir forvridd ikke er sinnsykdom, men en gave. Og en utfordring. Flere som har synspunkter her?

Dette ble nok litt broket og uklart, men jeg skjønner litt av hva jeg mener selv. Hva mener du?

Månestråle ( i kaos)

Anonymous

Hei Månestråle!

Du berører temaer som jeg også er opptatt av. Frykt og angst fra tidligere liv, utfordringer som egentlig er en type innvielser, døden likeså. Lysets kall er det som holder meg også her, i all min "materialtretthet".

Hadde selv tanker om en drøm i/om livet mitt og det å miste grepet, jeg vil prøve å komme tilbake til dette.

Takk for at du deler, det føltes som en døråpner for meg.

GjenopprettetMedlem

Så flott, perle. Føler at jeg har kommet mer "hjem" etter som om jeg aksepterer at lysarbeid er hardt arbeid, med tålmodighet og nødvendige perioder med jording. Å fly i mellom verdener krever også en kolosall styrke for å holde rotfestet, jeg flyr, men går også...eller no sånt

Hadde vært flott å høre litt mer om din opplevelse med materiens tretthet...har flyttet langt ut på landet, og i naturen gjenfunnet alt jeg har savnet av balanse.
ønsker deg ei riktig god helg i tid og rom og utenfor også

GjenopprettetMedlem

hmmm hva er drøm, og hva er virkelighet

Av og til kan det hjelpe å plukke ting litt fra hverandre for så å sette dem sammen igjen...
Hva er drøm, fra et "normalt" ståsted er drømmeverden der hvor sjelen er når kroppen sover... her husker sjelen på sjelsplan og minner & erfaringer flyter sammen til en helhet, her er sjelen ikke begrenset av dette livet som vi har her og nå. Det du opplever i disse drømmene kan være din sjels minner om tidligere tider.
Min tolkning, bassert på inntuisjon sier meg at du kanskje burde gåt tilbake til tidligere tider, gjort ferdig en del ting du begynte på den gang da... jeg ser det slik at sjelen din ikke finner helt ballanse mellom det som var og det som er.
Regresjon kunne kanskje hjulpet deg, eller om du klarer det å reise fritt på sjelsplan er det nok i seg selv.

Når drømmetiden sakte trekker sine tråder inn og natt blir til dag, det er da du som menneske skal fungere i ballanse med krop, sinn og sjel... mangler du denne ballansen fordi du mangler sjelestykker eller har mønstre som ikke er avsluttet, kan det gi seg til kjenne som depresjoner og angst, veien til rus er ofte relativt kort her...

Å si at frykt og angst var utfordringer du så allerede som barn kan nok være riktig, men jeg vil ikke si "eller" det er minner fra tidligere liv, jeg vil heller si at frykten og angsten er relatert til tidligere karma som ikke er gjennomarbeidet.
Dødstrang, der skal jeg være forsiktig med å utaler meg da jeg ikke helt vet i hvilken form den kom, er det som egodød eller som reell dødsangst... egodøden er viktig for deg, der kan du legge mye bak deg for å gå vider på nye veier...

Drøm og virkelighet kan være to sider av samme sak, det kan og være noe som går hånd i hånd hvor du må ha det ene for å få det andre...
Men så til definnisjonen, hva er drøm og hva er virkelighet...
I min verden er drøm virkelighet, det er da sjelen min, uten hindring fra meg og kroppen min lever sitt eget liv på sjelplan, dette høster jeg goder av...
Men når drømmetiden er over og det vi kaller den virkelige virkeligheten kommer, det er da jeg lever som Tina, mamma, venn, kollega, kjæreste, healer, sjaman og medium... da er kropp sinn og ånd en helhet...

Ble dette forståelig....

Spør så skal jeg prøve å reforklare meg

Lys & Kjærlighet
Tina

Anonymous

Din historie er ganske lik min.
Jeg trur jo ikke på leger lenger så da trur jeg ikke på diagnoser heller
men en lege ville kalle meg schizofren vil jeg tro. jeg hører stemmer i hodet hele tiden men kjenner igjen stemmene og vet at de er der fordi jeg er bevisst mine tanker, i tøffe perioder er det party i skallen og reine debatten så jeg er faktisk helt avhengig av meditasjon for å stilne tankestrømmen men så lenge dette virker så bra som det gjør så ser jeg ikke på det som noe problem.

Rus ja, jeg har vært der, angst, jepp! Mareritt er så ekte at jeg i visse stunder nesten har kunnt banne på at mara sitter fast i ryggtavla mårran etter, Jauda! Det er ikke lett hvis man ikke kan forsvare det med noe og det kan jeg og sansynligvis du også. Jeg har en god tro på at jeg er iferd med å begi meg ut på veien med tromme i nevan eller lignende da visse av disse "Gale" tingene mine har snudd seg til positive og fine verktøy. F.eks så trodde jeg lenge at jeg var spenn gæ'ærn fordi jeg ser lys rundt objekter og personer, hus, og trær (for ikke å snakke om trær, WOW! for et lys, jeg skulle ønske alle kunne se dette). Men da jeg aksepterte dette som auraer har jeg vært i stand til å hjelpe mennesker som f.eks at jeg forteller dem fargen (Det har hendt meg en gang og vedkommende dro en paralell mellom aurafargen og grønn som er hjertchakraets farge, I think, Det ga henne en pekepinn på hva som var høyaktuelt hos henne da og det er jeg veldig glad for) Det hender jeg snapper opp tankene til folk også.Den første gangen jeg fikk bekreftet dette ved å lese min mors tanker om en helt spesiell person så gråt jeg nesten fordi det var en så solid bekreftelse, hun strigråt av sjokkglede. Så jeg råder deg til å ta til deg de fornemmelsene du har av de verktøy som er aktuelle hos akkurat deg, du vil nok ikke bli skuffet

Lykke til

Koko

GjenopprettetMedlem

Anonymous

Det er alltid du som har kommet lengst på din spirituelle ferd!!

Disse veiene går vi alene men sammen med andre som går de alene og siden vi går de alene så kan vi ikke sammenligne og måle hvor langt vi har kommet i forhold til.
Det kan fort bli litt: "Førstemann til Nirvana" og da er egoet sentralt, noe som kan sinke prosessen en god del.

Mucho Love meine kleine Florestas

Koko

GjenopprettetMedlem

Ble så gald nå, at.- Har vært og reist i helga, uten internett, men masse andre nett, tett i tett. Så flotte innlegg å lese. tusen takk, dere.
Må barre svare og kommentere litt. Synes å ha kommet gjennom tre ulike porter, det er ikke dødsangst eller dødstrang, men tre tilfeller av egodød. Og det er så riktig at det ikke må bli et kappløp til Nirvana, hjertens enig.

For utfordringene jeg har møtt unner jeg ingen å gjennomgå, men likevel er jeg lykkelig nå. Og håper at det varer- tror det er derfor jeg har funnet denne siden. For det verste med drøm og virkelighet, eller galskap og virkelighet er når jeg har falt i hva fagfolk vil kalle psykoser. Det er opplevelser av egotap og egodød, hvor jeg dømmer meg selv til døden. Første gangen endte jeg opp med å tro at jeg var materialsiert ondskap. Noe som er merkelig, fordi rent rasjonelt så vet jeg at jeg er snill. Så en kamp mellom grønne( hjertechakra) og røde(rot) energier, som forblindet folk. Rød-grønn fargeblindhet kan ses som et symptom, slik all annen nød og lidelse i verden materialserer seg. Fordi begjær overskygget ( grønn)universell kjærlighet. I en harmoni skal alle fargene i regnbuen skinne like klart, og i hvertfall ikke krige. Min tolkning er at virkelighetene vi sapinner oss inn i gjennom media, utdanning og vitenskap glemmer å se fargene, energiene, og er som regel sterkt egosentriske i bevissthetens dagklare skumring. For det er skumringstime, og viktig å få de ekte fargene til å skinne igjen. En drøm merket dag, en illusjon, men også tilstede som nærvær i den usynlige, ikke-fysiske, antimaterielle virkelighet.
Langt om mye, strket forkortet, men deilig å dele opplevelser uten å våkne i tvangstrøye

At du ser lys, aura, koko, er en gave du behersker.
Lys og kjærlighet.
Månestråle.

GjenopprettetMedlem

"månestråle":

deilig å dele opplevelser uten å våkne i tvangstrøye

Lys og kjærlighet.
Månestråle.

Det er

det handler om - gjensidig

tenker jeg.....

Anonymous

"månestråle":

Hadde vært flott å høre litt mer om din opplevelse med materiens tretthet...har flyttet langt ut på landet, og i naturen gjenfunnet alt jeg har savnet av balanse.
ønsker deg ei riktig god helg i tid og rom og utenfor også

Takk til deg.

Livet slik vi oppfatter det med vår dagbevissthet er jo også en illusjon, en slags hjernevask av tillærte oppfattelser. Så hva er virkelighet egentlig? Og hva er galskap, hva er drøm? Jeg foretrekker åpne spørsmål rundt disse temaene, heller enn å finne svar. Vår definerte galskap har jeg ikke så mye erfaring med, annet enn angst og depresjoner, og noen få "grenseopplevelser". Tynne slør skiller de forskjellige verdener, overgangene er vage, og vi beveger oss antakelig imellom dem mer enn vi er klar over, tror jeg.

Jeg har som regel følt meg litt på siden av den såkalte normale virkelighet, eller verden,- tilpasset meg, men vært en fremmed. Har liksom ikke skjønt reglene, eller kodene i samfunnet. Holdt tilbake meg selv, min egen kraft, og for å gjøre en lang historie kort, så har det tært på sinn og sjel og kropp. Dette er min materialtretthet; - jeg syntes det var et så godt ord!

Drømmer kan være tidligere livs opplevelser, det kan vel forstås som en forflytning mellom verdener. Kanskje kan en geografisk forflytning også bringe en i kontakt med tidligere liv, og skape uforståelig angst, og tilværelsen blir en slags vev av fortid, nåtid, illusjoner og ubegripelige energier. Forvirrende, ja, angsten utviklet seg til panikkanfall, men jeg kom meg da ut av det. Og jeg tror det kan forstås som innvielser til nye nivåer i livet.
Et poeng er vel å bevare seg selv i prosessen..
Noe av dette var det jeg tenkte å skrive om, med utgangspunkt i en drøm. Det føles som et ganske stort løft, så jeg får se hva jeg får til..