Sjaman.com – Forumarkiv

I natt drømte jeg at jeg lå på ryggen av en svevende kondor (ok, jeg har nylig besøkt Peru). Langt der nede lå skogen med sine bladkroner i ulike nyanser av grønt. Vi sirklet og jeg forsto at det ville ta lang tid å komme ned, og jeg oppfattet dette var en viktig ferd i åndelig forstand. Etter hva jeg oppfatter som en lang stund våkner jeg med følelsen av å ha drømt noe viktig. Jeg har en bestemt oppfatning av at jeg har vært på en viktig reise, men jeg klarer ikke å huske noe av det som har hendt etter at jeg befinner meg på kondorens rygg. Jeg forsøker å meditere på det, men det hele ligger i mørket for min bevisthet. Det er som om noe i meg vil beskytte meg mot disse erfaringene. Jeg opplever noe liknende på trommereiser; når jeg vel kommer i kontakt med noe som oppleves som viktig så slukkes hele visjonen ned. Er den helvetes fornuften som arbeider igjen?

For noen dager siden drømte jeg at jeg lå i et lite kubisk rom på størrelse med en kiste, hodeendens flate var skrå i forhold til resten av kubens flater. Rommets vegger var sorte med grønne lyspunkt jevnt fordelt i en rektangulær matrise. Veggene ble ikke oppfattet som solide. Jeg oppfattet at dette hadde noe med min evne til å se å gjøre. Jeg bevegde meg gjennom hodeenden av rommet og kjente at det knitret i hodet når det passerte veggen. Utenfor rommet befant jeg meg i en cartoon (tegneserie) verden. Der møtte jeg en mannlig cartoonfigur som jeg nappet tak i, jeg ville vite et eller annet vedrørende det å se, og dermed forsvant visjonen. Fornuften, jeget, viljen, forventningen eller noe annet?

For to netter siden, mens jeg lå i sengen, begynte det å knitre i hodet igjen og kroppen begynte å riste, jeg stengte av leselampen som lyste, jeg kjente at det hele var bra. Når jeg senere våknet igjen var jeg usikker på om det hele var en drøm, leselampen var uansett skrudd av.

Det er så underlig her......


Gormii

Spennende drømmer du har der sånn ja. Noe som jobber i deg tydeligvis. Kanskje det er lurt å ikke bruke intellektet for mye her sånn som du også sier - og den vil sikkert dukke opp igjen kanskje i en annen form?

Ja det er som om det står en full bokhylle å sperrer veien for sjamanerfaringene. Uansett, ingen grunn til å stoppe pga noen hindringer, vi holder på ufortrødent. Før eller siden skal nøtten knekkes.


Saivo: here I come!

Gormii

Det er bare å spise opp hindringene da Det smaker kanskje bittert eller jævlig. Men godt å bli kvitt dem en etter en.  Å være sta som faen kan hjelpe på det også ang slike ting - at en aldri gir opp  

Oh,shit...ting tar tid så tålmodighet lønner seg det også  Og jeg har også mine "problemer" å jobbe med ang å slippe kontroll og spise opp flere fryktmønstre - som jeg har gjort i flere år,men som jeg spesielt fikk gjort endel av i Peru. Og så var det dette med å integrere det i hverdagen.

Nødt....til å knekke. Nøtteknekker.....finnes han? Eller han finnes i oss da

Spise? Jeg er blitt kresen etter møtet med don Pedro, man kan jo få kreft og lepra for et godt ord.

Fra spøk til revolver; spise, er ikke det noe man gjør i visjonen, og ikke på vei inn i dem? Jeg tror vi må knekke nøtta vår sjøl. Jeg tror faktisk vi er helt nøtt.

Gormii

Nøtteliten satt i toppen av et tre.... he he 

Bare et lite spørsmål på siden her. Er det virkelig en nøtt som skal knekkes? Tenker kanskje like mye et sinn og en kropp som skal åpnes?

Hva er man egentlig nøtt til?
Og hva HAR man nøtt(a) til? (hehe)

For sikkerhets skyld: Alt er ment i beste hensikt. Dvs godt ment.

jeg går for perlevennens forslag, sinn og kropp må åpnes, det skjer ved å "slippe", slappe av, øve på å mykne harde og spente punkter i kropp og sinn (hmm...høres ut som ailo det der....han sier jo mye klokt, må ha lagt det på minnet...)

kan oppleves veldig kjipt når bevisstheten går dyyypt og så husker man ikke etterpå, har opplevd det der sjøl  (men nå for tiden er det problemet løst ved at sjelen holder seg på et trivielt hverdagspornografisk nivå)

 

Jeg har et ønske: Kan du beskrive nøyaktigere hvordan skiftet fra dømmebevissheten til glemsel foregår, takk?!!

Jeg opplever noe lignende ofte mens jeg jobber: jeg har tråden, jeg synes at alt er klart og svipp er tråden borte. Jeg vet bare: her må det ha vært noe veldig viktig.
Jeg synes bak dette fenomenet står en generell mekanikk jeg ønsker meg å forstå bedre. Kanskje er klientene min til og med ofre til denne mekanikken?

Kanskje er det andre som kan hjelpe til. Gleder meg til svarene.
Gåååja

Nødt eller ikke nøtt.....

Du kommer nok til det når du er helt klar for det, høres ut som du er på god vei, men så er det denne "hersens" tålmodigheten da, man ønsker gjerne at det skulle gått litt fortere, men når det gjør det så må man jo klamre seg fast i svingene. 

"Otorongo":


...man ønsker gjerne at det skulle gått litt fortere, men når det gjør det så må man jo klamre seg fast i svingene.

Helt enig med deg, Otorongo.
Jeg kjenner det som vil har svaren presis når jeg har spurt. Men det kommer riktig svar til riktig tid. Jeg har forsøkt som stole på det og slippe for mye egen vilje for vil vit alt. Opplevelsen kommer, presis når man minst tenker på det - det er bare min erfaring. Høre gjerne mer om andre erfaringer om det...
Og da føler jeg meg same tider slik i en "høy-hastighet-toget"...

Til Gormii og Gåååja:
Kanskje man husker "direkt" fra drømmen bare det hva man kan holde ut i hverdagsverden? Og det kommer på en indirekte vei til oss? Kanskje slik at ikke "vi" husker det men "den" tanken kommer til oss??? Har selv haft slik en opplevelsen to netter siden og jobber med det...

Hilsen fra A.

Den største nøtten å knekke ,er vell oss selv,eller hva?

"ahw":

Til Gormii og Gåååja:
Kanskje man husker "direkt" fra drømmen bare det hva man kan holde ut i hverdagsverden? Og det kommer på en indirekte vei til oss? Kanskje slik at ikke "vi" husker det men "den" tanken kommer til oss??? Har selv haft slik en opplevelsen to netter siden og jobber med det...

Ja, jeg går enig i dette med deg. Men: Hvordan fungerer mekanikken som skiller det vi kan holde ut fra det vi synes at det er uutholdelig? Siden: om du får hjelp til å utholde det uutholdelige blir det til medisin.
Det er denne prosessen som interesserer meg.
Gleder meg fortsatt til svar!!
Gåååja

"Gåååja":

Jeg har et ønske: Kan du beskrive nøyaktigere hvordan skiftet fra dømmebevissheten til glemsel foregår, takk?!!

Gåååja

Jeg kan forsøke å bekrive fenomenet: I tilfellet med kondoren er det som jeg sovner fra det hele, det bare svinner hen. I samband med trommereiser og lett drømming (hvor jeg fortsatt er bevist) kjennes det som hverdagsbevistheten rett og slett slukker lampene eller stenger av visjonen.

Gormii

"Perle":

Bare et lite spørsmål på siden her. Er det virkelig en nøtt som skal knekkes? Tenker kanskje like mye et sinn og en kropp som skal åpnes?

Hva er man egentlig nøtt til?
Og hva HAR man nøtt(a) til? (hehe)

For sikkerhets skyld: Alt er ment i beste hensikt. Dvs godt ment.

Mange takk! Jada, gi slipp, gi slipp. La utålmodigheten fare, og la det som skjer skje. Ha klare ønsker og mål, men gi slipp på de. Viktige ord. Jeg vet ikke helt hvordan jeg åpner kroppen, men håper det ikke er med boksåpner. Uansett, det er sikkert en del som er lukket hos meg. Jeg klarer ikke helt få tak i det og gjøre noe med det. Kanskje jeg skal la være? Mange snakker om å åpne, hvor åpen skal man bli? Som en kornåker? Godt at vi kan være åpne om dette.

Gormii på glødt

He he ...  du har en underfundig måte å uttrykke deg på! 

Tror ikke vi trenger å åpne kroppen.... ( foruten diverse nytelser, vel å merke) 
Kanskje er det sinnet og sjelen vi skal holde åpent...... og slippe litt på fornuften.....

Heisann Gormii 

Har til tider slitt litt med de samme problemene selv, føler at jeg har kommet inn i noe og så er det som om jeg "sovner" og det blir borte for meg.

De periodene jeg har opplevd dette er det masse som skjer på det indre planet. Mye som skal sorteres og settes på "riktig hylle". Det jeg har erfart er at når man har fått tid til å sortere litt og ting har fått modnes, er man påny klar til å ta imot og det hele løser seg av seg selv.

Når det er masse som foregår, mange nye åpninger, blir vi beskyttet. Vi vil som oftest aldri motta mer enn vi er klar for. Selv om det kan føles som om vi går glipp av viktig informasjon, er det ofte enda viktigere at vi er klare til å ta imot denne informasjonen.

Det vi ønsker oss er ikke alltid det vi trenger..

"Inger Lise":

Heisann Gormii 

Har til tider slitt litt med de samme problemene selv, føler at jeg har kommet inn i noe og så er det som om jeg "sovner" og det blir borte for meg.

De periodene jeg har opplevd dette er det masse som skjer på det indre planet. Mye som skal sorteres og settes på "riktig hylle". Det jeg har erfart er at når man har fått tid til å sortere litt og ting har fått modnes, er man påny klar til å ta imot og det hele løser seg av seg selv.

Når det er masse som foregår, mange nye åpninger, blir vi beskyttet. Vi vil som oftest aldri motta mer enn vi er klar for. Selv om det kan føles som om vi går glipp av viktig informasjon, er det ofte enda viktigere at vi er klare til å ta imot denne informasjonen.

Det vi ønsker oss er ikke alltid det vi trenger..

Mange takk Inger Lise. Dette lyder fornuftig. Jeg lar ting falle på plass. I mellomtiden kan jeg fokusere på min hybel i skogen. Det er plenty med oppgaver, og jeg vet fortsatt ikke hvor jeg skal begynne.

Gormii

Mine ord vedr. å åpne kroppen kunne nok ta seg underlig ut.
Jeg tenker da på det at følelsene og kroppen er gjensidig forbundet og påvirket av hverandre.
Lukkede følelser påvirker kroppen - man lukker seg. Dette har jeg kjent, og kjenner på kroppen så det holder.
Så det å jobbe med kroppen påvirker også følelsene.(mosjon, yoga, kosthold, osv) Dette er jo kjent stoff går jeg utifra, men det var det jeg siktet til. Selv om vi mentalt er drivende gode til å "knekke nøtter" el.løse personlige gåter, løser det nødvendigvis ikke blokkeringer i kroppen og følelsene. Det er jo et reservoar av ubevisst kunnskap som ligger i kroppen og cellene våre. Og her mener jeg omsorgsfulle metoder er bedre enn de mere hardtslående..

Men dette vedrører jo ikke direkte temaet du tok opp, nemlig drømmene som forsvant. Så det ble en liten avsporing.

Selv har jeg opplevd i slike halvvåkne tilstander/reiser/ meditasjoner/drømmer, at når jeg blir mentalt bevisst det fantastiske som foregår, så forsvinner det i samme stund.
Veldig ergerlig! men det handler vel om at jeg kobler inn en annen virkelighet(dagbevisstheten) og forlater den første, dvs drømmebevisstheten.

De 5 T-er er gode å ta med her: Ting Tar Tid, Tillit og Tålmodighet.

Lykke til med hybelen i skogen.

"Gåååja":

Siden: om du får hjelp til å utholde det uutholdelige blir det til medisin.

Du beskrive godt mine siste dager....

Men: til vårt spørsmål med mekkaniken hvordan man glemme bilder fra nattbevisstheten.
Jeg søker også svarer. Altså er det mer en felles "spørre og søke".

I en helt enkelt vei henger det av av hvordan jeg våkne om morgenen (herlig, med tid for huske natten, med vekkeklokke eller en skrikende barn klokka 6 på søndag morgen...). 

Når man kommer fra natt- til dagbevisstheten gå man gjennom det man gå også under fødsel og død (tunnel eller slike bilder) - tenker jeg.
Det er ganske rask. Kanskje tid og akselerasjon hjelpe til at man kan ikke holde fast så mye under "reisen"?

Og det henger av av hvor jeg var i natten, på hvilken nivå. Best kan jeg huske det siste, litt før slutt av natten.
Men det må har også en annen mekkaniken. Fordi det henger av av intensiteten av drømmebilde; hvordan dyp det berøre meg; hvordan dyp det henger sammen med min indre.

I Anthroposophien finns den tanker at barnet se litt før fødselen sin hele livsveien som er en mulig vei for det barn. Da komme tunnel eller regnbuen eller hvilken bild man vil har. Og barnet vet ingenting fra den verden her på jorden. Men jeg har oppleved det flere ganger at barnet føler ubevisst hva kommer og forholder seg i denne retningen. Kanskje er noen lignende med vår dag- og nattbevisstheten - mer eller mindre (u)bevisst?

Gleder meg til fortsettelsen og mer meninger / spørsmål og svarer til dette temaet!

Hilsen A.

"Perle":

Mine ord vedr. å åpne kroppen kunne nok ta seg underlig ut.
Jeg tenker da på det at følelsene og kroppen er gjensidig forbundet og påvirket av hverandre.
Lukkede følelser påvirker kroppen - man lukker seg. Dette har jeg kjent, og kjenner på kroppen så det holder.
Så det å jobbe med kroppen påvirker også følelsene.(mosjon, yoga, kosthold, osv) Dette er jo kjent stoff går jeg utifra, men det var det jeg siktet til. Selv om vi mentalt er drivende gode til å "knekke nøtter" el.løse personlige gåter, løser det nødvendigvis ikke blokkeringer i kroppen og følelsene. Det er jo et reservoar av ubevisst kunnskap som ligger i kroppen og cellene våre. Og her mener jeg omsorgsfulle metoder er bedre enn de mere hardtslående..

Ok, mitt første svar virker kanskje noe flåsete, men det er ikke ment slik. Jeg liker å leke med ord, men kommer ofte i kontakt med ømme tær. Jeg har i mange år kjent på at det er noe som er låst i meg. Intellektuelt kan jeg si mye om hvorfor og hvordan, historiske hendelser, ditt og datt. Dette bringer meg imidlertid ikke inn til kjernen, i alle fall ikke så langt. Hvordan dette problemet skal gripes er et mysterium for meg. Inellektet og hverdagsbevistheten gir ingen svar og løsninger. Min gamle strategi med å analysere, bryte det ned i minste bestanddel for dermed å forstå er spilt fallitt.

Gud i himmelen, ta bort det i meg som du ikke har skapt selv!
Lille Gormii er kommet til kort.

Og plutselig ligger svaret opp i dagen. Finn tilbake til den store Gormii!

Juhu! Gormii, here I come.

La,allt stå åpent,ting retter seg opp etter hvert

Store Gormii, jeg omfavner deg!

"Gormii":

Ok, mitt første svar virker kanskje noe flåsete, men det er ikke ment slik. Jeg liker å leke med ord, men kommer ofte i kontakt med ømme tær.

Disse ordene kunne vært mine. Jeg liker å leke med ord selv, følte meg litt flåsete, og var redd for å bli misforstått.
Ikke så lett å formidle uten øyekontakt og synlig ansiktsmimikk osv.

Jeg kan nok være ømskinnet  , i tillegg til en lett paranoid holdning av og til.

Det jeg vil frem til, er imidlertid at jeg har også et overanalytisk sinn, og erfarer hindringene det gir i disse sammenhengene. Det har holdt meg igjen i meditasjoner og reiser og lignende. Det har tatt meg år med øvelser, også i div.grupper, og jeg må være bevisst på å fokusere på kropp og følelser, sansninger. Langsomt skjer det endringer.
Jeg har også funnet at bønn i form av et fokusert sinn er virksomt. Samt det å ikke streve med å konsentrere seg, men heller samle meg om pust og avspenning, og bare være i rommet. Aktive meditasjoner og pusteøvelser hjalp meg mye i sin tid.
Men tankene, vurderingene er der hele tida. Jeg er for lat, for udisiplinert, for egenrådig, til å trene jevnlig på disse tingene.

Det trengs en slags avlæring, og det tar tid selvfølgelig. Samt en masse egenkjærlighet og aksept.
(herregud æ vet vel kor vanskelig det kan være, men det virke.)

Take your time, and move on! Æ e med dæ i tankan og hjertet!

"Inger Lise":

Heisann Gormii 

Har til tider slitt litt med de samme problemene selv, føler at jeg har kommet inn i noe og så er det som om jeg "sovner" og det blir borte for meg.

De periodene jeg har opplevd dette er det masse som skjer på det indre planet. Mye som skal sorteres og settes på "riktig hylle". Det jeg har erfart er at når man har fått tid til å sortere litt og ting har fått modnes, er man påny klar til å ta imot og det hele løser seg av seg selv.

Når det er masse som foregår, mange nye åpninger, blir vi beskyttet. Vi vil som oftest aldri motta mer enn vi er klar for. Selv om det kan føles som om vi går glipp av viktig informasjon, er det ofte enda viktigere at vi er klare til å ta imot denne informasjonen.

Det vi ønsker oss er ikke alltid det vi trenger..

Disse ordene tar jeg til meg, Inger Lise! De hjelper akkurat nu. 

Flott sagt