Her kommer det jeg husker av nattens drøm. Er det bare mitt hode som er rotete, eller drømmer alle så merkelig?
Vi går gjennom en by, det er kveld. Vi ser at noe foregår lenger opp i byen, den er bygd i en fjellside, det er bygging og røyk. Plutselig kommer det et ras, og folk roper opp, noen har glemt å evakuere. Jeg går og bærer på dattera mi, som sover og er kjempevarm, selv om hun har bare t-skjorte og shorts på seg. Jeg kommenterer hvor varm hun er, men da sier noen at alle går jo i bare t-skjorte. Hun er ikke syk, vi skjønner at det bare er fordi hun sender så mye healing til byen rundt seg at hun er sånn. Mens jeg går blir jeg plutselig svimmel og synet blir uklart, jeg kikker på himmelen, og der ser jeg er sterkt hvitt lys som lyser fra himmelen og ned på jorda, og masse ufoer som flyr rundt. Jeg skjønner at de egentlig har vært der hele tida, men at jeg et øyeblikk fikk muligheten til å se den dimensjonen de befinner seg i.
Vi er i Russland. Vi går gjennom et smug og kommer til en slags kafe hvor dattera mi selv får lage seg en flat kake som de hiver til steiking. Så går vi bare videre, og venninna mi sier at det var kanskje litt dumt å gå før maten var ferdig stekt. Når vi går fra dette stedet kommer vi til en dør som jeg åpner og kikker ut av. Da kommer jeg i en lang gang, med masse dører bare. Jeg sier til venninna mi at vi kommer ut i bunnen av en skyskraper, men så sier jeg at det kan jeg jo ikke egentlig vite i og med at jeg bare har sett denne etasjen.
Det er varmt og jeg setter bare skoene fra meg på en butikktrapp og går barfot videre. En stund senere er jeg i en skobutikk sammen med en jeg tydeligvis er sammen med, men som jeg ikke vet hvem er. Vi finner noen høye støvletter med fuskepels på toppen. Jeg prøver en først bare for moro skyld, for jeg syns de ser helt dustete ut, men hun andre blir fyr og flamme, og prøver et par. Hun har bukse som matcher støvlettene, og er så fornøyd med å få kjøpt seg et par hun skal ha i fall hun skal ut på noe. Når vi kommer ut av skobutikken regner det. Eieren av butikken, en ung russer, står på trappa og ser at jeg kommer ut uten sko på. Han spør om jeg ikke har sko, på engelsk. Jeg sier at jeg satte dem igjen ved den andre skobutikken, men nå husker jeg ikke hvor den er. Han skjønner ikke hva jeg sier. Via tegnspråk og greier får vi likevel kommunisert på en måte. Han har sett skoene mine, for det er han som eier den andre butikken også. Han spør om jeg vil sitte på med vogna hans dit, og jeg blir kjempeglad. Men han kommer ikke likevel, så jeg skjønner han mener en helt annen gang.
Jeg og manen min går videre. Så sitter vi på en kafe, og postbudet kommer med post til meg. Det er et brev til mannen min der, fra et snekkerverksted, og utenpå konvolutten står det at det er angående jobb. Jeg blir nysgjerrig og må åpne brevet, selv om det ikke er til meg. Jeg spør mannen min om han tror det er greit at jeg åpner det likevel, han ser bare spørrende ut. Jeg åpner brevet, og der står det at han har fått jobb hos dem. Jeg blir kjempeglad, og vil ringe hjem og fortelle ham det. Men han er jo der sammen med meg, og jeg blir litt forvirret, og spør han om jeg skal ringe hjem til han å fortelle det.. Til min overraskelse er han ikke like begeistra som meg, han er skeptisk til å fortsette bo heime. (Han er i virkeligheten arbeidsløs, har vært pendler)
Så er jeg på tur langs veien her heime i bygda. Går oppover veien sammen med noen andre, da begynner jeg å fly. Jeg blir liksom bare løftet opp, og jeg sitter i lufta som i et sete og flyr et par meter oppe i lufta, litt hit og litt dit, men følger veien i grove trekk. Jeg syns det er stas, men er litt usikker fordi jeg ikke har noen kontroll, og kan ikke styre. Men så lenge jeg flyr i riktig retning er det liksom likevel greit. Vi møter en del folk, og alle misunner meg litt at jeg flyr, men ingen er veldig overraska over synet.
Gjennom hele drømmen veksler det plutselig mellom hvem som er sammen med meg, - uten at noen går eller kommer..