Sjaman.com – Forumarkiv

For en fin tråd 

Ble litt vemodig over å lese i denne tråden. Minnene strømmer på fra den gang jeg som barn, satt med skrekkblandet fryd på bestemors kjøkken og hørte henne fortelle. Hun fortalte i fra krigens dager, den gang de måtte rømme opp i hulene. Hun fortalte om ånder og gjenferd hun hadde sett osv.

Forteller gleden var/er stor blant samene, og jeg husker dem brukte å samle seg rundt kjøkkenbordet hos bestemor. Etter at kaffen var skjenket i koppene, kom den ene historien etter den andre, fortalt på samisk. Noen bruddstykker fikk jeg med meg, for dem slo automatisk over til norsk, hvis jeg kom inn på kjøkkenet. (hmpf ... e det anna å vente at æ ikke kan samisk   )

"Tullsjura":

Noen bruddstykker fikk jeg med meg, for dem slo automatisk over til norsk, hvis jeg kom inn på kjøkkenet. (hmpf ... e det anna å vente at æ ikke kan samisk   )

Det er jo aldri for seint veit du

Fagerhjul

Er glad for denne tråden. Det vekker følelser i meg også. Jeg blir også litt vemodig og glad for denne tråden samtidig. Jeg blir inspirert. Kommer til å tenke bestefaren min. Han hadde fortsatt litt av det der i seg, som han delte med andre bestefedre rundt omkring. Desverre var det vanlig at
barn og barnebarn ikke var så veldig intresserte og samtidig lei å høre det samme om igjen og igjen. Tror også at det kunne bli litt kjedelig fordi fortellertradisjonen var noe utvannet hos bestefaren min. Det føles som om han bar på en siste lille rest som han tok med seg i graven.

Jeg vil ha det tilbake. Har begynt å skru av den ytre støyen for å finne ny inspirasjon. Vi kunne vært sosiale på så mange flere kreative måter enn det vi ofte er. Ofte blir man sittende og skravle om ting som er relatert til den ytre støyen istedenfor å finne på noe helt nytt. Og er det ikke overfladiske samtaler, så er det ofte samtaler om hvordan ting har vært, er og burde ha vært. Fortsatt basert på den ytre støyen.

Vi har det i sjamansirklene. Jeg elsker å sitte i sirkel å fortelle og høre alle historier som kommer. Det er fargerikt, spontant og autentisk. Det gir en helt spesiell stemning. Noe ekte og unikt som lever der og da, i øyeblikket. Noe lignende kunne vært overført til hverdagen. Ofte kan vi være ute å gå tur samtidig som vi holder spontane opplevelser av turen for oss selv, mens samtalen fortsetter å handle om jobben.

Angående dette med finnmarkingers holdning til bøker, så er dette også vanlig blant en del eldre og noen yngre også der jeg kommer fra (Hedmark) og sikkert en del andre steder. Da jeg var på en sosiologi-forelesning en gang, ble snakket om universitetet før og nå. Tidligere var det bare folk fra de høyere samfunnsklassene som gikk på universitetet, men på et tidspunkt kom også arbeiderklassen dit. Bøker var tidligere noe som var for snobber og akademikere og hørte skolen til. De som jobbet praktisk hadde ikke bruk for bøker.

Men nå har bøker fått mye status. Det var få skoletimer hvor det ikke ble brukt bøker, og jeg føler at det har drept en del av kreativiteten. Jeg kjenner et stort behov for å lese mindre og skrive og fortelle mer.

Jeg savner det her på sonen også, at autentiske, direkte erfaringer dominerer. Det er mye av det også, men jeg synes det er for mye støy utenom. Jeg kjente på det under en meditasjon da jeg kom til å tenke på sonen. Den ga meg en kaotisk og bråkete følelse, og jeg kjente at jeg måtte være mer kritisk til hva jeg engasjerte meg i og hvordan jeg engasjerte meg. Fokusere på det som kjennes fredelig, fritt og godt ut.

Takk for denne tråden.
Den minnet meg på fortellingene fra barndomen og undomstiden.
Hvordan vi satt med flagrende øre.

Jeg husker ikke så alle fortellingene, men jeg husker spenningen og følelsen av å være en del av et sammenheng fra før.
Heldigvis har mor og en bror til mormor skrevet ner en del av det som har vært fortalt. Så nå kan barna og barnebarna mine også få del av forhistorien sin.

Så, dere som husker, fortell videre eller skriv ner.
(Selv om det er mye mer spennende å lytte så er fortellingen verdiful også nedskreven)

Viktigt ämne!

Jag kommer också ihåg min barndom, då jag satt och lyssnade på de äldres berättelser... om sekelskiftet och tiden som fanns då. De finns inte kvar här på jorden, de människorna som berättade, men min far är ganska bra på att berätta, han också... och min dotter har med stora öron, lyssnat till hans berättelser, om 30-talet...

Idag har vi fått en kultur, som värdesätter litterär skolning, mer än erfreneheter och många äldre - framförallt äldre kvinnor inom vårdyrkena - tappade sin självkänsla som erfaren.Men allt kan inte läsas i böcker och allt man läser i böcker måste praktiseras, för att ha nån mening. Utan praktik, är informationen i stort sett värdelös... varför sitta och veta saker som stått i böcker om man inte  tänker omsätta kunskapen i handling? För att någon ska tycka att man är duktig? Nja... det syns mig som ett dåligt syfte med kunskap, hehe

I Sverige har man belyst detta under en period på 90-talet och man kallade det då Förtrogenhetskunskap. Jag vet inte vad som blev av det. Kankse en grupp sjuksköterskor och barnmorskor, fick en högre självkänsla, just då? Eller lever det vidare, i en parallell bana, som media inte bryr sig om?


Jag möter många som läst mycket om shamanism och de verkar så kloka och erfarna... men flera av dem arbetar inte med shamanism och speciellt en bessevisser vågade int egöra egna resor... Men skrävla kunde han! Och de unga lyssnade med andäktighet... i tron att han var en vis man.



Vakker Forvandlings många inlägg med en mening i varje inlägg, tycker jag också känns jobbiga och spam-aktiga, även om det antagligen inte var din mening "VF".

Jeg kom til å tenke på at jeg ble lest en del eventyr for da jeg var liten, noe jeg setter pris på. Så har jeg hørt at i Steiner-barnehagene,
får ikke pedagogene lese eventyr fra boka. De skal kunne eventyrene utenat for å kunne fortelle dem rent muntlig med øyekontakt og
innlevelse. Jeg liker godt denne ideen. Det er noe helt annet med muntlige overleveringer. Mer uttrykksfullt. Kanskje barn opplever dette som mer
virkelig i likhet med teater.

Hei, Ofela, det var synd at du redigerte bort det meste av innlegget ditt i denne tråden. Jeg syns det var kjempebra!

Mvh Stridshjelp

"Stridshjelp":

Hei, Ofela, det var synd at du redigerte bort det meste av innlegget ditt i denne tråden. Jeg syns det var kjempebra!

Mvh Stridshjelp

Så du syntes det? Giitu! Jeg blir bare så usikker når ingen responderer på det jeg skriver.

Heldigvis har jeg god hukommelse:

Vi trenger ikke bøker, vi trenger erfaring gjennom å leve; å være til stede der det skjer, når det skjer.
I bøkene hviler blodfattig, rotløs kunnskap uten forankring i det mellom-menneskelige; i slekta, nærmiljøet og tradisjonen. Gjennom boklig lærdom viderefører man ikke arven. Man mister en viktig forbindelse. Noen prøver å finne tilbake.. som meg. "-Haha, det er har du lest deg til," kan noen komme til å si hvis de synes jeg vet for mye om det samiske. Og de har rett. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde trengt å lese meg til det.
Jeg har pleid å sitte på det mørke, lille rommet mitt og lest en bok. En bok om sjamanisme, en bok om drømmetydning, en bok om urter, en bok om håndverk, en bok om historie. Alt som ingen har kunnet eller villet fortelle meg. Slik har jeg drømt meg bort til et annet sted, eller kanskje til en annen tid..

Bøkene er mine venner. De trenger å bli elsket. De gir meg en mulighet til å elske noe. Elske det, elske det, elske det. Noen av dem forstår meg til og med. Som f. eks. ”Bestialitetens Historie” av Jens Bjørneboe.

Eller hva med "Walden: Livet i skogene" av Thoreau?

Ja, men det synes jeg også var kjempebra. Enig med du 

Mmmm, fortelling er viktig og det er ikke bare ordene og betydningen og bildene i hodet men det er klangen i stemmen til fortelleren. Det får meg til å tenke på min bestefar som fortalte de mest hverdagslige ting med en klang i stemmen som fikk det til fryse oppover ryggen og lille meg til å krype nærmere bestefar for å høre mer. Som en katt som malte fortalte han alt ifra vitser til bibelske historier, til tross for at han var ihuga pinsevenn og jeg har utvikla meg til å være en skinnende ren ureligiøs naturmystikker så klinger min besefars ekko fremdeles gjennom denne verden som ekstasen selv. Min bestefars stemme kledde Jesus og det bibelske landskap i de vakreste farger og ufarliggjorde hele boka. Men det er ikke bare bestefar som har denne fortellerevnen........

"Profeten":

fortelling er viktig og det er ikke bare ordene og betydningen og bildene i hodet men det er klangen i stemmen til fortelleren.

Viktigst!
Jeg vet om en sjaman som kan si ”Jaaahh… Denn blåå stjeerness healinng-ssirkell” med så mye paralyserende kraft i stemmen at you can lose your mind.

Mr. Besinnelsen.

"Fagerhjul":


Jeg blir av og til fortalt at jeg bruker litt tid til å komme til poenget når jeg forteller, og det er noe jeg finner litt typisk for der jeg kommer fra i Nord Norge. Alle bruker lang tid på historiene sine, og bruker kroppsspråk og "kraftutrykk" (og gjerne litt overdrivelse..) i fortellingene. (Kanskje dette er et distrikts fenomen?)

Fagerhjul

Ja, det tror jeg er helt vanlig her i nord. 

Min far bruker å si at blant samene er det helt vanlig å overdrive litt, for å gjøre en historie mer spennende. Folk forventer det.

For ordens skyld vil jeg bare si at det gjelder selvsagt ikke alle samer 

Det er jo litt flott når man tenker på det, å kunne være i øyeblikket og bare dra det ut litt. Ikke bare haste forbi. Er man skikkelig urban så kan man fortelle en lang historie i stikkordform - og med forkortelser. 

Fagerhjul

Hej
Jeg har kommet en del i finsk lapland,og det bedste jeg viste(næstefter at kører med slædehunde)var de lange vinteraftener,at sidde og hører en gammel dame fortælle om sin ungdom,og samernes levevis dengang.Hun kunne heldigvis for mig tale svensk,og det var hendes historier der startede min interesse for shamanisme.
mvh Frank.