Sjaman.com – Forumarkiv

Alle som er her inne på sonen, har jo en litt spesiell form for levemåter, med reiser, meditasjone, kursing, det spesielle forholdet til mennesker, natur og dyr.

Hvordan fletter dere dette inn i hverdagen. Prater dere åpenlyst om det?. Deler dere erfaringer og opplevelser med venner og familie? Nevner dere noe om dette på jobben?

Litt nysgjerrig på hva de enkelte gjør. Jeg selv prater ikke åpenlyst om det. Har fått et par smeller pga av det.

Et eksempel, min venninde var ille bekymret for katten sin, som ikke hadde vært hjemme på noen dager, helt ulikt denne katten. Hun var redd den var innestengt noe sted. Jeg gikk på badet, satt en stund og spurte hvor denne katten kunne være. Dette var forresten hos kjæresten til venninden min, hun bodde der noen dager å hadde med seg katten. Jeg var der da for første gang.

Jeg så da et hvitt hus, plankehus med gjerde rundt. Jeg tittet ut av badevinduet, å ikke langt unna så jeg huset. Gikk så ut, bort til gjerdet på dette huset, å ropte på pus. Ingen pus kom.....ropte og ropte. Så kom naboen til denne kjæresten ut, å pratet. mens vi sto og pratet, tittet jeg bort til huset igjen, etter en stund, å der satt pus å tittet på meg, i hagen der jeg hadde sett huset.

Min venninde ble jo kjempegla. Så kom kjæresten å lurte på hvor jeg fant ho, å hvor rart at hun plutselig kom nå, de hadde jo ropt i mange dager, men ikke sett snurten av ho. Så datt det ut av meg, jeg visste hvor jeg skulle lete. I det jeg sa det, ble jeg flau....for det hørtes jo kjempedumt ut. Han reagerte med skikkelig irritasjon å ba meg stoppe med det fjaset.

Det var faktisk litt vondt, å få den. Fordi det for meg var en naturlig ting. Føler ofte at jeg må "gjemme" det som egentlig er meg, fordi andre ikke skal bli støtt eller bli redd.

Hvordan gjør dere det?

Osmose

Hva med å la naturkreftene arbeide for oss? Selv har jeg vært litt forsiktig med å yttre meg om mine sjamanaktiviteter og min etterhvert noe endrede livsanskuelse. Med tiden pipler det imidlertid mer og mer ut av meg. Små drypp her, og små drypp der. Jeg forsøker ikke å overtale noen, i alle fall ikke veldig iherdig. Det blir slitsomt å holde tilbake hele tiden. Jeg slapper av med venner, glemmer å passe meg, og så pipler det litt igjen. Etterhvert har folk akseptert at jeg er litt sånn. Jeg tror det er vanskelig å foreta store endringer i sin egen virkelighetsoppfatning uten å påvirke andre på en eller annen måte. Andre mennesker har og en snikende intuitiv følelse av rett og galt. Stol på naturkreftene!

Gormii

Heldigvis er jeg slik stillt at jeg har store friområder og natur, samt at jeg har mi ega "hule" heime.
I hverdagen er vi 7 personer her fast, men vanligvis er vi fort oppe i 10
I tillegg til egne barn har vi 2 fosterbarn + endel andre "klienter" som er her fast, så heimen her er på en måte en offentlig instutisjon. Vi har et utrolig godt forhold og samarbeid med alle involverte instanser, og så lenge
vi ikke forsøker å påvirke eller på annen måte gjør noe som setter barn, avtaler etc i et uheldig(kan oppfattes slik av enkelte) lys er det ikke noe problem.

Vi snakker åpent om dette, men forsøker ikke på noen måte å pålegge andre, men vi legger heller ikke skjul på våre holdninger.
"Bygdedyret" ser oss nok som litt sære,  men vi deltar likevel fullt i aktiviteter og samfunnet ellers her,
og har ikke møtt noe skitkasting el. Mer humoristiske bemerkninger som at jeg er halvt indiander og halvt ulv
eller som noen beskrev oss i et bryllup nylig;
musikkelskende og fargerike bohemer som aldri vil finne seg i å bli "voksne" eller eldre enn de føler seg.
For egen del tar jeg det som et stort kompliment.
Skulle det bli problematisk får vi håndtere det når det eventuellt oppstår.
Det som først og fremst gjør at vi ikke "tar helt av" her, er av hensyn til barna.
De skal på ingen måte måtte stå for hva vi voksne driver med. Heldigvis opplever vi barna som sterke
og tolerange, slik at for dem er det helt naturlig det vi driver med.
Ærlighet om hvem du er tror jeg på sikt uansett er viktig og riktig.

Heldigvis har jeg lært meg å prate om biler, samfunn og baderomrenovering, mens en annen del av meg ligger der og venter, som en katt i sola, klar til å koble seg på et tema som kan ta oss innover eller utover i retning av  sentrum i det mangedimensjonale mandala som et menneske er.

Jeg er nyskjerrig og interessert i hvordan andre har det, hva de har opplevd, hvor de er på vei og hva de mener om "det".

Alle har en vei, en sti eller et far inn mot sentrum i seg. Det er som veier inn gjennom skogen eller på fjellet, tråkket av dyreklauver og farende, drømmende eventyrere, rekende fanter og oppdagelsesreisene i de indre landskap...

Og det er nesten morsomt å treffe på en ekte kranglefant i blant...

Ailo

De på jobben vet om hva jeg driver med.De synes det er spennende.Mange her hvor jeg bor,driver med forskjelige alterative ting.Det er ingen problem å snakke om det.
Min vei er sjamanisme og det skal jeg fortsette med.

Jeg har vært  åpen for det jeg  holder på med ( det er ikke så mye jeg gjør da, er ikke sjaman) og har ikke møtt annet enn  respekt for det. Og ingen  av mine venner  har reagert negativt når jeg har snakket om trommereiser og " ting" som skjer rundt meg. Men jeg har og sagt til de nære venner at de får tar meg slik jeg er eller la være, fordi jeg kan ikke  og vil ikke forandre meg, er fødd slik ( litt rar og ikke så " god " i flekkan). En del tid tilbake "sloss" jeg mot, jeg ville ikke være slik: se ting, føle ting, men til slutt  har jeg akseptert det. Slik er det bare. Og da få  andre godta meg slik jeg er. Kan vel si: har sluttet å bry meg om hva  de "normale" tenker om meg. Vi alle er forskjellige og det skal vi respektere og
ingen av oss er hverken bedre eller dårligere av den grunn.
Vein for meg har vært kronglete, men på en måte føler jeg at jeg har kommet videre og fått et mere klarere syn på tingenes tilstand.
Ønsker dere alle en fin, fin annerleders dag.

mvh sandra

ps. senaste idag skjedde det jeg "så" igår, og det er jeg glad for, men det er en annen historie.
d.s.

Har blitt mer vant til etterhvert det som Gormii snakker om, å lytte til følelsen, om det passer eller ikke. Men av og til har også utsagn jeg har angret på, åpnet for tanker hos andre. Så har jeg også blitt mer trygg på meg selv, og synes ikke det er så ille om jeg blir oppfattet som litt "speisa" innimellom. Det er kjipere når folk blir sure selvfølgelig, men da har jeg lært meg å tenke at, de blir provoserte fordi de er lukket, uvitende eller redde. Jeg er ganske filosofisk og litt "vitenskapelig" av meg. Og det blir ofte bedre mottatt når man sier ting som; "vi ser verden slik vi ser den fordi vi ser ut slik vi ser ut. Vi er tredimensjonale, og derfor oppfatter vi det tredimensjonale rundt oss." En enkel tanke som det ikke går an å benekte.
Så er de fleste av vennene mine ganske åpne, og da er det mange ting det går an å snakke om.

koslig med så mange svar!

Jeg for min del syns det kan være vanskelig. Men har da et par venner som vet at jeg har vært igjenom enkelte ting. Å som oppfatter meg som annerledes og søkende. Å det er jo greit.

For meg ble vendepunktet da jeg oppdaget at faktisk min egen nabo, jeg har bodd i samme hus med, i litt over ett år, var en som skulle vise seg å bli min "åndelige" bestevenn. Vi prater om alt "korrekt sagt" "mellom himmel og jord".....å det er så inderlig godt.
Det å kunne si til et annet menneske " i dag hadde jeg en merkelig følelse, noen har gått og holdt rundt meg i hele dag. Jeg har gått med en enorm trygghetsfølelse, en kjærlighetsfølelse jeg ikke på langt nær har opplevd før."

Dette er også tilfelle. etter en fryktelig opplevelse jeg hadde, så kom denne følelsen etterpå. Akkurat som for å trøste meg, å fortelle meg at jeg ikke er alene om dette. Å kunne fortelle dette til noen uten å bruke internett, er helt fantastisk...særlig når man får et blikk og et nikk som forstår.

men jeg gjør som Ailo sier tror jeg. Prater om alt mulig, er ganske sosial av meg, å tror få mennesker vet noe eller ser dette om meg. Så får jeg heller prøve å finne de som er mottakelige for dette, å se hva som skjer da. i mellomtiden slipper jeg følelsen av å gjemme meg, når jeg kan dele mine opplevelser med ord og ikke bokstaver.

Takk for at DERE deler med dere

Hej Silva, takk for start det emne!

Det var presis min utviklingsskritt i siste dagene. A° endelig tro pa° hva jeg opplever og va°kne pa° det i hverdagsverden.
Min erfaring er at, na°r man bringer sammen begge sider av livet, der komme krefter i gang jeg har ikke regnet med. Slik gi det mer kraft og mer liv pa° begge sider. Og man fo/ler seg mer som sin egen personlighet. Se hva Ailo har skrevet om den meditasjonen med sentrum og sirkel... For a° va°kne og a° leve...

Hvem jeg fortelle om denne opplever? Venner som forsta° det i hodet og i hjertet. Og der er min erfaring at det er godt som fortelle ikke med henblikk til meg men med henblikk til hvordan det virke i andre personer. Det er so lett som forvirre andre og sa° jobber alt i en ikke godt retning, angst og misforstaêlse dykker opp. So er jeg helt enig med deg, Gormii, for har oppmerksomhet for ikke pa°virke andre pa° en eller annen ma°te.

Pa° jobben har jeg det bra: med en kollega har jeg lest f.ex. i dag flere herlige dikter og tanker her pa° sonen... Hvilken rikdom!

I denne situasjoner hvor man "ma° gjemme" noen kan det kanskje somme tider er mulig som si det pa° en "annen spra°k". Det mener som si det, men med ordene og i sammenhenger som er vanlig for folk. F.ex. med det enkelt bild av "det mo/rke" og "det hvite".

Ha°per det kan bidra lite. Hilsen, A.

PS: Min badromet er lysbla° og vaer er en altid populaer tema... 

Hei Silva. Fint for meg å se at andre også baler med disse tankene, har lyst til å fortelle hva jeg gjorde her i forrige uke.  Har spredd litt rundt  at jeg gjerne vil ha kontakt med andre som  har interesse for sjamankunsten.  Fikk telefon fra en bekjent med tips om en som hun trodde var sjaman, eller gikk i lære. (se, ryktene går), og nå snakker jeg om sørlandet altså, bedehusland.  Jeg gikk en dag  eller to før jeg torde ringe, og fikk helklaff.  Vi snakket en stund på telefonen, og bestemte oss for å møtes til en prat. Hadde ikke gjort dette for ett år siden, men har liksom ikke tid til å sitte på jerdet til jeg dør heller, så jeg har funnet ut at jeg må bare våge meg frampå. Skal få hjelp til å lage tromme,og  gleder meg. Dette var egentlig ikke en hverdagsfortelling, ikke noe jeg gjør til daglig, men dog.  Til vanlig er jeg veldig forsiktig,men jeg er glad i å være sammen med folk og opplever at de fleste jeg snakker med ønsker å være personlige og da merker man fort hvor interessen går.  Syns jeg merker at flere mennesker er åpen for å oppleve åndelighet/ spiritualitet  utenfor menighetshus og kjerker, og jeg tenker at kunne jeg ta det steget , så kan andre også.   

Det er så godt å oppleve at det sjamanismen dreier seg om blir mottatt med gode følelser og nysgjerrighet. Det som er saken er å møte de man møter på en åndelig måte, og her er det noe(n) for alle. Vi er forskjellige, men jobber for å bli ett? Det skal noe til å bli "hel", så jeg pleier å si: det finnes en venn eller en terapeut for alle. Det som passer for meg passer ikke nødvendigvis for alle andre, men noen. Det er ikke så lett å vite hvem som er hvem eller hva en sier som går "rett inn". Det viktigste er å gjøre det en gjør selv. Sjamanismen rommer alt og det er vidunderlig med dette fargerike landskap.

Angst for det ukjente?

Temaet i denne strengen ble aktualisert under dagens lunsj. Vi kom inn på litt "twilight sone" temaer. En kollega hadde nettop funnet en bok om DMT (halusinogen) og ut i samtalen kom vi inn på litt av hvert som ikke er stuereint blandt folk med naturvitenskapelig bakgrunn. En annen kollega kom inn på sin tante som etter å ha mottatt diagnosen MS reiste hele veien til Brasil for å bli helbredet av en healer der. Tanten har i dag ingen symptomer. Likevel hevder min kollega at hun er skeptisk og tvilende til det meste av dette alternative. Denne skepsisen blir hennes gjennomgangstema under resten samtalen. Etter at samtalen var over slo deg meg at hun kanskje var motivert av redsel for det ukjente snarere enn en bastant tro på at vitenskapen er det eneste sanne. Et annet motiv for å yttre skepsis, som jeg selv ofte har kjent på, er redselen for å ikke bli akseptert for min virkelighetsoppfatning. Gjennom århundreder har legestanden, kirken og andre myndige personer slått hardt ned på vår (les: sjamaner og sjamanspirer) type virksomhet. Og således er redselen for dette dypt forankret i vår kultur. Jeg gleder meg derfor over at det tross alt blir mer rom for oss. Det blir stadig lettere å puste og å snakke. Og ordet "takknemlighet" kommer i meg.

Gormii

PS! Det var morsomt med min kollegas interess for halusinogener, i forkant av lunsjen hadde jeg lest en artikkel om DMT av Terrence McKenna http://deoxy.org/t_weeke1.htm. Intet er tilfeldig

Alt har en mening!

Hverdagen går av seg selv
jeg har sett dens luskende føtter
under dørkarmen hjemme
men jeg slipper den ikke for mye inn.
Prøver å leve i en magisk virkelighet
med naturen som utgangspunkt.
Jeg lytter til åndene og følger
de instruksjoner jeg får underveis.
Sjamanen lar meg mestre begge plan på en kraftfull måte
som jeg selv er overrasket over ennu.
Hverdagen fortoner seg som en overfladisk reise gjennom et kaos av energier.
Så Konsentrasjon om noe meningsfyllt  gir meg enorm kraft.
En god bok,tegning,eller "automat-skriving",med musikk i bakgrunnen.

"Inger":

det finnes en venn eller en terapeut for alle. Det som passer for meg passer ikke nødvendigvis for alle andre, men noen.

Helt enig med deg, Inger. Takk for minne pa° det.

Det er ikke alltid så mye plass i hverdagen, synes jeg. Jeg har (som alle andre, sikkert) mye å gjøre. Noen dager klarer jeg å være tilstede, slik at når vi synger, går tur osv. er jeg "helt meg". Andre dager blir det "hverdagens hypnose" hele dagen igjennom, og om kvelden er jeg trist og lei.
I det siste har jeg og min kjære kommet fram til at vi savner et "åndelig fellesskap", savner å møte folk vi kan snakke om det som opptar oss med. Så vårt prosjekt er for tiden å komme i gang med å invitere folk hit til samlinger.
Jeg har brukt lang tid på å komme dit at jeg kan fortelle de fleste om min vei. Så merker jeg fort om folk er på bølgelengde eller ei. Jeg synes mange er det. Men jeg har mer behov for å gjøre ting sammen med folk, enn for å prate. Sånn er det i allefall nå.

Hvilken hverdag? Gud, hvis du ennå ser, der finnes ingen hverdag mer, skrev Gunvor Hofmo. Som tok livet av seg. Alt som er, er nå, sa en annen jente, og tok livet av seg. I fjor. Mennesker søm føler en lengsel: Jeg vil hjem til menneskene
Samtidig er det krig, folk sulter, dør, lider, og her har jeg det faktisk godt!!! Hvordan er det mulig? Noen kaller det karma, noen kaller det flaks, jeg kaller det intet men sier med andres ord at du ikke skal tåle så inderlig vel, den urett der ikke rammer deg selv. Og det tror jeg dere i dette forumet også har erkjent. Så da er vel spørmålet: Hva skal vi gjøre i hverdagen???

Dette var interessante greier.. mange forskjellige måter å leve på.. Jeg kommer nok selv til å bruke noen av disse tipsene..

Jeg sender positive tanker til alt levende på jord,hver dag

jeg også. Ut i eteren og på butikken