Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg har fisket hai både utenfor Syd-Afrika og i Mexicogulfen. De Syd-Afrikanske er helt klart de mest interessante, mere varierte arter. Dessuten større enn den morten man finner i Karibien. Hammerhai for eksempel, den krever en annen dybde og temperatur enn sandhaien.

Men en ting har alle disse felles, det beste agnet for å tiltrekke dem er blod.
Det er deres natur, de gjør det ikke av ondskap, de simpelthen ...kan ikke for det.

Haien hviler aldri, men er i konstant jakt på vei etter ...nytt blod. Likheten med vampyrer på land er på sett og vis slående, uten at man heller kan klassifisere vampyrisme kvalitativt, som annet enn en av naturens mangfoldige overlevelsesstrategier.

Haisyndromet har sin parallell blandt menneskenes adferd, og reflekterer til forbausende grad det samme prinsippet, bare her i et sosialt psykodynamisk uttrykk.

Bad news travel fast. Det er prinsippet. Ulykker i det offentlige rom vekker også haien i vanlige, snille mennesker. Straks det ligger noen på fortauet og blør, er haiene der. De presser på fra alle kanter, og skal se...skal bare se..

Men ser man dette utenfra, med et krystallklart øye, vil man svært ofte også kunne ane de psykiske sugerørene som disse kobler til det uheldige offeret, og slik at deres livskraft ikke skal gå til spille, suger tilskuerne det i seg. At de i samme åndedrag tapper offeret for den livskraft som den trenger i sin livskamp, affiserer ikke disse velmenendne og gode borgerne. De er jo bare nysgjerrige,...helt uskyldig ikke sant?

Nei det er ikke sant. Det som er sant er at disse tilskuerne kan dessverre ikke noe for det at vampyren i dem våkner. Ikke ”ser” de det selv, og disse ”snille, gode” menneskene mangler stort sett den hederlighet som skal til for å innrømme sin svakhet for andres blod og elendighet.

Denne instinktive, og ubevisste vampyrismen kommer også ofte til uttrykk blandt andre som ynder å ”hjelpe” andre i vanskelige situasjoner. Samtidig som man ”hjelper”, tapper man offeret for energi på ymse vis. Jeg har også vært borti ”healere” som opererer på lignende vis, under dekke av å skulle ”hjelpe”, bidrar de i stedet til å belaste sine ofre ytterligere, ved å prakke på dem egne vrangforstillinger, om ”hva som er galt”.

Om offeret er så svekket at den ikke klarer å motstå, er det ikke uvanlig at slike ”healere” klarer å framkalle et ”sykdomsbilde” hos sin ”klient”, som samsvarer med ”healerens” egne vrangforestillinger, slik at den nå kan gjøre lykken som ”helbreder”.

En parallell fra det mundane liv, ligger i prinsippet, at det er alltids best å føre krig på andres jord, ikke på egen. Så lenge man kan finne ofre som er villige til å tro at man ”helbreder”, kan man unngå oppgjøret med egne skavanker.

Det er faktisk skremmende vanlig. Men jeg kjøper ikke på dørene, jeg kjenner den gikta der. Jeg vet om etpar healere som har beseiret den tendensen, men om flere som jeg heller kaller vampyrer.

Et ganske alminnelig uttrykkk dette kommer til, i all ”uskyldighet”, er å stikke nesa i andres saker, uten å være invitert til det. Å skulle gi råd, eller tilby å ”helbrede” noen som ikke har bedt om det.

Eller å forsøke å tilnærme seg offerets univers under dekke av ”forståelse”. Den såkalte forståelsen, den utadvendte og kommunikative subjektive varianten, bygger like ofte på at den samme ”healeren” har funnet elementer som kan brukes til å bygge ut, eller bekrefte dennes allerede eksisterende oppfatning av hvordan verden er, eller bør være.

Altså, istedet for å forholde seg til fakta, som man vet fint lite om, men tror tilsvarende mye om, fantaserer man fram nye elementer som passer inn i eget mønster av vrangforstillinger. Og kaller det ”forståelse”

Som den tusenbeinen som ikke hadde noe problem før Buddha spurte den, ” – Hvilket ben setter du først?” Det forvirret  tusenbenen så den ikke visste hvilket ben den skulle sette først, og klarte ikke å gå. Glimrende ”healing”.

Derfor skal det ikke repareres, det som er i orden, og derfor prakker man ikke verken ”healing” eller ”forståelse” på noen som ikke har bedt om det. Oversatt til en parallell på forståelig norsk for jordboere: Alminnelig høflighet tilsier at man gir ikke råd uten å bli spurt om det.

For å komme tilbake til haier i form av ”snille og velmenede ” mennesker. Et menneske med armen i bind, og som ser sykelig og svak ut, bilr garantert praiet flere ganger av misjonærer og emissærer på den korte turen oppover Karl-Johan.. Fordi de er svake, kanskje psykisk forsvarsløse, kanskje i nød, og potensielt mottagelige. En frisk og sunn person vet disse vampyrene at de har mindre sjangs på.

I beste fall er det en dobbel intensjon som gjør seg gjeldene. På overflaten, fernisset av å ”ville hjelpe”. Men under overflaten, den adskillige sterkere og uhåndterlige strømmen av behovet for å livnære seg på andres blod. Haiene igjen.

Jeg har klart å identifisere noen healere som har tatt rotta på den demonen i sitt eget indre, men mange nyfrelste ”healere” har ennå denne tilgode å overvinne den.  Innenfor sekter er ikke det alltid interessant å nøytralisere den heller, den demonen, eller sykdommen er gjerne adoptert som en del av sektens dynamikk og struktur. Jovisst kan de ”heale”, men med pant i sjela til sine ofre, som dypest sett sendes ennu lengre inn i sine ubalanser. Men innenfor den lukkede kretsen "fungerer" det tilsynelatende.

Alså en form for ”healing”, som arter seg som healing innenfor en liten krets, eller et beskyttet miljø. Sekter kan synes som sinnsyke av resten av menneskeheten, men innenfor sekten, er det de spesifikke ubalansene som er normen,  så da er det dem som ikke lever opp tildenne subjektive ”normen” som  er ubalanserte, og trenger ”healing”. Misjonsprinsippet?

Så det jeg kan si om slike, er at de bør finne seg noen som er sjuke og forsvarsløse nok til at de ikke kan motsette seg ” healing”.

Men det skal være sagt at naturen er mangfoldig, og klassifisering av overlevesesstrategier som vampyrisme, parasittisme og snylting som bra eller dårlig er subjektivt, og bedømt utifra menneskenes preferanser og behov.
Naturen er også fæl, og rommer også grusomme sider, og vi er natur, og ikke nødvendigvis hevet over de tendensene.

Om noen skulle føle seg truffet, så er det ikke personlig ment, men det er tilsiktet. Det er som med dårlig ånde, man merker det ikke selv? Og selvfølgelig, det gjelder naturligvis ikke deg, det må man ikke tro, men det gjelder alle andre.

Ville berre seie at fks. kvithai og liknande ,finn ein i prinsippet i alle verdenshav i dag...
Både på grunna og på djupna.Også i vesle Middelhavet...
Dei liker tunfisken der.
Hammerheads er VAKRE.Naturen er vakker,om enn noko nådelaus.
Gamefishing viser ikkje heile bildet der nede...
Haiar er også søppeletarar som fortærer døde og råtnande objekt.I stor grad.

Når det gjeld nyfrelste healarar og healarar som har mista "krafta",så fins det ein del vampyrar med eller uten sugerør der..Heilt enig. Dei får faktisk kraft av andres svakhet.Stemmer det.
Og så har ein religiøse og politiske grupperingar/sekter som kaster seg over deg,vis dei ser du er i personleg krise.Heilt klart.
Og vis du uventa viser styrken din som et glefs ,nærmast,så slepper dei like raskt taket,faktisk?
(ein kan godt slå en hai på snuten...)
Taklar du det ikkje?
Du må kjenne ganske mange healerar etterkvart?

Vi er alle produkter av det samfunn vi lever i og av de erfaringer vi hatt i livet.

Ikke alt vi gjør blir bra, ganske mye blir galt.
Vi styres mange ganger av frykt og redsel.
Enkelte individer styres av maktbegær.

Da jeg leser dette du skriver funderer jeg på hvad du vil oppnå med innlegget.
Jeg undrer vil du kun få oss oppmerksom på samfunnsfenomener?

Eller har du noen forslag på hvordan en kan gjøre noe åt det du beskriver?

Gunilla

"gunilla":

Vi er alle produkter av det samfunn vi lever i og av de erfaringer vi hatt i livet.

Ikke helt enig nei, vi er mere prosesser enn produkter. Produktet blir aldri ferdig. Å anse personligheten som et produkt, kan i ytterste konsekvens sette punktum for dets utvikling.

Med erfaringer antar jeg det menes de erfaringene man har høstet gjennom alle sine liv, også de framtidige. Selv erfaringer fra framtidige inkarnasjoner kan være gode å ha med seg. Men det betinger at man kan snu hukommelsen, og også "huske" fra "framtiden". 

Ens egen genius befinner seg, i mitt univers, hinsides tid og rom, og er ikke belemret med denslags timeligheter som kronologi. Således har ikke den noe problem med å kommunisere erfaringer eller opplysning til noen av sine inkarnasjoner, kommuniskasjonsvanskene ligger hos den inkarnerte personligheten, som er avskåret fra bevisst kjennskap til sine øvrige inkarnasjoner, foruten gjennom sin genius, som er dem alle sammen?

Ha-ha, et drøyt langskudd i mørket?

Ikke alt vi gjør blir bra, ganske mye blir galt.
Vi styres mange ganger av frykt og redsel.

Sant nok, men feil er mye bedre enn sitt rykte. Feiling er nødvendig, og slettes ingen skam. Kardinalfeilen, eller feilenes feil, blir for meg å ikke erkjenne feil, hvordan i all verden skal man da komme videre?

Man skal ikke være så redd for å feile, for å vise feil, eller for å innrømme feil. Mange feil kan snues til noe positivt.

Og universet fungerer perfekt? Noe som gjør at den universelle perfeksjon impliserer imperfeksjon, med andre ord, kanskje feil ikke alltid er så feil som man skulle tro?

Frykten for feil er imidlertid forferdelig, og kan drive folk til hysterisk å fornekte egne "feil", noe jeg vil påstå er "feil". Og to vrange blir ikke en rett? Det er OK å feile, om man gjør sitt beste, og tåler å innrømme det. Alle gjør i den forstand "feil", hver dag. Alle.

"Feil" er bedre enn sitt rykte.

Enkelte individer styres av maktbegær.

Det er vel ikke helt uvanlig , nei. Kankje ikke den største synd i universet det heller, selv om det kan føre dithen.

Når man eskalerer i sin åndelige utvikling, og oppdager nye krefter, er det ikke ualminnelig at man eksperimenterer med dem, prøver dem ut. Tar dem i bruk, kanskje forsøker å "misbruke" dem? For gjennomsnittsmennesker som har vært skaltet og valtet med, og en dag finner seg utstyrt med superkrefter, kan det alltids være ett å annet å ta igjen for, kompensere?

Kanskje man tidligere har vært for dominert av andre? Da banker sjangsen på døra for å kompensere for det, ved at man nå muligens har midler til å være den dominerende? Så har man den erfaringen fra begge sider? (Tidligere slaver blir ofte de værste herrer.)

Man leker kanskje litt med mulighetene som de nyerhvervede kreftene gir, forhåpentligvis uten at prisen for det blir for høy å betale for dem man leker med? Etter ei stund går man imidertid lei av det, blir mettet, det fører ikke fram, så man gir slipp på "makten over andre" og kan gå videre i prosessen, og kan bruke kreftene på mere etisk uklanderlig, konstruktivt og progressivt vis.

Men "maktbegjærer" er for mange ikke nødvendigvis en del av ei forkrøplet personlighet, men et stadie i prosessen, hvor man oppdager nye aspekter ved seg selv, nye muligheter, psykomotoriske prinsipper, og " hemmeligheter" om det sosiale liv som det engang arter seg bak overflatene. Ikke alle er modne eller klare for å være sin egen herre.

Herre/slaveforhold er vel også noen ganger en toveisaffære? ( Personlig finner jeg det smakløst, foretrekker likeverdige, konger og dronninger)

Som et stadie i prosessen, kan maktbegær være interessante, dog forbigående barnesykdommer. På den annen side, om personligheten identifiserer seg med slike funksjoner på et vis som gjør den avhengig av det, om foreksempel ens selvfølelse får bygge på slike elementer, blir det jo vanskeligere å slippe taket, og komme seg videre.

Da jeg leser dette du skriver funderer jeg på hvad du vil oppnå med innlegget.

Det er et redskap til selverkjennelse, som sikkert andre kan kjenne elementer igjen av? Det er en langtidsobservasjon, og derpå et forsøk på å formulere et nokså uhåndgripelig, men ikke ualminnelig mønster, slik at man lettere skal kunne identifisere og diskriminere mellom kvaliteter.

Har man helt rent mel i posen, kan ikke dette skade, og det ligger i så fall heller ingen kritikk i det, rettet mot etisk uangripelige healere, som det er noen av her, ja. For å presisere begrepet <etisk uangripelig>, mener jeg i forhold til healing og klienter, ikke f.eks i forhold til ligningsuvesnet...

Mulig jeg tar feil, igjen, og da har jeg bare 6 milliarder feil igjen på tabbekvoten min, skremmende...




Pasienten hos den enøyde legen:

" -Doktor, jeg har så vondt i det ene øyet..."
Legen: "- Ja er det rart, du går jo rundt med to øyne? Nå fjerner vi det ene, så skal du se at det blir bedre..."

"Alvar Horst":

Frykten for feil er imidlertid forferdelig, og kan drive folk til hysterisk å fornekte egne "feil", noe jeg vil påstå er "feil". Og to vrange blir ikke en rett? Det er OK å feile, om man gjør sitt beste, og tåler å innrømme det. Alle gjør i den forstand "feil", hver dag. Alle.

"Feil" er bedre enn sitt rykte.

Jg forstår dette godt. For meg, som har hatt en lang vei å gå, var det en stor oppdagelse at nettopp feilene ikke var farlige. Jeg trodde var farlige, fordi de var i mitt tilfelle frosset inn av frykt og trusler og kunne fortsette å virke i livet mitt av en grunn: AV KJÆRLIGHETSLØSHET.

Å erkjenne min "feil" er første skritt til å kunne føre kjærlighet inn i dette kaoset og denne krisesonen. Erkjennelsen sender som en stråle av lys inn i denne skyggeverdenen, dette indre drama som mer en gjerne vil gå i reprise i svart-hvitt i ens indre.

Det er en mølje av feil, skam, overgrep, kjærlighetsløshet, ubevissthet, hjelpeløshet og barnlighet i dette. Ikke minst det siste. Og barnet leter etter en far eller mor. Det griper etter den første hånden som strekkes frem.

Det er sårbart, for hvilke idealer og forbilder ha man tilgang til som en liten svak en, som kan komme ut av en familiekrigssone av en oppvekst og med ønske om å bli sterk?

Hva slags forbilde kan være en hengebru i løse lufta for å løfte vedkommende ut av denne sonen?

Det finnes bare kjærlighet. Men den har 1000 ansikter. Vi går alle på den kroken før eller seinere. Om vi er heldige finner vi en kjærlighet som ikke koster for mye. Som egenlig helst bør være gratis. Uten betingelser. Og mer enn det. En skatt.

Hvordan kan man komme frem til dette. Ved selvbesinnelse. Ved å kjenne på det som er frosset ned, eller som er helt i søvne i det indre. Det sovende kan være vår viktigste evne å vekke til live. Og videre: Skrive det ned og komme seg videre.

Dont look back...

ailo gaup

innertier, doktor gaup 

"ailo":

......Og videre: Skrive det ned og komme seg videre.

Dont look back...

ailo gaup

 dette !

Har akkurat opplevd nettopp det. Jeg skrev et dikt for noen dager siden, om noe som skjedde i livet mitt for en stund tilbake.
Det har vært utrolig vanskelig å skrive om - jeg har faktisk ikke fått ned ET ord om det før nå.

Når jeg leste diktet   etterpå ,
var det uten suget i brystet eller stormen som raste i kroppen min lenger....

Jeg følte meg så fri .
Det er så utrolig viktig å se frem , og ikke leve i selvmedlidenhet .... Livet ditt    -  det er bare du som kan fikse det.
Så gjør det !
Du kan velge å legge deg ned , hvis du møter motstand ...eller du kan fortsette å gå .
Noen ganger klamrer vi oss fast , men det er bare i begynnelsen . Fortsetter du å gå , så blir du stødigere etterhvert.

... gå , fjelltoppen venter !

....og på fjelltoppen,eller sandbanken,dukker kanskje  komplekse ,men inspirerande nye landskap opp og gleder oss litt,før me får projisert dei "gamle dalom" inn der og maler dei i katalysert akryl og skinande ferniss...?
Nei,lat oss leike med billig papir og vannfargar i dag.

Spennande og Okkultistiskt Farga denne Lesninga Her,Store sinn i bevegelse her.Voi-Voi!

Du er flink Alvarone.

Når man eskalerer i sin åndelige utvikling, og oppdager nye krefter, er det ikke ualminnelig at man eksperimenterer med dem, prøver dem ut. Tar dem i bruk, kanskje forsøker å "misbruke" dem? For gjennomsnittsmennesker som har vært skaltet og valtet med, og en dag finner seg utstyrt med superkrefter, kan det alltids være ett å annet å ta igjen for, kompensere?

Mener du at man kan ha en åndelig utvikling og ende opp med superkrefter - uten å ha utviklet sitt eget sinn og krympet egoet betraktelig?
I så fall, hvordan er det mulig? Hva legger du i utsagnet "åndelig utvikling"?

Kven i allverden er et gjennomsnittsmenneske i en slik sammenheng,Alvar? 

Mener du at man kan ha en åndelig utvikling og ende opp med superkrefter - uten å ha utviklet sitt eget sinn og krympet egoet betraktelig?

I så fall, hvordan er det mulig? Hva legger du i utsagnet "åndelig utvikling"?

Å utvikle metoder eller evner til å manipulere krefter er ikke det samme som å utvikle en moral til å forvalte dem.

Faktisk tror jeg det er de færreste som når dithen.

"Utvikle eget sinn", hva betyr det? Lære seg teknikker til å manipulere eget og andres sinn, eller å utvikle og befeste en moralsk standard til å forvalte slike evner på beste vis? Begge deler, kanskje, helst?

For noen skoler går egoproblematikken andre veien, gjennom å ekspandere egoet til det er altomfattende. Det er slett ikke sikkert at den selvutslettende "egokympingsvarianten" er den eneste og eneste riktige veien. Det kommer vel dessuten forsåvidt an på hvordan det gjøres. Ikke automatisk riktig.

Åndelig utviklig..? Utvidet forståelse, deltakelse og handlekraft. Forbedring, mental evolusjon? Framgang, indre vekst, overskridelse av det som var.

"Final Tribe":

Kven i allverden er et gjennomsnittsmenneske i en slik sammenheng,Alvar? 

I hvert fall moralsk er vi i utganspunktet vel nokså gjennomsnittlige?

Selv moralske dverger kan ha tilgang til enorme åndelige krefter. Fornuft, rettferd og evne til empati er synes ikke å nødvendigvis være noen betingelse for teknisk " magisk, mystisk" utvikling og relativ "mestring"?

Og vi bruker kanskje 10% av hjernekapasitene, gjennomsnittlig. Også intellektuellt tilbakestående personer kan vel til tider besitte større åndelige krefter enn allverdens beleste teoretikere?

Fra vår felles tilnærmede gjennomsnittlighet løfter vi oss gjennom vårt arbeide etter håret, over det. :Men utgangspunktene våre synes ofte temmelig...gjennomsnittlige.

Trening? Øvelse gjør mester?

Takk for svar eg må tenke litt på. Kanskje heile påsken..
Eg blei plutseleg veldig usikker på kva det moralske gjennomsnittet er,og kor mykje ein bør trene uten å  vite,og kor mykje ein kan vite,uten å trene.

Forøvrig er vel historien full av meir eller mindre suksessrike, okkulte åndspygmear,men også dei har jo eingong vore søte og små.
Kan ein jamnstille begrepet okkultisme kontra åndeleg utvikling? Svart-kvitt-gråsone?
Kanskje å krympe og blåse opp er ei side av same sak,i dei fleste evt. skular det her blir henvist til?
Eg har ingen svar,berre undrar meg.

"Final Tribe":


Forøvrig er vel historien full av meir eller mindre suksessrike, okkulte åndspygmear

Så hjertens enig, og noen av disse dvergene er så oppblåste at de framstår som kjemper, best egnet til å skremme barn eller til å få folk til å krype foran seg. Men de har ikke mere mere åndlig makt enn man gir dem.

I det ytre eier de ofte imponerende anlegg, gigantomaniske virkemidler beregnet til å imponere jordboere til å tro at " dette er jo så svært, det må jo være hellig?"

Men også Vatikantet, er ikke annet enn ei tom og kald bygning, bebodd av en gjeng av servile vampyrer som stiller seg i veien mellom mennesket og Gud, og som profiterer på deres rådvillhet.

Sant nok.
Du bygger opp veldig interessante vektstenger Alvar,men må du legge på pavestaten?

"Final Tribe":

Sant nok.
Du bygger opp veldig interessante vektstenger Alvar,men må du legge på pavestaten?

Kirken står så lagelig til for hugg, jeg har intet ønske om å dy meg her...

Og Pavestaten er et av de grelleste eksemplene, så den er illustrerende, men for meg går alle de tre massegalskapene fra Midt-Østen i samme dragsuget, dessuten det aller meste av profeter, guruer og "åndelige lærere", det er i hovedsak profitører. Ikke tilfeldig at <Prophet >og <profit> uttales noenlunde likt på engelsk?

Men det finnes enkelte hederlige unntak, bare til å ta av hatten for...Vi er jævli heldige her på denne sonen.

Kva er dei tre massegalskapane frå Midtausten, meiner du?
Det var ein tråd her for ikkje lenge  sidan om  guruar..Den vekka ein del blanda kjensler..

"Alvar Horst":

Ikke tilfeldig at <Prophet >og <profit> uttales noenlunde likt på engelsk?

Ifølge denne nettordboka uttales de helt likt (åpne dem i hvert sitt vindu, sammenlign lydskriften — trykk på høyttaleren og hør).

http://www.thefreedictionary.com/prophet

http://www.thefreedictionary.com/profit

Men som man kan se her så er det etymologisk sett to helt forskjellige ord, med historier uavhengig av hverandre.

Mennesker har en ustoppelig evne til å se sammenhenger og årsaksrekker der de neppe finnes.

I dag er du ein mjuk ,herleg sjokolademuffins med melisstrø på,Passopp.Og reven chili på toppen.Au!

"Passopp":

"Alvar Horst":

Ikke tilfeldig at <Prophet >og <profit> uttales noenlunde likt på engelsk?

Men som man kan se her så er det etymologisk sett to helt forskjellige ord, med historier uavhengig av hverandre.

Mennesker har en ustoppelig evne til å se sammenhenger og årsaksrekker der de neppe finnes.

He, he, enig, eller antakelig like ofte ikke se sammenhenger der de antakelig kan finnes...?

For meg finnes det ikke noe slikt som tilfeldigheter, alt sammen skjer fordi det er visse mønstre i det, selv om vi ikke aner sammenhengen.

Etymologiske likheter ikke minst. Profitt behøver ikke nødvendigvis være monetær, men kan like godt beskrive hvordan profeter og guruer profiterer på sine disiplers livkraft, ved å få dem til å skulle tilbe dem, og således projisere disse vamnpyrene til uante og overjordiske høyder.

For meg er moses, jesus og muhammend nøyaktig like hellige som alkisene som drekker rødsprit under brua, eller fillete og trengende tiggere, ute på Karl-Johan, ei vinternatt.  

Kva med Buddha? Shiva? let ikkje Buddha makk og utøy vekse på seg for ein periode?

"Alvar Horst":


For meg er moses, jesus og muhammend nøyaktig like hellige som alkisene som drekker rødsprit under brua, eller fillete og trengende tiggere, ute på Karl-Johan, ei vinternatt. 

Akkurat der er ihvertfall Jesus enig med deg.

"Alvar Horst":


For meg er moses, jesus og muhammend nøyaktig like hellige som alkisene som drekker rødsprit under brua, eller fillete og trengende tiggere, ute på Karl-Johan, ei vinternatt.  

Ugh !     

"Final Tribe":

Kva med Buddha? Shiva? let ikkje Buddha makk og utøy vekse på seg for ein periode?

Jo, men Buddy og  visse andre klarte å styre unna fristelsen til å skape et massehyseri omkring seg selv?

Det er alltid en fristelse, og et springende puntk, i forhold til hvordan man for eksempel skal anse sin veileder, eller de man veileder?

Det gammeldagse guru/disippel systemet fungerer greit, det appellerer til hunden i oss, hierakriet, reelle fakts, den sterkeste og lurestes rett. Folk liker generelt at ting er ordnet i helt klare former." Han er sjefen, hun og han er nestsjefer, og jeg er alminnelig og sånn..." Og det er greit, man forstår hvordan ting fungerer, man er enige om det.

Sånn funker forretningslivet, ikke noe jævla demokrati her takk. Således faller man oftest gjerne, automatisk inn i disse gamle rollemønstrene og anskuelsene. men de virker begge veier. For disse indiske sumpguruene, så hopper de i med begge beina, oftest. og lar seg tilbe, kvalmende innhyllet i blomster på trone, med krypende tilbedere på gulvet foran...

Disse gjøres svært ofte åndelig avhengig av sine "guruer", istedet for at de utrustes til å frigjøre seg selv.

Om nå det Høyeste er alt, ( og intet)   
Skulle Herren måtte drive å krype for seg selv?
Hva i er dette slags forestilling?

Bortsett fra å falle for dette med ære og berømmelse da?
Å...ja, tilbedelsen er deilig, helt klart.
Kunne ha vært en prøvelse å motstå detå ikke profitere på folks iboende trang til underkastelse, hierarki, orden og frivillige hengivne "slaveri" i ypperste konsekvekvens?

Ytre "makt" er ingenting mot indre kraft.

Eller ytre "ære", eller den glansen som noen av disse narcissistene er forblendet av...

Den lægen når langt som klarer å som klarer å overflødiggjøre seg selv, istedet for å gjøre folk avhengige av seg.
Men det er en vanskelig balanse, krevende vil jeg tro, med mange muligheter.

Buddyisme kan vel knapt kalles noen religion heller?

Men om vi skal ut i en båt. Så er det som i en ulveflokk, ting må være helt klart, da fungerer det. Så hundens søken etter hierarkiet er på ingen måte dårlig. Men det er greit å vite at det er der, og kunne observere dens tendenser, fra flere sider?

Nu går det jo forresten mot fullmåne, og jeg må sette kroken på døra.