Sjaman.com – Forumarkiv

I den vestlige vitenskapelige verden har vi noen språk vi lærer er de sanne språk: dette er
1. vitenskapelig sannheter basert på empiriske undersøkelser (dette språket har gitt mye kunnskap om naturen, men har likevel ikke alle svarene for da var det vel ingen vits å forske mer?)
2. Psykologiens språk og "sannheter". Dette språket er sterkt og det står makt bak det. Folk kan bli innlagt (uten rettsførsel) om de har meninger/tro/syn etc. som går på tvers av dette språket. Å ha stemmer i hodet.. er galskap.. å tro på engler.. er galskap etc. etc. etc.
De fleste av oss har psykologiske forklaringsmodeller inngrodd i tankemønstrene uten at vi er klar over det. Det psykologiske språk står sterkt i vår kultur. Og.. Psykologien er jo en vitenskap, slik at de boksene psykologer (og andre som ukritisk anvender psykologien som sin sannhet) putter folk i må jo være sanne?
Ord fra dette språket anvendes i hytt og pine bare noe er anderledes eller ukjent. Du må jo være gal... 

Jeg sier ikke noe ondt om psykologer og psykologiske forklaringsmodeller.. de kan hjelpe noen.. det jeg sier er at dette språket er kun et alternativ. De samme fenomen psykologien forsøker å fange inn forklares med andre mer positive ord i andre kulturer ukjent med psykologi. Og diagnosene er bokser selv psykologer er uenige om innholdet i.

Det store problemet er at vanlige folk ikke er klar over hvor sterkt de er preget av Freud og etterkommerne og hvilke makt psykologiens tankegang har i samfunnet.

I India er de såkalte gale hellige mennesker.. guruer. hos oss sitter det mange "Jesuser" på psykiatriske institusjoner...

Alt er relativt.. og det psykologiske språket er utrolig negativt i sitt vesen.

Gal, i forhold til hva da? Og hva vil det si å være rett?
Personlighetsforstyrret? Hva er en ikke-forstyrret personlighet?

Ps! Dette innlegget er ment som en slags forklaring på hva jeg tenker ligger bak de negative holdninger folk som tror på noe ikke-vitenskapelig-bevisbart møter.

Fenomenet med å ha kulturelle sannheter innebygd i tankegangen kalles forøvrig doxa eller habitus på fagspråket. Begrepene er utviklet av Bourdieu. Jeg mener altså at psykologiske og vitenskapelige forklaringsmodeller er habitus. De taes for gitt og settes ikke spørsmålstegn ved. Det burde man.

Tenk all tiden folk her inne bruker på å forsvare seg mot disse "gitte sannhetene"!

sjøl er jeg kristen i barnetro, men du ser meg sjeldent eller aldri i kirka. jeg tror også på at det er noe mer etter døden uten at det nødvendgvis trenger å være gud å jesus, men det er noe.
studerer jo sjamanismen så det monner etter og det vet veldig få, kan telle dem på en hånd, ganske enkelt fordi jeg ikke føler et behov for å blottlegge min tro. ( annet enn på denne siden da)

så hvem og hva jeg er.... jeg er en barnetros kristen, nysgjerrig og smårar sjamanspire

Hvis jeg nevnte sjamanisme for min omgangskrets, så tror jeg desverre få ville ha den minste anelse om hva jeg snakket om... Hvis jeg prøvde å forklare, og nevne ting som trommereise, kommunikasjon med naturen, dyr og elementer osv... Vel, da tror jeg folk rundt meg endelig hadde fått bekreftelsen de har ventet på, nemlig at jeg er gal... hehe.
Småting ellers, som at de av og til får med seg at jeg skal i krystall-butikken, har de begynnt å venne seg til. -'Hva skal du der?' -'Det er bare en stein jeg må ha.' -'Jaha.... '  Etter at jeg en gang forklarte hvorfor jeg ville ha en spesiell stein, så har de slått seg til ro med at det er like greit å ikke spørre... hehe

Men, jeg har merket at jo mer ærlig jeg er ovenfor andre, jo mer åpne blir de. De fleste ser jo på meg som en meget jordnær og alminnelig person, og da synes de jo det er spennende når jeg begynner å trekke inn 'alternative' ideer og konsepter. Jeg er på en måte en 'pålitelig' kilde, siden jeg opptrer 'normalt' og ikke 'brifer' med evner og kunnskap, og heller ikke prøver å omvende noen.

Som regel sier jeg at jeg tror på Gud, men jeg er ikke kristen, for jeg liker ikke/tror ikke på bibelen, og jeg tilhører heller ingen annen religion, men Gud er veldig levende for meg.
De fleste slår seg til ro med det svaret.

Men jeg skulle ønske at jeg kunne være mer ærlig om hvem jeg er. Problemet er at det er så vanskelig å definere. Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Dessuten vet jeg ikke helt selv, og da ønsker jeg ikke å putte meg selv inn i en bås.

Også er jeg selvfølgelig redd for å bli møtt med latterliggjøring. Jeg har mange eksempler på hvordan jeg har prøvd å lufte livssyn og verdier, og faktisk blitt møtt med: 'Det er jo bare patetisk!'

Synes det er vanskelig å forholde seg til hvem jeg er.... der ute.
Sånn sett er det veldig godt å ha sonen.

Hei Alakia....Der forklarte du mitt problem også...

Det var akkurat dette jeg ville frem til....hvordan forklare?

Jeg går ikke å forteller om dette til så mange. Bare til de som opprinnelig er interesserte.
De som spør og er nysgjerrige. Men går ikke å brifer jeg heller.

Men som sagt, jeg savner denne lille essensen av sjamanisme i min forklaring.

Hva med dette da...?
"Sjamanisme er den eldste kjente spirituelle vei. Åpner sansene dine for den store universielle kraften vi alle er en del av,
og finne tilbake til det ”naturbarn” du er født til å være… 

Skal man forklare mer... ja, da er det mulighet for å bli tatt for noe vrikket...

Silva<--------------Hiver seg rundt halsen på sjelevenn...øhhh....Aventura....gir en megakos og smask på kinn!!!!

Du er genial....Takk!! 

Den har jeg aldri hørt før...    Takk du, hehe... Godt du likte det! 

"Aventura":

Hva med dette da...?
"Sjamanisme er den eldste kjente spirituelle vei. Åpner sansene dine for den store universielle kraften vi alle er en del av,
og finne tilbake til det ”naturbarn” du er født til å være… 

Skriver under på den. (aventurindrikk)

Det å begynne å skrive her på sonen har vært en måte for meg å si ja til den spirituelle prosessen på. Den har jeg kjent på en stund, og kjent hva det vil gjøre med livet mitt å etterkomme min lengsel mot det spirituelle i tilværelsen. Jeg har sagt ja til å gå videre. Fortsetter enn så lenge med samme arbeid som før, jeg er lærer og i slikt arbeid er det rom for å være den jeg er, uten at det betyr at jeg buser ut om sjamanisme og engler og ånder. Opplever at de som er interesserte blant mine kolleger finner meg. Opplever at det spirituelle og kjærlighetskraften jeg får kontakt med gjør at jeg mer og mer kan romme mine elever, se de klarere og forholde meg bedre til den livsprosessen 15 til 18 åringer er i. Har jobbet i ungdomsskole tidligere, elevene elsket krystallene mine og kalte meg den hvite heksa. Jeg er den jeg er og rommer mer og mer. Heldige meg som har funnet en slik vei. Heldige meg som har funnet sonen. Heldige meg som har noen jeg kan dele med.
Essensen er; min egen aksept av det jeg er i, jeg er åpen for den som spør. Samtidig erfarer jeg også at ikke alle kan klare å ta inn over seg åndelige møter hinsides tid og rom. Det handler om min egen evne til å lytte; hvem er det jeg deler med?     

Det handler om min egen evne til å lytte; hvem er det jeg deler med? 

Dette er sentralt for meg også. Det kommer an på den enkelte person der og da, hva jeg forteller eller deler mitt ståsted med. Den åndelige og sjelelige dimensjon er nære verdier, noe jeg ikke deler med folk som ikke verdsetter eller respekterer dem. Altså bare når det kommer naturlig, og helst med glede.  På den annen side, det er sjelden jeg blir spurt nå for tida. Men det kan jo komme.

Hvem er jeg...tjaa, jeg er mor, kæreste, kvinde, psykiatriuddannet tipisælger og ase-/vanetro.

Jeg fortæller ikke umiddelbart om mit inderste til andre, men svarer gerne hvis de spørger af åben og ærlig interesse. Jeg er blevet kaldt heks af flere, men ser ikke mig selv som sådan. Jeg er ikke shaman, men jeg studerer og undersøger den nordiske tradition seidr, og vil nok fortsætte med dette resten af mine dage. Jeg holder af at undersøge tingenes "inderside", og arbejde magisk. Jeg forsøger at blive fortrolig med runerne og bruger dem som redskab når jeg søger svar. Jeg oplever nær sammenhæng mellem spiritualitet og seksualitet. Jeg kan ikke heale, men jeg kan dulme og trøste når det behøves. Jeg sysler med urter, både dem der kan ting, men lige så meget de som bare er en pryd i haven....

Jeg tror jeg har vært heldig,- enten fordi folk alltid har syntes jeg er en snodig plante, eller fordi jeg har valgt meg en setting i dette livet med mange som forstår 

Jeg meldte meg ut av Statskirken allerede på gymnaset (en evighet siden...), soste litt rundt som HumanEtiker, men ble etter hvert fanget av Tibetansk buddhisme. Og da var egentlig ikke veien lang til et besøk innen Wicca og nysgjerrighet på bl.a sjamanismen.

Om noen spør meg hva /hvem jeg er nå,så sier jeg at jeg regner meg som buddhist og at jeg driver med healing av dyr.

Etter at jeg hadde "alternativbutikk" på 90-tallet økte jo også mengden folk rundt meg med samme interesse. Blant mine beste venner er nå min "gamle" (gym og) drømme/meditasjonslærer, ei venninne som jobber med Rosenterapi/Jin Shin Juytsy/kanalisering osv+ et par healere. Og de vennene/familien som ikke driver med det samme som meg,de godtar at jeg "er sånn" (hehe,broren min synes jeg er litt rar,men boka til Bear Heart er bruksboka hans Så han kommer nok etter....)

Stå på

Jeg føler ikke jeg tilhører noen bestemt religion eller at noe er mer riktig enn noe annet.Ser på meg selv som en liten del av noe stort som alt henger sammen i.Siden min interresse for det alternative alltid har vært der følte jeg meg litt ensom i denne søkenen tidligere,men i de senere årene er det blitt mye mer åpenhet og folk er blitt mer søkende og positive til dette,ser det både blant venner,familie og ellers i samfunnet.Men noen er ikke åpne for dette,men respekterer de mitt ståsted,respekterer jeg deres,vi har alle vår egen veg å gå.Derfor er det så godt når en kan prate åpent ut om ting med andre som er mer i samme retning som en selv,og jeg tror det er i ferd med å bli mange av oss,er en endring vi ikke kan unngå etterhvert tror jeg.Menneskene må skifte kurs enten de vil eller ikke snart, og det er en spennende tid menneskeheten er inne i fremover tror jeg.Dette med disse nye energiene vi blir tilført fra universet nå som åpner opp for mer innsikt blant mange.Kloden som er i endring under blant annet påvirkning fra sola/solstormer.Jorden er igang med sin egen utrensking/opprydning/overgang eller hva en enn kan kalle det.Tror mye av oppgaven til oss mennesker nå er å finne mer tilbake til kjernen i seg selv,hvem er jeg,bruker jeg alle mine egne indre ressurser på riktig måte,tør jeg å utvikle mitt potensiale?Vi er så mye mer enn vi tror og svarene er i oss selv å der har hver og en sin egen veg å gå,og kanskje må ...Og frykten for å bli sett på som rar eller ikke bli forstått skal en ikke være så opptatt av synes jeg,er ved å vise hva en selv står for og som føles naturlig for en selv, en kan være med å vise veg til de som ikke helt "forstår" hva du snakker om iblant.Så får en heller sortere litt ut hva en sier og ikke ettersom hvilket ståsted den du prater med har.Du møter de du skal på vegen tror jeg

Man er den man er

Jeg er meg, det burde egentlig kunne holde i massevis

Når noen spør er jeg åsatruer. Jeg tilhører Åsatrufellesskapet Bifrost, som er offentlig i Norge. Noe mer føler jeg ikke at folk har så mye med - når man en skjelden gang kommer inn på det... De fleste synes åsatru er fasinerende nok så samtalen stopper som regel opp der..
Jeg er animist og har en interesse for det jeg kaller urnordisk (ikke bare vikingtid mytologi for å si det sånn).
Av de sjamanistiske teknikkene er det seiden jeg og foretrekker. Nå har jeg nettopp fått meg ny, flott tromme - så kanskje jeg blir hekta på den?  Runene er mitt redskap - disse bruker jeg igrunn til det meste.

Fagerhjul