Sjaman.com – Forumarkiv

jeg fant denne setningen fra Gormii, på en annen tråd. Den inspirerte meg til å lage en improvisasjon over problemene som jeg bærer på akkurat nå. Med dette betrakter jeg dem som ute av livet mitt. Jeg skriver denne teksten, og problemene mine løser seg mens ordene tar form. Om det som jeg skriver, kan hjelpe noen andre, så er det fint. Om noen vil kommentere. Om noen har lignende erfaringer, så kan de gjerne dele dem her. Det er mulig at jeg vil slette eller endre innholdet i denne tråden etter en tid. Da er det fordi at all energi er i endring. Det som før har vært problemer, kan bli til noe som man vokser på. Det kan gi erfaringer som kanskje kan gi øket innsikt etc. Og der det før var lange tekster og problemer som ble forløst, så kan det en dag oppstå en tomhet som snakker. En stillhet, et minne. Eller teksten vaskes bort som om bokstavene var sandkorn på stengrunn. Med dette vil jeg begynne den første kaotiske teksten: Oppryddingsfasen er i gang: Healingprosessen har begynt. Løven er ute av skapet: Her er den: Med en gulhvit manke av ølskum, erobrer den verden slik:

Jo takk.
Jeg har noen nære som iblandt (heldigvis ikke så ofte) blander alkohol og nervemedisin.
Dette virker på ingen måte beroligende.
Hemningsløs utskjelling til luften går ut av ballongen.

takk Gormii, for at du deler dette. Det er godt å vite at vi er flere. For noen er det en glede å ha utblåsninger og voldsomme emosjonelle trefninger i forbindelse med helgens "avslapping".

er det slitsomt: så bryt med familien
Dette kan være slitsomt, og kan etter lengre tids virksomhe bli en god grunn til å bryte med familien. Man burde ikke være så redd for å slå opp og komme seg videre. Selv har jeg nettopp vært på treff i helgen med masse edru mennesker. Det har vært en nytelse. Fravær av sukker, alkohol og tobakk, fremfor det enorme konsumet av de samme stoffene. Med tilhørende humørsvinginger, som min familie praktiserer.

man bør sette pris på at der fins fornuftige folk i verden
Jeg er så glad for at jeg er ute av det der. Der fins så mange fine folk der ute, som er hyggelige å treffe, og som ikke lever slik. Litt trist er det jo å bryte med familien og da.

når bør man bryte med familien?
Familien min aksepterer meg ikke lenger. Jeg har glidd så langt bort fra dem. De forstår ikke hvorfor jeg lever slik jeg gjør. Når de er på besøk, så er de bare urolige, og vil ha røyk etc. Jeg ser at det å være vanlig sosial blir en plage for dem. De har en uro, hele tiden. Går inn og ut og røyker og søker etter stimuli. Selv har jeg ikke TV engang. Dette gjør at de nærmest får angst av bare å komme inn i huset mitt.

om redselen for stillheten i stuen
De tåler ikke stillheten som er her. Det er så synd på dem. Og de mener jo seff at jeg er helt gal, og bør beg i terapi etc. På grunn av all avstanden (den kulturelle avstanden kan man kanskje si), så har det blitt slik at alt som fins av konflikter og problemer dem imellom, skyldes på meg.

uenigheter kan projekseres over på andre familiemedlemmer,
så man renvasker seg selv
Det at de har uenigheter mellom seg, dempes av at de kan snakke om meg. At jeg er gal og annerledes etc. Men jeg syns det har gått for langt. Det går liksom lenger tid mellom hver gang de gjør en snill ting. Jeg vet at de fordømmer mye av det jeg gjør. De misliker meg for at jeg har høy utdannelse etc. Misunner meg for at jeg har beg å tjene litt penger osv. '

et traume?
Jeg lurer på om det kan være et slags traume i familien. Kanskje fordi jeg var prematurbarn. Foreldrene mine tar aldri i meg fysisk. Og jeg liker ikke dem. Blir redd når det smeller, eller ihvertfall ble jeg det før. Nå kjenner jeg at det blir vanskelig å være glad i og vise kjærlighet, etter de store kranglene og de evige kommentarene som går på min livsstil og verdier. Iblandet beskyldninger om at jeg er en egoist som bare tenker på meg selv. osv osv. Det er mye konflikt.

Om å prøve i mange år, før man til slutt gir opp
Jeg har prøvd å fungere med dem i mange år. Gå på besøk etc. Men de kommer aldri på besøk igjen. Eller de har vært her før, men da snakker de ikke til meg. De bare spiser maten som de får, og så går de rett hjem. Eller kommenterer rotet, selv om de vet at jeg er alene med et barn og full jobb. I tillegg bruker jeg ofte all energien på matlaging, fordi jeg liker det bedre enn rydding og tørking. Men det er visst ikke så greit for gamlemor. Hun ville helst ha komt på besøk til et ryddig hus. Ingen interesse av å høre på det som jeg forteller etc. På en måte er det rart. Ingen av vennene mine ville ha gjort slik.

om vanlig høflighet og om å ville det gode
Når vennene mine er på besøk, så snakker vi hyggelig, og de kan sitte i timesvis. Men familien min bare prøver å korrigere meg. Klager hvis jeg har maten klar en halv time for sent (vet du ikke at jeg jobber. Jeg skyntet meg alt jeg kunne, og så er ikke maten ferdig når jeg kommer...) slike ting. Vennene mine ville ha hjulpet til på kjøkkenet, og gjort det hyggelig mens vi kutter grønnsakene. Men familien min er helt annerledes: "jeg har da stått på kjøkkenet mange ganger og laget mat til deg. Jeg syns du kan ha maten klar når vi avtaler" bla bla. Og når de har spist, så blir de fjern i blikket, og så er det "aaaahhrghh det var jammen godt, og nå skal jeg hjem og se på en viktig TV serie" Jeg blir utrolig såret av slik oppførsel.

om å innse sine begrensinger
Jeg orker ikke jobbe med familien mer. Det gir ingen avkastning, bare slit. Får ingenting igjen. Ikke at jeg er grådig. Men all sosial handling bør vel ha en slags balanse? Man bør gi og ta. Med familien min føler jeg at de snylter og hakker på meg, mens jeg hele tiden gjør alt for å dekke deres behov. Det var ufattelig vanskelig da jeg var barn. Mye slit og krangling, og jeg begynte tidlig å lage mat til familien. Jeg oppdaget at dersom jeg hadde middagen klar når foreldrene mine kom hjem, så ble det lettere for dem. Mindre krangel og mere overskudd i hjemmet. Jeg har aldri fått det samme igjen av dem. Hvis jeg trenger noe, så må jeg grine og skrike for å få dem til å forstå hva jeg trenger. Nå er jeg lei. Jeg har venner og nettverk som leser behovene mine bare ved å se på meg. Jeg har fått nok av alkohol- og utsugerkulturen. Nå vil jeg prøve å begrense kontakten med dem. Det får være som det er. Jeg overlevet barndommen, og lærte noe om å bruke mat som omsorgsmiddel for andre. Det er en god metode. Et godt måltid stabiliserer humøret og forebygger konflikt. Men fy fan. Nå får de klare seg selv. Jeg har mitt eget liv, og kan ikke sitte og passe de to foreldrene mine lenger. De får ete hverandre med plag og konflikt uten min innblanding. Det er over.

om å ta samfunnet som sin beskytter
Etter dette er det storsamfunnet og "the community", som er mine omsorgspersoner. Ute i verden er det ikke som det var i mitt barndomshjem. Ute i verden får man igjen, den omsorgen som man gir, og gjerne dobbelt og tredobbelt. Ikke som hjemme, at alt bare forsvant ned i mine foreldres tomme omsorgssluk. Fy fan tenker jeg bare og stakkars dem.

er det greit å gi opp familien?
Er det ok at jeg gjør slik? Kan jeg gi dem opp? Jeg føler at jeg har slitt lenge for å gjøre dem lykkelige, men de vil ikke hjelpes. Litt sårt er det seff, men jeg føler at her er en grense nå. Det butter veldig imot. Jeg vil jo være sjaman og takle alt. Fikse dem og stå på. Men jeg vil ikke mere. Er det ok det og eller??? Jeg klarer ikke endre dem. De vet ikke sitt beste, og de stikker av med overskuddet mitt. Kan jeg få verne om mitt eget privatliv, og slutte med konflikt og evinnelig relasjonsbygging i feriene nå? Er det greit hvis jeg bruker feriene til å koble av isteden? Til å bygge min egen lille familie. Mitt barn, og meg selv- opp?

Det er alltid greit å skjære vekk noe som er feil, men man må ikke bære nag, må tilgi.

Ellers tusen takk for det du skrev. Jeg trenger å finne sorgen i meg selv for å finne balanse.

Å bryte kontakten eller ha sin jordiske blodsfamilie mer på avstand (sistnevnte er det jeg erfarer) er helt sikkert viktig i visse prosesser. Jeg føler meg mer bundet med mennesker som våger å følge SatNam-veien....føler meg mer hjemme i slike "familier" og samlinger. Og skape egen familie er også healende om man føler en slags disconnection med sin jordiske blodsfamilie.

Helt greit å gi slipp på en relasjon som tapper deg for energi. Det er ikke enkelt med familie men for meg er det slik at det er lov å sette en strek, ta vare på seg selv og søke sammen med mennesker som gir deg noe positivt og ser hvem du er. 

er dette SatNam veien?

Og skape egen familie er også healende om man føler en slags disconnection med sin jordiske blodsfamilie.

da følger jeg denne, uten å vite navnet på det. Det er fint når man kan ta kontrollen og samle sammen de fineste menneskene man kan finne, i en sirkel rundt seg selv. Dette er noe jeg holder på med, akkurat nå i dene tiden. Og det er utrolig fint. En god healingprosess. Samtidig ligger det en balanse for meg i å holde kontakten med egen familie. Observere dem og meg selv mens de krangler og tar avstand fra meg. Ignorerer og herjer. De er som en skole i maniplerings- og herskestrategier. Dette gjør meg flinkere til å bremse eller nøytralisere slike teknikker, når de anvendes av andre som jeg treffer i fellesskapet rundt meg. På denne måten håper jeg å bii en person som bidrar med min bakgrunn til å bygge og helbrede fellesskaps- strukturene rundt meg.

"brukernavn":

er dette SatNam veien?

Og skape egen familie er også healende om man føler en slags disconnection med sin jordiske blodsfamilie.

da følger jeg denne, uten å vite navnet på det. Det er fint når man kan ta kontrollen og samle sammen de fineste menneskene man kan finne, i en sirkel rundt seg selv. Dette er noe jeg holder på med, akkurat nå i dene tiden. Og det er utrolig fint. En god healingprosess. Samtidig ligger det en balanse for meg i å holde kontakten med egen familie. Observere dem og meg selv mens de krangler og tar avstand fra meg. Ignorerer og herjer. De er som en skole i maniplerings- og herskestrategier. Dette gjør meg flinkere til å bremse eller nøytralisere slike teknikker, når de anvendes av andre som jeg treffer i fellesskapet rundt meg. På denne måten håper jeg å bii en person som bidrar med min bakgrunn til å bygge og helbrede fellesskaps- strukturene rundt meg.

Å søke kontakt med likesinnete mennesker som våger å følge veien ang sin sanne gudommelige identitet eller potensiale er SatNam-veien.  Dvs en føler mer connected med sjeler som jobber mot samme mål bevisst ang åndelige ting....og gjerne skape familie med en likesinnet - eller en som passer som hånd i hanske....en/ei som en føler seg veldig tiltrukket til....

Om du nå ikke tar et oppgjør, tar avstand fra de som tapper deg, vil du ikke få den fullstendige
energien du selv er avhengig av for å komme videre. Det er som Tirlil sier:
Søk mennesker som gir deg noe positivt og som ser DEG, aksepterer deg og som støtter
opp om deg. Med alle disse gode energier rundt deg, vil du kanskje en dag bli sterk nok
til å tilgi og vise en slags forståelse og finne frem til en kjærlighet for dine fam. medl.

Det gjorde jeg, etter et lengre oppgjør. Fant styrken etter å kutte min fam ut, fant styrken
til å forstå, tilgi og så finne frem kjærligheten.

eller en som passer som hånd i hanske....en/ei som en føler seg veldig tiltrukket til....

hurra, da er det akkurat slik jeg gjør. Visste ikke at det hadde et slikt fint navn. Den som jeg føler meg tiltrukket av, er en person som ikke følger veien i community, slik som nettverket mitt. Men er person som jetg kan leke med og som er veldig lik meg, på en annen måte enn community- folkene mine. På denne måten ønsker jeg å skape en balanse, slik at jeg stabiliserer meg selv som person, innenfor community. Jeg vil være en som bygger og holder oppe. Jeg vil bli som en søyle som kan holde taket oppe for andre, slik at det ikke regner på dem. Det å bli sterk, er en lang prosess som må gjøres bevisst og med årvåkenhet.

Sörgelig at du har sånn familie brukernavn.
Min familie har vaert en stor kilde til problemer for meg, men jeg har en tro på at vi fikk den familie vi har, av en årsak... det er noe vi ska arbeide oss igjennom... og då skjer de noe i oss, som leder oss videre i vår åndelige utvikling.

Jeg blir litt nyssgjerrig - har du tagit noe konflikter med dem, eller lider du i deg selv?



En gang skrev jeg om den utvikling som skjedd med min mor. En utvikling jeg ikke trodd mulig.
Hvis du vill lese om det, kan du göre det HÄR

Og her en av diktene i min diktsamlingstråd. Det diktet jeg tenker på er fra den som blitt forlatt og jeg har skrevet den - jeg - for å bearbeide at en av mine söstre gikk sin vei. Den heter KUTTE BÅND. For meg ble det till slutt en lettelse - jeg ble fri av at HUN kuttede bånd (heter det kuttede?), men det tok mange år.

Hver person föler hva hun må gjöre. Det trenger ikke å vaere det samme, det som skal gjöres. Iblant er det rett å gå og iblant skal man bli igjen ... Jeg forstår at du blir lei på din familie som er sånn mot deg.

Lurer på ein ting; når ein bryt med sin kjødelege familie el. slektningar pga. at dei svekker ein,og behovet for sin "eigen" åndelege el. kjødelege familie melder seg,vil ein ikkje bringe med seg ein del av saknet etter det perfekte inn i denne,eller fyller denne umiddelbart det behovet som den kjødelege familie ikkje kan gi oss?
Har nokon erfaring med dette?
Det eg tenker,er at det kanskje blir slik at ein tek med seg ein del av sårheten inn i neste familie,vis ein ikkje er heala tilstrekkeleg på eigen hånd?
Dette skremmer meg,for eg har opplevd det i praksis. Not good.....
to be a collector of others fragments over time....

Hm, det perfekte.
Jeg kjenner meg igjen i dette.
Alt må være så jævlig perfekt.
Jeg tror dette er vanlig.
At man higer etter det perfekte om man har opplevd en del vondt innledningsvis i livet.
Det beste kan kanskje bli det godes fiende her?

Det å være i en familie er en gave.
Gleden ved å se de andre og å bli sett.
Om den familien du velger å være en del av liker deg, og leker og gleder seg sammen med deg,
gjør det da noe om du ikke er helt perfekt og ikke helt healet?
I en god familie ønsker man hverandre det beste, man ser kanskje gjennom fingrene med enkeltes mørke sider
og tenker at med tiden vil sikkert dette og heales, for de vet at den enkelte ønsker nettop det.


Gormii

Takk for svar. Ja,det styrker berre min mistanke om at eg sjølv har vore ein dårleg familie til tider....
Men altså,eg var blind for behovet for det perfekte,og det svekka min integritet i mi eiga lykke betrakteleg på et kritisk tidspunkt.Draumar om lykke er viktig,men kanskje må ein ha eit visst utgangspunkt først, for å bokstavelegtalt  kunne holde teltduken oppe,slik Brukernavn skildrar det?
Me skriv her inne om at ein må vere ein såra(men heala) healer for å heale andre,er det ikkje slik i familielivet også?

"Final Tribe":

vil ein ikkje bringe med seg ein del av saknet etter det perfekte inn i denne,eller fyller denne umiddelbart det behovet som den kjødelege familie ikkje kan gi oss?

Jeg tror at har man et saknet fra tidlig barndom, då bärer du med deg den saknet... innom seg... men hvordan det blir, er avhengig hva man gjör med sin savnet. Min söster har kuttet bånden med familien og har siden sökt det hun ikke har, hos andre mennesker... men hun finner det ikke der, for DET finns ikke der... og hun sitter nu allene med sin savnet.

Det vi finner hos andre mennesker er noe annet og det kan ikke ersette den mangel vi bärer.
Vi finner en kjärlig vennskap.
Det hull med savnet vi bärer fra barndommen, det fylls av kjärligheten fra ALTET og ikke med andre menneskers kjärlighet.

Det går at gjöre en forandring med seg selv, men det skjer ikke ved at söke i andre mennesker - vi må söke det i oss selv.. og i åndeligheten. När du fylls av kjärligheten fra deg selv og universum, da heler du deg...
Du trenger kanskje ikke kutte bånd - du trenger at stå opp for deg selv og elske deg selv...

Det som er... er perfekt... nå...  for denne tiden... for det er DET vi trenger... Det som er nå   

Glemte si;
Jeg har funnet mye kjärlighet=vennskap utenfor min opprinnelse-familie, som jeg ikke fikk i i min barndom. Jeg har uitviklet tillit med venner, for det hade jag ikke. Så... andre mennekser KAN erstatte din familie i mange forskjellige måten, men... de kan aldri erstatte foreldrers u-villkårlige kjärlighet... den må du greie selv 

"Lie":

Glemte si;
Jeg har funnet mye kjärlighet=vennskap utenfor min opprinnelse-familie, som jeg ikke fikk i i min barndom. Jeg har uitviklet tillit med venner, for det hade jag ikke. Så... andre mennekser KAN erstatte din familie i mange forskjellige måten, men... de kan aldri erstatte foreldrers u-villkårlige kjärlighet... den må du greie selv 

Sant det du sier at en kan ikke finne kjærlighet hos andre mennesker - men i seg selv. Men noen ganger så trenger mennesker inspirasjon og hjelp til å finne denne kjærligheten og da er "likesinnete" mennesker veldig greie å ha med å gjøre. Og at man føler seg mer "hjemme",mer "tunet" og trygg med slike mennesker er vanlig for dem som følger en tøff og bevisst spirituell vei. At man føler mer i familie hos sjelsvenner enn sin jordiske blodsfamilie er ikke uvanlig akkurat. Det er viktig å gi næring til sin egen spirituelle utvikling om man ønsker å være bevisst på det ved å finne de rette miljøene og menneskene - viktig å bli inspirert og få hjelp underveis om man knapt har kjent på kjærlighet i fortiden - f.eks i barndommen. En såret healer har behov for hjelp av andre i perioder i livet.

Og skape egen positiv familie vil også være sterkt healende for en som har valgt en veldig tøff vei i livet hvor man kutter forbindelser eller har en avstand til sin jordiske blodsfamilie.

Mye klokt som blir sagt her og mange råd å få.

Det ansvar som en har for seg selv er større ansvar en for noe annet her i livet. Det som er rett for deg å gjøre er nødvendigvis ikke det rette for en annen. Er det slik å andre personer, familie, venner eller andre, tapper deg for energi så sier det seg selv å det ikke kan forsette. Det krever handling. Hvilken handling er det bare du og du alene som kan velge, tross alle gode råd, så er det du som sist og slutt står ansvarlig for dine valg.

I ditt tilfelle tror jeg du vet innerst inne hva du må og skal gjøre, det er bare det å det kan være så vanskelig følge den indre stemmen.

Personlig er jeg heldig, jeg har familie og venner som respekterer hverandre, tross kraftige meningsvekslinger til tider.

Lykke til på veien.

I fortsettelsen av Silvas svar her vil jeg si noe om det å gi slipp: Har selv opplevd, og sett hos venner, at ved en periode å sette en grense for f.eks kontakt med familie hvor det er en sår/vanskelig relasjon, vil det på et vis åpne seg en mulighet for tilfriskning av relasjonen. Ved å vise meg selv klart og sette en grense gjør det også noe med den jeg setter grensen ovenfor, skaper en bevegelse, kasnkje et nytt syn, kanskje et nytt og mer åpent møte mellom oss .
Ved å sette en grense har jeg også gitt meg selv rom til å vokse og helbredes, og da er det, som Silva sier, lettere å tilgi.
Det perfekte, fullkomne livet der alle relasjoner er åpne, friske og alle i samme gruppe/familie kjenner sine sår og sin helbredelse, er i stand til å møte hverandre åpent og kjærlig....det er et krevende stykke arbeid å komme dit. For min del kommer jeg videre ved å lære  å tilgi meg selv, være glad i meg selv, forsøke å handle ut i fra mitt sanne selv. Ved trygt å kunne stå i dette er samhandling og relasjoner med andre mennesker på et vis mindre riskikofyllt, mindre sårt, mer spontant og skapende.

Vil bare gi min tilslutning til denne tråden, og til deg Brukernavn. Det er tydelig tid for å kikke ned i brønnen med de mørke familiehemmeligheter, og det er svært lærerikt og ta del i deres tanker. Jeg tror, ut ifra egne erfaringer at det er både riktig og timelig å ta avstand fra familimedlemmer, om det føles nødvendig for ens eget ve og vel. Å helbrede egne sår, og frigjøre seg fra nedbrytende mekanismer i familien, er i mine øyne noe av det viktigste arbeid vi som mennesker kan gjøre i vår livstid. Det er sansynligvis også det absolutt vanskeligste.

takk for svar fra alle dere. Jeg var litt i tvil når jeg skrev. Men nå tror jeg at det er rett, og at jeg skal klare å lage en avstand til dem. De vil alltid være her, tilgjengelig på sitt vis. Når de fordømmer meg heretter, så tar jeg det ikke så tungt. Som voksen er man heldigvis mindre avhengig. Det er da også godt å velge sine egne relasjoner. En god fase i livet, kan man si. Da barndommens sårhet er forbi, og man selv kan velge sine skritt. Lykke til til dere andre og.