Sjaman.com – Forumarkiv

På sjamanens ferd gjennom livet
møter h..n mange mennesker.

Noen kommer man godt overens med,
andre mindre godt.
Noen vil gjerne ha en "bit"
av sjamanen.
Sjamanen vil kansje ha en "bit" av noen.

På ferden gjennom livet
kan derfor sjamanen ha mange
sørgende sjeler i garnet sitt.

Sjeler som har blitt forelsket,
som ville ha en "bit", men ikke fikk noe.
Sjeler som føler seg forfulgt av sjamanen.
Sjeler som føler de har blitt innvadert.
osv,osv...
Dette gjelder selvfølgelig andre veien også.

Mitt spørsmål til dette er;
Hvor går grensen mellom sjamanen og klienten?
Hvem bestemmer grensene? Sjamanen eller klienten?
Læreren eller eleven?

Vet at vi har diskutert dette før,
men det e ett tema, som kan diskuteres igjen og igjen.
Dette for å minne hverandre på et etisk dilemma som kan oppstå.

....

Jeg har et bilde av at en sjaman aldri vil eller bør tillate at noen blir avhengige av h.n!

Mulig det er vanskelig, men jeg mener at en sjaman skal hjelpe folk, til å hjelpe seg selv!

Ikke hjelpe, hjelpe, hjelpe..osv...så det skaper et avhengighetsbånd! Jeg mener sjamanen har et stort ansvar her! Men sjamanen kan IKKE ta på seg noe skyld dersom noen skulle bli forelsket eller lignende! Det kan vi alle oppleve, sjamaner eller ikke! At man møter et fantastisk menneske som det oser godhet av og kjærlighet! Derfor mener jeg en god sjaman må være ops på dette!

Et samarbeid mellom en sjaman og en elev, sånn jeg ser det, så skal sjamanen veilede eleven, komme med tips og råd! Men samtidig strekke klare linjer mellom hjelp og selvhjelp!

Slik jeg ser det som et samarbeid mellom en klient og en helaer! En god healer skal ikke utnytte klienten ved å la klienten bli avhengig, dersom det ikke blir en forbedring for klienten etter mange behandlinger, skal en god healer henvise klienten til andre healere! Eller fortelle klienten at for at healingen skal få full effekt, så MÅ klienten være villig til å jobbe med seg selv, og de prosessene som ofte pleier å dukke opp etter en healingbehandling!

Slik ser jeg også på en god sjaman! En god sjaman skal hjelpe klienten på lik linje som jeg beskrev en healerterapaut! OG som sjaman og elev, skal sjamanen hjelpe eleven med veiledning, ikke skape et avhengighetsbehov! Eleven selv må jobbe seg frem til sin egen vei, og jobbe selv med sine prosesser!

Ja hvor går grensene, er det noen grenser?
Skal vi ha lover og regler for kjærligheten/forelskelsen?
Det er en energi som kan deles eller bare erfares på godt
eller vondt.

Det er en kraft verken sjaman eller elev skal bruke for å
fange noen eller jakt-spise-gå i fra syns jeg.
Men den kan kun deles. . . .

Hei Ædny  :biggrin:
jeg kan kun snakke ut fra erfaringer som behandler,lærte fort å måtte sette grenser rundt meg selv,slipper ingen inn på meg,tar kun tlf når jeg har ledig tid og anledning de som har behov for meg ringer igjen eller sender e mail,skulle det være noen som trenger meg der å da får jeg beskjed ta telefonen  :) hjelpere er godt å ha,når jeg er i form stormer det på, er jeg sliten blir alt roligere rundt meg energiene hjelper meg,tid for jobb tid for hvile,å jobbe med seg selv,jobber endel med fjærnbehandling og husrens på avstand,jeg føler meg privligert her slipper å reise rundt i hus,dette kom også som beskjed over eteren  :) jeg skulle rense fra avstand å sånn har det blitt har ikke merket forskjeld om jeg sitter hjemme eller er på plassen,vi er jo kun en kanal for kraften,på denne måten kan jeg hjelpe flere medmennesker,dette gir meg å bedre tid til mennesker som er i persjonelige kriser,forelska i lærern der sier jeg de søker energien,ikke det at jeg ikke er ei flott dame da  :lol: selvsagt er jeg det men, beilere trenger jeg ikke  :lol: de som søker energien ber jeg om at de tar seg selv i bruk om de tar kurs oss meg eller velger andre steder som er riktig for dem enkelt å greit energistyrt igjen,(sjeler som føler de er blitt invandert)mange går rundt med energier jeg kaller dem påheng de ikke har behov for, det er som regel energier som trenger hjelp til å komme hjem,noen drar med en gang andre må man forklare ting litt bedere her er det viktig i mine øyne å møte det med kjærlighet samme hva man møter på, ingenting å leke med snakker av god erfaring her da jeg ser onskapen liker ikke å skrive om det,men det er nå engang sånn,heldigvis er det ikke ofte man møter på det,men igjen møte det med (KJÆRLIGHET Å STÅ STØDIG I KRAFTA UTEN REDSEL),De som jobber i kjærlighetskrafta blir innimellom angrepet av medmennesker litt vanskelig sitvasjon, ikke alle klarer å møte kjærlighet dette tar jeg ikke persjonelig, da det er krafta de er redd for, ser det som viktig å møte mennesker på det nivå de er samtidig som jeg ikke stiller meg inn på dem privatlivet er veldig viktig for meg at de skal få ha for seg selv,som regel forteller de det de ønsker å dele,da går jo samtalen av seg selv.En ting som jeg synes er viktig er å forklare at healing kan være smertefuldt før bedring noen ganger skal vondt-vondt fordrive bast  :wub:

men dette er sjamanens ansvar, men h#n må også klare å være tilstede med medmenneskene

En ekte sjamane erkjenner at han selv utgjør begge rollene som elev og lærer..
intigrert i et felles mål om utvikling..

når en erkjenner at en selv er begge disse deler, blir det lettere å forholde seg til andre elever/lærere, behandler/klienter
...

Sjamanen kan å lære av disse som prøver å "invadere" sjamanen...

Jeg tror det er viktig å se på vanskelige situasjoner med klienter/behandlere som en situasjon med mulighet til å lære noe nytt...
Vanskelige tider kan forberede en på ting vi skal forberedes på... som f.eks være fornøyde med slik vi har det!
Gode tider kan hjelpe en med å se håpet når det er vankelig og man lurer på om alt er verdt det..

jim..

Klart at det er meningen at klienter/elever skal lære mer underveis, og kunne ta ansvar for det som skjer med en.Men hva dersom en lærer skulle misbruke sine evner til påvirkning kanskje fra første start? Mennesker som feiler finner man også blant de som vet hvordan skaffe seg folks tillit og beundring. Det er slett ikke alltid er folk er bevisste selv hva de holder på med, verken elev eller lærer. Når man jobber med såpass mye dypere materiale som man gjør på en del sjamankurs, vil de fleste gå gjennom perioder hvor man projiserer ymse enten det er på medelever eller på læreren.

Går du og lurer på om det skjer litt vel mye rart der du ikke helt fatter om rollen din lærer spiller er bra, ta heller kontakt med helt uavhengige synske (folk som ikke kjenner deg og læreren) og be om en analyse av hva som skjer i energiene mellom deg og læreren din. Om det varsles at alvorlig ugagn pågår, søk uttalelse gjerne fra to personer. Ser begge at læreren din slett ikke er en støtteperson, men tvert imot en som driver psykisk angrip på deg, ta det helst opp med personen så tidlig som mulig. Om det går for lang tid med psykisk angrep, kan du oppleve at eneste du kan gjøre er å bryte av både opplæringen og all kontakt med denne læreren. Det er mye bedre om dette kan ryddes opp i, jo før jo bedre.

Om læreren likevel fortsetter (og du får bekreftelse på dette fra utenforstående synske), bryt kontakten. Det kan gjøre mye skade å stå i den forvirrende stillingen at man ”på lissom” skal føle tillit til en åndelig lærer man fatter ikke klarer annet enn å drive snikangrep overfor en. Det er troskyldig å tro at alle som driver sjamanisme og opplæring er så mye bedre enn andre folk. Det kan hende at man kommer ut for å personer som av en eller annen grunn kan trigre av overfor enkelte av sine klienter/elever. Men så lenge man er fersk, og stiller langt fra med samme evne til å forstå hva som kan foregå av mer usynlige krefter, synes jeg ansvaret ligger mest hos læreren dette å holde ryddige forhold til sine elever. Elevene går gjennom sine faser. Og en lærer må kunne la folk for rom til dette.

Men det kan av og til dreier seg om  klienter/elever som aldeles ikke viser respekt for lærerens grenser og privatliv. Folk som mangler vilje til å holde seg til vanlig folkeskikk. Det er åpenbart at en lærer må sette klare grenser. Mest kan det i praksis dreie seg om folk som har uvanen å ringe til alle døgnets tider, og tro at en lærer alltid har tid til ens prosesser. Men det må være usedvanlig lite gøy om forelskede klienter/elever dukker oppi tide og utide. Og lever ut sine evt ønsker som masede tenåringer. Læreren må sette klare grenser rundt seg. Om man får elever som mister evnen til å se forskjell på fantasi og virkelighet, kan det til og med hende at man må bruke knallharde virkemidler for å nå gjennom.

viktig tema som lett kan skyves under teppet mens leken er god ...
dere har kommet med givende innlegg

Hvis du trenger inspirasjon rundt healerens etikk, anbefaler jeg å lese Shaman, Healer, Sage av Villoldo. Sånn sett kunne boken godt være pensum for elever på denne veien.

Her er et innlegg fra Dagbladet som viser hvordan ting kan vokse helt ut av proporsjon, også i det offentlige systemet.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/10/19/515538.html

En fare jeg ser innenfor den alternative jungelen er at det sjelden finnes klare rutiner for veiledning, overprøving eller "supervision" av en behandler.

Dessuten reagerer jeg på hvordan noen healere distanserer seg fra den såkalte profesjonaliserte psykologien og dens metoder, mens healerne selv kan benytte seg av en terminologi som stammer nettopp derfra - uten at det redegjøres for hvordan prosessesene fungerer nøyaktig. En føler seg fritt til å forsyne seg fra et arsenal av populærvitenskapelige begreper uten å være bundet til den samme handlingsrammen og etikken som en akademisk utdannet behandler må kunne vise til.
Det gir rom for misbruk.

Derfor setter jeg igrunnen mest lit til alternative behandlere som unngår en psykologisk/psykiatrisk sjargon. Hvorfor pynte seg med lånte fjær? Ved en slik uklar horisont tåkelegges også de etiske rammene altfor lett. Samtidig respekterer jeg en annen gruppe som viser at de vet hva de snakker om ved bruk av sin terminologi, da har de gjerne en akademisk bakgrunn i tillegg og tar seg tid til forklaringer og kildehenvisninger, og da kan de også forklare hvordan deres egen tankegang har utviklet seg.

Hvorfor denne omveien? Jo, som eksempel vil jeg ta opp "projeksjoner"/ "overføringer. Det ordet brukes i hytt å pine, men jeg har til gode å høre en alternativ behandler  snakke om "motoverføringer", dvs. behandlerens eller lærerens egne ubevisste reaksjoner på klientens projesksjoner. I det profesjonelle psykodynamisk orienterte felt lærer man å takle og bevisstgjøre seg motoverføringene i en behandlersituasjon.

Dessverre forekommer det at en veileder kun bruker ordet "projeksjon" om andres opptreden og setter seg selv over enhver tvil som den som er hinsides denslags. Men det ubevisste er dynamisk hos alle.
Jeg oppfatter slike reaksjoner som i beste fall meget bekvemme, eller kanskje narsisisstiske.
De fleste kan lære å lese sine projeksjoner og motprojeksjoner som oppstår i dynamiske prosesser med klienter. Men ikke alle gidder å gå hele veien. Og en terapeutskolering må passe på her. Noen nevnte det i tråden før, men det har blitt redigert bort, at det er lett å ty til maktgrep og bruke slike begreper som "projeksjoner" overfor elever som ikke kjenner sammenhengen uttrykket stammer fra. Elevene er i sin fulle rett til å bli kjent med sine egne projeksjoner, det er en del av en prosess der læreren stiller opp for dem.

I løp av en lang "karriere" som student og lærer har jeg opplevd utfordringer fra begge sider av rollespekteret her, noen historier kunne jeg fortelle, fordi ofte belyser et eksempel best hvordan man kommer frem til sine holdninger.

Resultatet er imidlertid helt klart: Hvis jeg kjenner at personen interesserer meg først og fremst som mann, unngår jeg lærer/elev/klientrollen helt bevisst. Består det en relasjon på et slikt felt, avslutter jeg den fortest mulig. Det er alltid et greit alternativ.

Be en venn å overta klienten! Jeg gikk engang til min sjef og ba om at en elev skulle flyttes fra gruppen der jeg var veileder. Hun gjorde det umiddelbart.

Det mest spennende er å møte et annet menneske som "Du" i full frihet fra institusjonenes fangearmer.

Vanskelig og krevende i blandt å finne balansen mellom sjaman-elev eller terapeut-klient. Har opplevd i terapeut-klient relasjon at det kan være god hjelp i en terapeut som gjennom en periode kan bære projeksjoner fra klient når det er terapeutisk hensiktsmessig. Men balansen kan være hårfin, og det er lov å sette grenser begge veier. Det er også et skille mellom en klient og en elev. Hvor går grensene for hva som kan bæres alene? Og, et absolutt, er en terapeut som også har sin egen veileder. Hvem er mester ?

Ja,elever og klienter har hver sine forutsetninger, mye kan dreie seg om balanseringer, men jeg mener at det finnes tydelige grenser  å balansere på... hehe, kanskje jeg ender opp med å fortelle historiene mine allikevel.

Klart er det en grunnleggende bestanddel av enhver slik relasjon, det å bære klientens/elevens projeksjoner. Det er en forutsetning for vekst.
Også egne motoverføringer bæres i denne sammenhengen. De brukes også som et intuitivt språk der ditt ubevisste reagerer dynamisk på klientens behov og utspill.



Først når dynamikken i dine egne reaksjoner eventuelt skygger for klientens behov og utviklingsprosess, da er det på tide å enten løse opp flokene gjennom terapeutisk supervisjon eller å be en annen fortsette med klienten. Det er ingen ønskelig situasjon, nei, for den kan forstyrre og avbryte helbredelsen. Noen ganger er bytte av miljø derimot meget gavnlig. Derfor er alt dette så viktig ...

Når en elev i min veiledergruppe er forelsket i meg vet jeg at han ofte der og da trenger meg som en projeksjonsvegg, som et kinolerret som reflekterer hans egne tanker og følelser tilbake til ham, slik at han kan se dem. Hvis jeg begynner å "redigere" disse bildene for ham, slik at "filmen" han ser blir en uklar blanding av mitt og ditt - det er da problemer kan oppstå...
De fleste elever vet slikt intuitivt og denne typen projisert,narsissistisk forelskelse opphører gjerne såsnart læreren viser seg mottakelig for "forførelsen". Lærerne/terapeutene kan selv ende opp som ofrene av slike forviklinger - hvis de ikke er vare for motoverføringene, som sagt.