Er solidaritet i dag bare et festtalebegrep og kan klan/stamme samfunn i dag bidra til å hjelpe de som ikke klarer å nyttegjøre seg offentlige velferdsordninger, hvordan kan man bidra til positiv utvikling i samfunnet?
En god venn - Vinkelskriver og bygdeeksentriker, sendte meg for noen dager siden et leserinnlegg han håpet å få på trykk. Artikkelen tar for seg det særnorske fattigdomsfenomen og i den forbindelsen trekker han frem og angriper Stoltenbergernes uuttalte målsetning; ”mest til de som har mest fra før” som i realiteten resulterer i ”minst til de som har minst fra før”. Han undrer seg over politikernes unnfallende stillhet rundt dette ”fordelingsprinsipp” og finner i dag Ap-veteranen Torbjørn Berntsens Solidaritets begrep mer eller mindre meningsløst, lurer vel med rette på om det er redusert til kun et ”festtale” uttrykk. Han hevder at for fattige er ikke regjeringspartienes proklamerte ”rikdomsbekjempelse” av særlig interesse, men at det er fattigdomsbekjempelse som gjelder for denne mer eller mindre usynlige gruppen (mye grunnet svak røst, ukvass penn og ingen felles arena der de samlet kan gi uttrykk for sine avmaktsfølelser).
Nå var det vel ikke en ren tilfeldighet at denne artikkelen trigget meg til å løfte hodet opp fra soveputen og se nærmere på hva jeg tenker i denne sammenheng, jeg har da på mange måter fått føle denne tilsynelatende ”politisk villede fattigdomsfellens” skarpe tenner skjære gjennom både marg og bein. Forsøkt frarøvet enhver form for selvverd og bondefanget i det jeg velger å kalle et ”offentlig støtte avhengighetsforhold”, som i grove trekk kan sees på som å abonnere på offentlige tjenesteyteres ressursknappe tid og bukke dypt i takknemmelighet med lua i neven over ”rundhåndet” uføretrygd.
I denne bisarre formen for åpen soning utenfor arbeids og familielivets tidsklemme er det rom for å fundere grundig over mangt, og min venn hadde et svært godt poeng i forhold til solidaritetsbegrepet. De stadig mer kraftig økende økonomiske forskjellene mellom mennesker i alle aldersgrupper gjør at jeg tenker med gru på hvilke konsekvenser eldrebølgen vil skape når den slår inn over landet. Spesielt henger jeg meg opp i dette med alle såkalte støtte/egenandelsordninger og tenker at det er bare de mest ressurssterke av disse "ressurssvake" som klarer å nyttegjøre seg disse ordningene slik de er ment å fungere. Jeg mener at dette med støtte/egenandelsordninger er feil på mange måter, hovedsaklig fordi det bidrar til å frata mennesker råderetten over eget liv. Det kan se ut til at det kan bli enda verre for denne gruppen hvis utviklingen går i retning av hva professor Rune Sørensen har kommet frem til, - sitat; Utgiftene til velferd kveler de offentlige budsjettene. Om få år kommer eldrebølgen. Det vil gjøre situasjonen enda mer krevende.
- Løsningen er ikke skatteøkninger. Men en del av svaret er økt brukerbetaling for offentlige tjenester, mener Sørensen.
Det er muligheter i deler av helsevesenet, i høyere utdanning, i omsorgssektoren og i bruk av infrastruktur.
(Limt inn fra; http://www.forskning.no/Artikler/2008/m ... 4543275.26 )
Det virker på meg som om at myndighetene helt har glemt av at det faktisk er mulig at mennesker som lever i fattigdom har barn under myndighetsalder og at disse deler foreldrenes skjebne, dette fører utvilsomt etter mitt skjønn til sosial arv som velferdsstatens innbyggere ikke er tjent med. Jeg skal ikke påstå at det overhodet ikke eksisterer tiltak som har til hensikt å hjelpe, men disse er av en slik karakter at det på meg virker mer som hån enn reell hjelp.
For å ta konkrete eksempler på dette vil jeg trekke frem avlastningsordninger og fattigdomsferieleirer. Disse ordningene bidrar til ytterligere stigmatisering av ikke bare foreldrene men også barna, denne formen for overformynderi er etter mitt syn direkte psykososialt skadelig for barns utvikling. Jeg kan godt forstå at mange foreldre vegrer seg og velger å ikke ta i mot denne formen for hjelp, for å beskytte barna mot å måtte stå frem som offer av offentlig mobbing. Her som mange andre steder skinner myndighetenes ”banditt” tankegang igjennom, så i frykt for at noen få ikke skal få ”full uttelling” av smålige statsbidrag velger de løsninger som flertallet slettes ikke er tjent med.
I offentlige brosjyrer leser jeg side opp og ned om viktigheten av empowerments fremmende tiltak, men det virker på meg som om de totalt har missforstått begrepets grunnprinsipper. Det er skammelig, ja rett og slett uklokt av myndighetene å fremme det jeg velger å kalle avhengighets skapende politikk, psykologisk sett er vel effekten av denne formen for politikk motsatt av det de tror. Det er tungt, men jeg forsøker å tilgi dem deres uvitenhet, de i likhet med alle andre borgere er jo offer for den psykologiske krigføringen som har og fortsatt pågår i maktkorridorene.
Heldigvis ser det ut til at dybde psykologi og positiv psykologi stadig vinner terreng innen psykiatrien og spesielt innen de grupper som jobber med arbeidspsykologi, dette øker muligheten til at også politikere etter hvert vil få øynene opp for hvor vanvittig det blant annet vil være å fortsette med dagens nedverdigende sykeliggjørende symptom/diagnose psykologi. Hvis man tar tak i ordet avhengighet og ser på dette i forhold til fattigdomsbekjempelse så vil man når man har forstått sammenhengen med den politiske linjen og konsekvensen av avhengighetsforhold kunne løse mange større samfunnsproblemer. Det er etter min forstand to avgjørende faktorer som bidrar til positiv utvikling, det er håp og positive relasjoner.
Ser man på måten fattige mennesker behandles i offentlige sammenhenger trenger man nødvendigvis ikke å være den skarpeste kniven i skuffen for å se det enkle faktum at dette ikke akkurat skaper mange positive relasjoner. Jeg har tidligere nevnt individuell plan, det handler om bevissthet rundt egen livssituasjon og verktøyet er ment å skulle bidra til at man først og fremst får en oversikt som danner grunnlag for tiltak som gir håp om forbedret livskvalitet. Dessverre heter det seg at individuell plan ikke gir mer rett til tiltak og min erfaring/kunnskap på området viser at nettopp dette brukes bevisst/ubevisst i et ansvarspulveriserende åndedrag som unnskyldning for ikke å bruke øremerkede midler slik kravet er for tildelingen av disse. Jeg tror dette er kjernen til at mange av de menneskene som har lovfestet rett til individuell plan ikke engang blir tilbudt informasjon. De få som etter å ha satt seg inn i muligheten og trodd at dette skulle bidra til et verdig liv ser ikke lenger hensikten med å legge sin energi i å utvikle et dokument som bare blir liggende på et offentlig kontor - å samle støv.
Jeg skulle virkelig ønsket at det fantes en definisjon av minste ”tillatte” livskvalitet og at denne var knyttet sammen med loven om retten til individuell plan, det ville muligens bidra til at loven fikk den nødvendige kraft til at menneskene den er ment å beskytte fikk et reelt håp om å lykkes med å bekjempe eget levekårs/fattigdomsproblem i ordenes videste forstand.
Hvor vil jeg egentlig med dette forferdelig langtrukne tungsindige hjertesukk?
Jeg ønsker å bidra i din bevisstgjøringsprosess!
Gjennom de snart to årene jeg har vært medlem av sjamansonen har dere på mange måter bidratt, dere har gitt meg reelt håp gjennom positive relasjoner, - til så langt å stå løpet ut i mine indre konflikter. Jeg er overbevist om at hvis en ser mot årsakene bak de enkelte problemstillingene, løfter blikket og søker helhetsbilder – Tar tak i den kunnskapen man besitter, de verktøyene man behersker og som er tilgjengelige for de fleste.
Så vil man oppdage at det faktisk ikke bare er mulig men også lettere å bidra ikke bare for seg selv, men for utallige mennesker og gi de som sliter unødig muligheten til en mer positiv egenutvikling enn det de regjerende myndigheter pr. i dag er villig til å legge grunnlag for.
Hvorfor jeg er så opptatt av en lov som ikke er verdt papiret den er skrevet på og av den grunn i de fleste tilfeller ikke etterleves. Jo, jeg har klokketro på at det etter hvert vil bli tvingende nødvendig å forholde seg til dette regelverk på en bedre måte enn hva som er tilfellet i dag. Jeg har like stor tro på at dette verktøyet IP om ikke lenge vil endres fra å være et papirdokument som støves bort i en skuff på et offentlig kontor, til å bli en essensiell del i enhver behandlingsprosess som muliggjør samarbeid på tvers av etater og behandlere og at denne nettbaserte løsningen ikke er langt unna. Se; http://www.helse-midt.no/templates/Page____72000.aspx
For vel et år siden snakket jeg med Børge Fiskaa som er produktansvarlig for planbasert elektronisk samhandlingsjournal (SamPro). i Visma Unique AS og i denne forbindelsen spurte jeg han om han kunne antyde hvor mange som hadde lovfestet rett til IP, han antydet at et sted mellom fem og ti prosent av befolkningen. Personlig tror jeg dette er et meget forsiktig estimat og mener dette konkrete eksempelet er mer enn nok bevis for min overbevisning; I følge ADHD foreningen bruker nå ca. 11.000 Norske barn under 18 år Ritalin og tallet er økende.
Denne overbevisningen støttes også av forskere ved Norsk institutt for by-
og regionforskning. Se; http://www.nibr.no/content/view/full/2367
Ingen tar ansvar;
En fersk rapport fra NIBR "Brukermedvirkning og psykisk helse" viser at det psykiske hjelpeapparatet ofte ikke strekker til. I Opptrappingsplanen for psykisk helse som ble vedtatt av Stortinget for syv år siden fremheves brukermedvirkning som en forutsetning for best mulig resultat i behandlingen. I rapporten sier de fleste brukerne at de for sjelden trekkes med og at de ønsker sterkere innflytelse på egen behandling.
Og; http://www.nibr.no/content/view/full/2370
Brukermedvirkning og psykisk helse;
Mange pasienter med psykiske lidelser opplever at ingen i behandlingsapparatet tar et helhetlig ansvar for dem. Individuell plan benyttes i liten grad som verktøy for bedre brukermedvirkning og brukerne ønsker i større grad å involveres i egen behandling.
Dette vet jeg litt om, jeg har ikke bare lest repportene, - jeg er en del av dem!
Halvparten av befolkningen bruker alternativ behandling og alternativopplysningen tar initiativ til en folkeaksjon for bedre integrert alternativt offentlig helsetilbud.
Vil du ha et offentlig tilbud til alternativ behandling...? Spør @ventur@ i forumtråden; http://sjaman.com/component/option,com_ ... pic,7669.0
Og legger til - Dette er en oppfordring til å støtte et prosjektet som kommer oss selv til gode! Se; http://www.alternativ.no/folkeaksjon/
Folkeaksjonen krever:
- Øremerke 260 millioner kroner i året til forskning på alternativ behandling
- Etablert tilbud om alternativ behandling på sykehus
- Bedre opplæring av helsepersonell om alternativ behandling
- Fullstendig momsfritak for alternativ behandling
- Refusjonsordning for alternativ behandling
Skal alternativ behandling i fremtiden likestilles med skolemedisin og brukere kunne benytte refusjonsordninger, så vil jeg tro at IP er viktig i denne sammenheng.
I tillegg vil IP være viktig å ha med i forbindelse med kursvirksomhet, rehab osv.
For ytterligere informasjon om individuell plan, les Alice Kjellevold’s bok; Retten til individuell plan 2utgave, utgitt av fagbokforlaget ISBN 82-450-0181-3 - Boken er beregnet på studenter innen helse- sosialfag på høgskole- og universitetsnivå, på personell i forvaltningen og helsetjenesten, og på de som har rett til individuell plan, deres representanter og organisasjoner.
Hva har så alt dette med fattigdomsbekjempelse å gjøre? Jo, - penger er ikke alt, god helse kan også brukes, mer enn gull verdt – spør dere meg!
cenobit
neppe 