Sjaman.com – Forumarkiv

... og tragedien der nede nå.

I ytterste konsekvens :

- hvis man tror på reinkarnasjon..
- hvis man tror på at man velger sine foreldre selv..
- hvis man tror at det er noe man skal lære..

Da har denne kvinnen selv valgt sine foreldre - sin far - sin skjebne.
For å lære hva?

Presten på 9. nyhetene ikveld sa at folket ikke kunne forstå..
hvordan Gud kunne tillate dette å skje..

Nå er jo ikke jeg akkurat der, men jeg tror at jeg valgte mine foreldre -
og min ektemann - min "skjebne".. og jeg forbereder meg til resten..
Dette synet har gitt livet mitt en mening - alt har skjedd for en grunn.

Alle de seks barna - har de også valgt sine foreldre?

Anyone??


Hexedoktor'n

Kanskje de valgte sin skjebne for å lære oss andre noe?
Slike nyheter vekker oss og får fram sympatien i oss.
Dette er eksempel på veldig synlige offer.
Får meg til å tenke på alle de som går rundt med hjerteskjærende sår som ingen ser, de er overalt.
Kanskje er denne familien "lærere som forteller" at vi bør være mer oppmerksomme ovenfor våre medmennesker, de man møter i hverdagen.
Tenker at en dag får man svar på alt -og at det bør være noen jævlig gode svar.

Enig med Katonka.

Om det er slik at vi selv velger våre sjebner,
må det være av mennesker som har stor sjans
for å tåle det. Her har det krevd enorm styrke
av denne datteren, å leve innesperret i 24 år
å under denne tiden blir tvangsgravid 7 ganger.

Hvor mange kunne bært en slik enorm smerte?

Jeg tror også det må være for å lære oss andre noe.
Men selv har de nok lært alt om sine egne svakheter
og sin egen styrke.

Det er ofte ikke lett, iallefall ikke i slike situasjoner
å kunne sette seg inn i...eller forstå at noen kan velge
seg et liv som dette.

Men...dersom de har gjort det, så håper jeg
de kommer seg styrket ut av dette!

Sender lys og kjærlighet til denne familien!

Du spør,så..
NEI.
Min erfaring gjer at eg antek at me blir gjenfødd.
Trur me er her for å erfare.
Heilt enkelt.
Både godt og gale.
Kropp og sinn som et barometer som går opp og ned.
Me innehar ordensvakter,kjærleik og kaos i vårt indre,og ramler i tillegg ofte ned i det eine eller andre ved fødsel el. seinare.
Så balanserer me på lina så best me makter, til det glipper igjen..
Men at me vel våre kulisser i ulike kapittel?
Nei, IMO.
Vis dette gjer at familien i Østerrike føler seg meir vel,er eg glad.
Vis det ikkje er slik,så tenk på alle oss som vel oss sjølv som intetsigande vitner i den store manesjen...

Ja, kanskje du har rett Katonka.. Håper det! Som du sier - det er mange sår som ikke synes - la oss ikke glemme, men akkurat dette såret er vid åpent - vi kan alle se smerten, men kjenne den gjør vel de færreste - takk Gud. Denne familien ryster en hel verden. Det kan jo ikke være tilfeldig - eller kan det?

En vannvittig smerte Silva - hun må være ekstremt sterk - ha en ryggrad av jern...

Ja, jeg spør Final Tribe - d.v.s. det var min venninne som spurte - jeg tok bare spørsmålet hit - for å høre med dere.

Et annet spørsmål kan være hvorvidt denne familien har et åndelig perspektiv - og i såfall - hjelper det dem eller er det en byrde?

Sier som deg Katonka : det bør være noen jævlig gode svar!

La oss be for alle involverte parter. 


Hexedoktor'n

Ja, stygg sak.
Jeg undret meg, da jeg så dette på nyhetene, om det er mange slike barn som sitter innestengt i kjellere og loft som ikke får se verden - og som lever et liv som er uforståelig for oss..

Jeg tror ikke dette er en sjebne valgt av eller for disse involverte. Jeg tror det er mennesker uten empati og forstand som har tatt disse valgene for ungene sine. Jeg tror dette er eksempel på mennesker som har en tilstand eller en sykdom om du vil, som aldri skulle hatt barn, eller vært i nærheten av barn - eller andre mennesker de kan utnytte og bruke...

Jeg kan ha forståelse for mye rart i denne verden, men folk som gjør slikt med barna sine finner jeg ingen sympati, empati eller forståelse for.



Fagerhjul

"Hexedoktor":

... og tragedien der nede nå.

I ytterste konsekvens :

- hvis man tror på reinkarnasjon..
- hvis man tror på at man velger sine foreldre selv..
- hvis man tror at det er noe man skal lære..

Da har denne kvinnen selv valgt sine foreldre - sin far - sin skjebne.
For å lære hva?

Presten på 9. nyhetene ikveld sa at folket ikke kunne forstå..
hvordan Gud kunne tillate dette å skje..

Nå er jo ikke jeg akkurat der, men jeg tror at jeg valgte mine foreldre -
og min ektemann - min "skjebne".. og jeg forbereder meg til resten..
Dette synet har gitt livet mitt en mening - alt har skjedd for en grunn.

Alle de seks barna - har de også valgt sine foreldre?

Anyone??


Hexedoktor'n

Jeg er enig med deg Hexedoktor'n. Uansett hvor fælt livet ser ut så tror jeg vi har valgt det og våre omgivelser for å lære. Jeg tror at vi i våre inkarnasjoner skal oppleve både sorg/glede,fattigdom/rikdom osv. Dvs alt som er motsatt av det andre. Det betyr derfor også temmelig tøffe liv,eller veldig korte liv for den sakens skyld.
Jeg takker  i hvertfall for alt det trasige jeg har opplevd i dette livet (kreft,sykdom,sorg,skral øk osv), og opplevde også at mine suicidaltanker forsvant da jeg fant ut at vi lever flere liv+ at vi velger hva vi skal lære og til dels hvordan.
Men,jeg synes selvsagt likevel at dette som har skjedd i Østerike er forferdelig

Jag har väldigt svårt att tro på att vi väljer att återfödas... Väljer på det sättet...
Jag har sett SÅ många barn, fara illa och lida  då ÄR det svårt att tro på ett valg...

"Orre":

Jag har väldigt svårt att tro på att vi väljer att återfödas... Väljer på det sättet...
Jag har sett SÅ många barn, fara illa och lida  då ÄR det svårt att tro på ett valg...

Hei Orre! Ja,det er tøft. Men hvordan skal vi lære om ikke slike og andre ting skjer? Det er jo når det er tøffest at læreprosessen er størst også. For mange parter ikke bare de det rammer.

Hva gjør ikke alle de barna som lider med oss? Hva gjør ikke all fattigdommen med oss? Hadde vi fått denne lærdommen om vi ikke opplevde at det finnes i verden? Kan godt hende vi selv hadde et sånn fælt liv i et tidligere liv

Jeg tror at de menneskene det gjelder har tatt på seg et stort ansvar, og at de enten har hatt et "lett" liv sist eller skal ha et enklere liv i neste liv.
Og tenk for et kvantesprang de tar i utviklingen sin

Jeg er helt enig i at det er tøft å høre om og lese om Men,jeg er kjempetakknemlig for de sjelene som tar på seg en sånn oppgave
Og jeg er kjempetakknemlig for at dette livet mitt er "bare" så tæft som det er.

"arkadia":

Men hvordan skal vi lære om ikke slike og andre ting skjer? Det er jo når det er tøffest at læreprosessen er størst også. For mange parter ikke bare de det rammer.

Hva gjør ikke alle de barna som lider med oss? Hva gjør ikke all fattigdommen med oss? Hadde vi fått denne lærdommen om vi ikke opplevde at det finnes i verden? Kan godt hende vi selv hadde et sånn fælt liv i et tidligere liv

Her må det være noe som har gått meg hus forbi... Jeg finner ikke den røde tråden eller sjamanisme eller noe.. Ikke bare Arkadias innlegg, men alles... Mener dere at disse menneskene har valgt et slik liv (fattigdom, utnyttelse osv osv)? For at vi (bleikfete nordmenn med lomma full av penger) skal lære noe - som vi skal ta med oss til neste liv? Hva lærer vi av andres lidelser når vi sitter med hånda i chips posen å titter på nyhetene? At det fins?

Jeg synes dette handler om menneskesyn. Jeg kan forholde meg til at mennesker lider pga flommer og katastrofer, men at de liksom lider for at jeg skal lære noe synes jeg er arrogant. Det er en holdning som dere sikkert vil finne på sidene til bla annet Vigrid.

Jeg er litt forvirret og faktisk litt trist.

Fagerhjul

Må si meg enig med Fagerhjul...

Jeg kan heller ikke forstå dette med at andre må lide for at vi selv skal lære.
Enten er medfølelse og empati medfødt... eller så er det ikke....
Hva skjedde tiden før kringkasting, tv og media fantes?  De fikk ikke inn mye av det som skjedde rundt i verden. Hva lærte de av? Om ikke av egne erfaringer? Det påstås at det var mindre vold og overgrep da... for mange sjuke jævler blir tente av å se vold og overgrep, til å gjøre  det samme selv.

Selv har jeg sluttet å se på nyhetene; og spesiellt før jeg legger meg... for å slippe å ta det med inn i søvnen. Disse sjuke jævler lærer meg ingen verdens ting, annet enn å gi næring til frykten. Jeg blir påvirket i den grad at jeg blir svært trist, deprimert, med dårlig søvn, av å se disse syke forskrudde mennesker, at det går utover egen helse. Hvem gynner det?

I det kalde samfunn, hvor vi ikke engang kjenner naboen, kanskje kan vi starte med å spre litt mere varme, bry oss om litt mer, dele ut flere smil, klemmer og gode kommentarer... kanskje den klemmen reddet dagen for noen? Kanskje melde oss inn som frivillig i Røde kors...? Det koster jo så lite, og gir så mye tilbake.
Det er så lett å være god i ord, men er vi det i handling?

Helt enig! I absolutt alt 


Fagerhjul

Og det med at man selv har valgt sitt eget liv, kan ikke det bli en hvilepute, eller unnskyldning for å ikke gripe inn og hjelpe andre...?
For de har jo selv valgt dette, for å lære... så hvorfor skal vi da hjelpe? Avbryter vi ikke da læringsprossessen? 
Hvorfor skal vi da heale...?  Bare noen forvirrende ettertanker jeg fikk...

Når man velger sitt liv....å velger et liv som er meget vanskelig! Er det ikke da for å teste seg selv på en måte? For hva man klarer å håndtere? Og er det ikke da vi andre rundt blir testet? For hvordan vi kan hjelpe?

Når man har valgt et vanskelig liv...kan det være til stor nytte for seg selv, å teste ut hva man lærte i forrige liv...samt en stor test til de som er rundt (oss)...for å se hvordan vi kan håndtere dette.

Velger vi å overse? Er det medmenneskelighet?

Eller er det her vi kan bruke de evnene vi har til å hjelpe, heale og vise at vi bryr oss?

Empati og medfølelse har vi alle, det er noe alle er født med. Men vi må først finne denne egenskapen,
å vi må lære å bruke den riktig!

Det er i nettopp slike tilfeller som denne tragiske hendelsen i Østrike som kan hjelpe oss å finne disse egenskapene.

Slik som medfølelse, empati og nestekjærkighet!

Uten smerter og vonde opplevelser...hva hadde da vært vitsen? Uten tragedier...hva hadde vi hatt å lære?

Noen tragedier er mer smertefulle og uforståelig enn andre...å de kan være vanskelig å ta inn over seg.
Men dersom man ser på utviklingen i dag, her i verden...så er det kanskje nødvendig for at vi snart skal få opp øya!!

Til å snart innse at vi må heale verden mer. Gå ut å vise vår kjærlighet! Gå ut å vise lyset i oss!

Jeg liker ikke tanken at vi lever for å lære.
Jeg liker tanken at vi lever for å leve.

Selvsagt så lærer vi mye i livet, grusomme ting og andre ikke så grusomme lever vi, og lærer oss kansje å håndtere.

Kansje velger vi når vi skal fødes, kansje velger vi våre foreldre, det er en mulighet som for meg ikke føles helt feil.

Om en tenker seg livet før livet som et himmelrike, hvor ikke sult og krig og andre trusler eksisterer.
Om en tenker at det er slik så kan en og tenke seg det som Ambres sa, det blir litt kjedelig.

Da kan en velge å leve på jorden igjen, om en da velger tid, sted og foreldre så har en valgt en begynnelse, en utfordring.
Resten kanske blir som et lotteri, vi er jo avhengige av de andre rundt oss.
Og selvsagt er medfølelse og omtanke viktig for alle.

Og for meg er ikke det viktigste å lære ting, for meg er utfordringen å lære å leve.

Det er så mye rundt oss som prøver å få oss å ikke nyte livet.

Det er så mye rundt oss som prøver å få oss å ikke nyte livet.

Det er så sant, Gunilla!

Silva skrev;

Empati og medfølelse har vi alle, det er noe alle er født med.

Empati, medfølelse og samvittighet er ikke noe alle er født med. Dessverre finns det mange som er blottet for det. Se bare på denne episoden som er starten for denne tråden. Det finns mange psykopater i vårt samfunn. Altfor mange år med en sånn har gitt meg mye mer skade enn læring. Det eneste jeg har lært er hvordan jeg gjenkjenner slike, for å skygge banen, for å beskytte meg selv. 

Enig med Gunilla... Jeg tror vi er kommet hit for å leve og nyte, gjøre det beste ut av det, til glede for en selv og andre rundt!  Alle episoder vi havner i er et resultat av vår selvfølelse og holdning, på godt og ont, (ikke inkludert syklige personer man ikke har en sjans til å komme seg bort fra.) Se bare på hvordan en entusiastisk person som utstråler livsglede og varme... hvor positivt påvirket man blir selv av å være i nærheten av slike livsnytere. 

"Sjelevenn":


Og om det nå er at man selv har valgt sitt eget liv, kan ikke det bli en hvilepute, eller unnskyldning for å ikke gripe inn og hjelpe andre...?
For de har jo selv valgt dette, for å lære... så hvorfor skal vi da hjelpe? Avbryter vi ikke da læringsprossessen? 

Noen som våger seg på den?

"gunilla":

Om en tenker seg livet før livet som et himmelrike, hvor ikke sult og krig og andre trusler eksisterer. Om en tenker at det er slik så kan en og tenke seg det som Ambres sa, det blir litt kjedelig.

Da kan en velge å leve på jorden igjen, om en da velger tid, sted og foreldre så har en valgt en begynnelse, en utfordring.
Resten kanske blir som et lotteri, vi er jo avhengige av de andre rundt oss.
Og selvsagt er medfølelse og omtanke viktig for alle.

Og for meg er ikke det viktigste å lære ting, for meg er utfordringen å lære å leve.

Du har skrivit det jag känner.
Jag kan inte uttrycka det bättre

"gunilla":

Jeg liker ikke tanken at vi lever for å lære.
Jeg liker tanken at vi lever for å leve.

Godt sagt!


Jeg må si at tanken på at dette er mitt liv (og resten av verden går vidre etter at jeg har tatt kvelden) er helt okey. Mine synder skal jeg betale for selv - og i dette livet. Jeg skal reflektere over tragiske hendelser i mitt egent liv, vokse på det og slippe det. Oppoverbakkene skal jeg ta med begge hender og føtter - og med støtte av de jeg har rundt meg.
Men jeg skal oppleve og nyte hele livet mitt til fulle. Få med meg det jeg kan, nyte dagene med min familie, med livet jeg har rundt meg, gode venner osv. Jeg vet at dette er min sjanse til å bidra. Bidra i miljøspørsmål, helse og det som engasjerer meg. Jeg vet at mine barn er mine eneste og jeg skal nyte tiden med dem, gi dem en stor god bit av meg selv og mine tanker om verden - og forhåpentligvis vil mine erfaringer og tanker prege dem på en god måte, slik at de kan gjøre sine egene refleksjoner om alt som lever rundt oss - og kanskje kanskje: få en bit av udødelighet gjennom dem...


At andre mennesker lider, sulter, blir mishandlet og misbrukt - jeg lærer ikke noe annet av det enn det jeg allerede vet. At det er et brutalt liv for mange mennesker der ute. Det er mennesker som gjør dette mot hverandre. Trenger jeg vite det mer? Skal flere lide så jeg kan lære om igjen og om igjen...? Det virker helt ufornuftig - ulogisk - urasjonelt - umenneskelig.

Jeg vil tro at disse menneskene vil ha en tro på et himmelrike eller et annet liv på en eller annen måte. Det vil være naturlig. Hvordan skal disse forsone seg med at dette er alt som er...?

Carpe diem!!!

Fagerhjul

"Sjelevenn":

Og om det nå er at man selv har valgt sitt eget liv, kan ikke det bli en hvilepute, eller unnskyldning for å ikke gripe inn og hjelpe andre...?
For de har jo selv valgt dette, for å lære... så hvorfor skal vi da hjelpe? Avbryter vi ikke da læringsprossessen? 

Noen som våger seg på den?


He he, ja det lurer jeg også på  Det var faktisk et utrolig godt spørsmål!


Wow! Dette var mitt 100 innlegg!

"Fagerhjul":

At andre mennesker lider, sulter, blir mishandlet og misbrukt - jeg lærer ikke noe annet av det enn det jeg allerede vet.

Nej...

Jag vet inte om folkt här i tråden menar samma, som de människor jag känner IRL, som resonerar så där... men DE (som jag känner) menar att det ikke er VI som ska läre av de som lider... Det är de som lider, som ska läre noe nytt i detta lidande. Att de som föds till lidande ska lära noe, som gör att de kan födas till noe bedre i nästa liv...
I mina ögon låter det som en  blandning av kristendom med straff (skuld och skam) +  en touch av hinduismens Nirvana...

Empati og medfølelse anser jeg som evner alle har i seg. På samme måte som vi bærer evnen til å elske (kjærlighet) og evnen til å være snill, forståelsesfull og god!

Men vi har andre evner i oss også! Vi har evnene til å bli grådige, egosentriske, slemme, osv.

Evnene våre er som en vektskål! På den ene siden har vi de *dårlige* evnene, på den andre siden de *gode* evnene. Det er opp til hver enkel å finne balansen der, sørge for at vektskåla med de gode evnene veier tyngst.

Det er når vi ikke følger vårt hjerte der alle disse gode evnene ligger, at vi heller over til de dårlige evnene.

Når slike saker skjer...hvordan reagerer vi? jo...med avsky selvsagt. Og vi forstår simpelthen ikke at slikt som dette kan skje. Og hvordan håndtere dette på den sjamanistiske måten?

Erfaringsveien...når vi opplever slike saker som dette...skaper det en frykt i oss. Og hva må vi gjøre da? Slik jeg ser dette i sjamanens ånd, er å nettopp gå inn for å heale verden MER! Sende ut gode vibrasjoner, jobbe MER med det mørke. Jobbe mot å spre lyset og kjærligheten FRA åndeverden og TIL vår verden! Og vi må gå inn i oss selv å kjenne på denne frykten og heale den.

Vi kan ikke lukke øynene for slike ting!

Jo mer vi utstråler kjærlighet og healing, jo bedre er det. For når vi gjør dette er vi med på å heale denne negative energien som herjer vår jord. Og denne energien kan man kalle grådighet, egoisme og materialisme.

Slike hendelser som dette i Østerike...hva kan det lære oss?

Det kan lære oss til å kjenne mer på oss selv. Hva skjer i oss selv når vi leser slikt som dette? En slik forferdelig tragedie kan kanskje få selv de hardhauste til å felle en liten tåre. En slik hendelse kan få folk til å våkne.

Og da må vi som går enten sjamanveien eller andre åndelige veier...bidra med alt vi kan av vår kjærlighet og healing!

"Orre":

"Fagerhjul":

At andre mennesker lider, sulter, blir mishandlet og misbrukt - jeg lærer ikke noe annet av det enn det jeg allerede vet.

Nej...

Jag vet inte om folkt här i tråden menar samma, som de människor jag känner IRL, som resonerar så där... men DE (som jag känner) menar att det ikke er VI som ska läre av de som lider... Det är de som lider, som ska läre noe nytt i detta lidande. Att de som föds till lidande ska lära noe, som gör att de kan födas till noe bedre i nästa liv...
I mina ögon låter det som en  blandning av kristendom med straff (skuld och skam) +  en touch av hinduismens Nirvana...

Det som har vært tatt opp i tråden (slik jeg ser det) er at noen har tro på at vi selv velger våre liv. Å da vil det si det samme som at man vil straffe seg selv?

Det er ikke i min mening iallefall  Det jeg mener er at man selv velger utfordringene...ikke for å bli til noe bedre neste liv...men for å lære å håndtere neste liv.

Jeg tror at man starter med små utfordringer...å fortsetter til større utfordringer ettersom hva man har klart å gjennomføre i sine tidligere liv.

Jeg ser på livet her nede som en slags skole. Livets skole. Klart man skal nyte dette så lenge man kan. Men jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten alle mine utfordringer. Ikke en millimeter av hva denne familien har opplevd i smerte...men mitt liv har jammen inneholdt mye smerte på andre områder. Og det er jeg takknemlig for i dag!

"Silva":

Empati og medfølelse anser jeg som evner alle har i seg. På samme måte som vi bærer evnen til å elske (kjærlighet) og evnen til å være snill, forståelsesfull og god!

Men vi har andre evner i oss også! Vi har evnene til å bli grådige, egosentriske, slemme, osv.

Evnene våre er som en vektskål! På den ene siden har vi de *dårlige* evnene, på den andre siden de *gode* evnene. Det er opp til hver enkel å finne balansen der, sørge for at vektskåla med de gode evnene veier tyngst.

Jo, jeg forstår hva du mener. Men samtidig er det nok ikke helt korrekt. De som er psykopater feks sliter litt med nettopp dette. Empati og medfølelse osv. Autister og asbergers syndrom (korriger meg om jeg tar feil) mener jeg også har problemer med disse... Og jeg vil påstå at disse ikke er dårlige mennesker, de bare mangler en evne..  

"Orre":

"Fagerhjul":

At andre mennesker lider, sulter, blir mishandlet og misbrukt - jeg lærer ikke noe annet av det enn det jeg allerede vet.

Nej...

Jag vet inte om folkt här i tråden menar samma, som de människor jag känner IRL, som resonerar så där... men DE (som jag känner) menar att det ikke er VI som ska läre av de som lider... Det är de som lider, som ska läre noe nytt i detta lidande. Att de som föds till lidande ska lära noe, som gör att de kan födas till noe bedre i nästa liv...
I mina ögon låter det som en  blandning av kristendom med straff (skuld och skam) +  en touch av hinduismens Nirvana...

*Jeg bare krysser fingrene for at de ikke jobber med mennesker*
Du får hilse fra Fagerhjul å si: fy skamme seg! Skamme seg!!!

Ska hilse det jag...