Faren min døde for 10 år siden, selvmord. Jeg hadde akkurat fylt 10 år, og husker ennå hvordan den dagen var. Jeg husker siste gang jeg så han, og husker hvordan mamma og tante satt i stuen da jeg kom hjem den dagen. Mamma hadde ringt til venninnen jeg var oss og hadde bed meg komme hjem.
Sinne, sjokk, sorg, fortvilelse, å føle seg forlatt, mange av de følelsene dro jeg med meg i mange år etter det.
"Tid leger alle sår", har jeg hørt mange ganger. Det er noe sant, vil jeg si. Tiden hjalpe meg med å glemme, men når jeg satte meg ned og husket igjen, da var jeg tilbake til den gangen igjen.
Pappas begravelse. Jeg kjenner ennå tårene lure seg fram akkurat nå. Så rart, trudde de var tørket bort til nå.
Jeg skriver vel om dette nå, fordi jeg føler at den hendelsen har påvirker meg mye gjennom livet, og påvirket hvordan jeg har styrt skrittene mine.
Jeg drømte noen dager etter begravelsen. Jeg sov hos besteforeldrene mine, min farfar og farmor. Jeg drømte om pappa.
Bestemor kom inn på rommet jeg sov på i drømmen og ansiktet hennes var lyst opp. "Pappa er tilbake" sa hun.
Jeg husker jeg gikk ut av rommet, inn i stuen, som ikke lenger var stuen, bare et stort hvit lys. Der sto pappa og smilte. Vi klemte hverandre og han sa til meg: Gud har latt meg være hos dere litt til.
Jeg husker ennå den drømmen 10 år senere. Ikke bare fordi jeg har brukt den som et eksempel flere ganger på at jeg mener det finnes liv etter døden. Det er nesten vanskelig å glemme den, ganske enkelt. Den har vært med å å gi meg styrke.
For to år siden satt jeg i leiligheten familien min hadde da, og da hadde jeg pappas bilde i hendene. Jeg hadde tatt det ut av rammen, det var et bilde tatt på bryllupsdagen til foreldrene mine.
Jeg husker jeg sa at jeg ikke klarte å tilgi ham, og jeg gråt en tåre på bildet. Merkelig nok falt tåren på brystet til pappa og rant opp til øyet hans. Så det så ut som om han hadde grått.
Det var vel det som startet prossen. Prossesen med å finne tilgivelse.
Jeg har hatt interesse for det alternative i mange år. De to siste årene har jeg selv holdt på å utvikle egne ever.
Jeg kan si åpent nå, jeg har snakket med pappa etter at han døde. Jeg har hørt stemmen hans i hodet. En stemme jeg hadde glemt.
Jeg antar at for å kunne takle de dårlige, grufulle tingene som blir gjort mot deg, som skjer med deg, må du virkelig ta tak i det. Gråte sorgen ut, skrike, brøle. Bare få ut alt det dårlige du føler.
Og når du er renset for slik det lille øyeblikket rett etter at tårene er felt, da er du åpen for å ta imot plasteret. Saken er om du tar imot den første delen av healingen, eller lukker deg igjen?
Da var vel hele gråtingen nyttesløs i utgangspunket om du lot såret ligge åpent etterpå?
Men hvem tenker på slikt når alle hemningersporter er brutt opp og villskapen er sluppet fri? Det er jo ikke slik at vi alle fungerer likt heller.
Hva om de som har gjort oss urett med å forlate oss, er der hele tiden. Er der når portene er åpnet og ser det hele og prøver å trøste. Hva om de ser etter en mulighet til å hjelpe deg med å få det bedre. Tenker vi på det der og da? Nei, vi vil at de skal lide, vi vil at de skal se smerten de har påført oss. Det er klart at DE skal lide! Ikke vi, hvorfor vi? Hvorfor akkurat meg, hva har jeg gjort galt? Hva kunne jeg gjort anderledes, og kunne jeg ha vært en bedre datter? Og hva med de som tenker om de kunne vært en bedre mor, søster, bror, far, venn. Hva kunne vi gjort?
Tenkte ikke de vi elsket på akkurat dette, før de ga opp. Hvorfor var ikke den tanken sterkt nok til å holde dem tilbake? Var vi ikke elsket nok, elsket vi ikke nok?
Jeg må si nå som mine porter er litt åpnet. Det svir ennå litt.
Men...
La meg se om jeg kan snu dette litt rundt. Hvorfor ikke? Kan jeg hjelpe deg som leser, kan jeg hjelpe noen du kjenner?
La meg fortelle litt om meg selv, uten portene. Kanskje det kan hjelpe. Da vil dette bringe noe godt med seg også, ikke sant?
Jeg husker de gangene vi var å fisket i båten vår. Pappa var fisker, så han sto og sløyet fisken etterpå. Kastet restene som vi ikke ville ha til måkene. Det er et godt minne. Jeg tenker på det noen ganger, og prøver å lure meg selv til å tro at bylivet ennå ikke har tatt helt overhånd i livet mitt, og forfengeligheten som følger med.
Men jeg liker naturen, jeg gjør det. Selv om jeg ikke besøker den så ofte lenger. Hvordan skal jeg få tid til det, liksom?
Livets skole, kaller jeg det. Læreren gir deg en oppgave, og du skal forsøke å løse den. Bruke kreativiteten din og forsøke å snu den om til noe godt, noe som løser problemet. Jeg føler jeg nærmer meg en løsning på den vanskeligste oppgaven livet har gitt meg hittil. Det tok meg noe tid, men jeg tror sannelig jeg begynner å nærme meg en løsning.
Jeg kan ikke si at jeg er helt ferdig med dette, men hvorfor avslutte med en: og de levde lykkelig alle sine dager?
Hehehe... Jeg vil heller avslutte dette med at: og bakenfor stormen kunne de se solen bryte gjennom.
Tusen takk for at jeg fikk skrevet dette her. Jeg er så takknemlig for det.
Herlig med en plass å kunne skrive slik. Håper du har fått litt ut av å tyvtitte litt på mine lekser
MediS hilser, fra Livets skole.
Ha en flott dag, min kjære venn
mens vi vandrer videre på veien, med ryggsekken på i livets skole, ikke alt slipper så lett, men dine ord forløser for deg og andre.