Dette er et lesearkiv av det gamle sjaman.com-forumet. Det er ikke mulig å logge inn eller poste nye innlegg her.
GjenopprettetMedlem
Vi gjør jo ikke det -
vi dør hele gjengen!
Det er det eneste vi vet med sikkerhet.
Ingen har overlevd enda.
Hexedoktor'n
GjenopprettetMedlem
Du Heksedoktor
du får nå sagt det
selv har jeg blitt et skjelett
fra hofteskålene og ned
jeg ler litt her jeg
har utsyn fra toppen
av mitt hode
og venter med skrekkblandet fryd
til kjøttet blir rensket av bena
på hele meg
og jeg sitter her som et
beinrangel med åpent kranie
kanskje vinden kan hviske meg
en hemmelighet eller to
i øret som jeg ikke har da
men når også det byggverket raser
og blir til støv
tror du jeg ler da?
GjenopprettetMedlem
Dette fikk meg til å tenke på La Loba, ulvekvinnen. Hun som samler ulveben, møysommelig sammen til hun har hele skjelletet, setter seg foran bålet og samler seg til den ene sangen, så reiser hun seg løfter armene og synger ut. Da legger det seg kjøtt på ulvens kropp, og mens hun synger, tar dyret mer og mer form, pelsen vokser ut, dyret begynner å puste, for til sist å springe opp å løpe sin vei, og mens den løper forvandler den seg til en leende kvinne.
La Loba Synger til sjelen. Har du møtt henne, Shrilille? Det virker sånn!
GjenopprettetMedlem
Kanskje det Bluestorm, kanskje det.
Men ennå har jeg en lang og møysommelig vei
å gå, før jeg kommer dit. Ennå har jeg bare
opplevelsen av å være skjelett fra hofteskålene
og ned. Akkurat det er ikke så skremmende.
Og det er helt annerledes enn da jeg, etter å
ha tatt en dukkert i fjorten grader celsius, gikk
inn i en kulde som jog gjennom marg og bein, og
som varte i timesvis etterpå, fikk opp en frykt som var
vanvittig. Denne gangen er det ikke kaldt,
bare forunderlig merkelig.
Eller... jeg sovnet i sted, og fikk et bilde av min
venstre hånd, den var bare bein. Bein som var
selvlysende, smaragdgrønn. Og så kom det en katt...
GjenopprettetMedlem
"lilleshri":
Eller... jeg sovnet i sted, og fikk et bilde av min
venstre hånd, den var bare bein. Bein som var
selvlysende, smaragdgrønn.
Det skinner så vakkert i din indre kjerne
GjenopprettetMedlem
Katten som kom, var en helt vanlig huskatt.
Jeg ble litt skeptisk, det skulle jo ha vært et
rovdyr, her jeg sloss med å godta "gråsonefølelser"
i meg selv. Kattedyret skulle jo ha spist opp uhumskhetene.
Men nei da, den hvitspettete katten kom helt opp i
ansiktet mitt og strøk seg mykt mot mitt kinn.
Det var som om den ville gi meg trøst.
Akkurat nå ser jeg litt lysere på tilværelsen
Lys i mørket, igjen.
JA!