Dette er et lesearkiv av det gamle sjaman.com-forumet. Det er ikke mulig å logge inn eller poste nye innlegg her.
GjenopprettetMedlem
Hvor går grensen for kreftene våre?
EN LITEN JENTE hadde tilbrakt hele formiddagen på stranden.
Den gule bøteta, plastspaden og bilen med lasteplan var
redskapene hun brukte til å bygge aitt aller fineste sandslott. Og
stort hadde det også blitt. Nå var turen til vollgraver, veier og tunneler!
Jenta gravde og gravde med lekespaden da hun plutselig støtte på
en stor stein. Steinen lå midt iveien for den brede vollgraven
som skulle beskytte slottet.
Hun anstrengte seg lenge å vel for å grave opp steinen og flytte
på den. Men hvor mye hun kjempet, klarte hun ikke å røre
den en centimeter. Steinen lå der den lå.
Til slutt satte hun seg ned og gråt,både fordi hun var sliten
og sint. Hva skulle hun gjøre nå? Hele sandslåtte føltes plutselig
ødelagt.
Da kom jentas morfar gående. Han ble naturlighvis bekymret over
tårene.
"Hva har skjedd?" spurte han og løftet barnebarnet
opp på armen.
"Jeg klarer ikke å flytte den store steinen som ligger i veien for
vollgraven," hikstet hun.
Morfaren satte jenta ned på stranden igjen og satte seg på huk.
"Men hvorfor brukte du ikke alle kreftene dine?" spurte han
vennlig
"Det gjorde jeg, det så!" svarte jenta.
Nå gråt hun enda mer. Syntes ikke morfaren at hun hadde prøvd
nok?
"Nei, vennen min det gjorde du ikke" sa han. " Du ba ikke meg
om hjelp."
Med de ordene tok han bort steinen, slik at jenta kunne bygge
ferdig slottet.
Av ukjennt
W3 [Sitesearch]
Flott !
"Vi er alle en og sammen er vi sterkere"
GjenopprettetMedlem
Men hvor er morfar når man trenger ham?????
Anonymous
Fin historie.
(men man kan sannelig lure noen ganger, hvor er alle sammen?)
GjenopprettetMedlem
Vi er jo her alle sammen, men.. som regel er det vanskelig å si ordene: kan du hjelpe meg...?. Ingen vil bry seg andre med sine " steiner",idag skal man klare seg selv. I gamle tider bodde familiene sammen, der var det både oldemor,oldefar og bestemødre -og fedre, hele slekta til stede. Og de hjalp hverande med dagens gjøremål. Livet var jo hardt den gangen men merkelig å tenke hva de rakk å utrette, uten alskens hjelpemidler. Idag har besteforeldrene nok med sitt, i den"moderne" tid løfter ikke dem "steiner" så ofte. Det finnes jo selvsagt unntak..
GjenopprettetMedlem
"sandra":
Det finnes jo selvsagt unntak..
Er det unntaket som bekrefter regelen? Eller kan det være andre grunner... selv tenker jeg at vi ikke er flink til å ta i mot hjelp i dag. Hvis jeg for min del ser tilbake så mangler det ikke på tilbud, både fra familie og venner. Jeg tenker også at vi av samme grunn ikke er flink til å be om hjelp.
En av grunnene jeg hadde, var at det føltes "ydmykende" (les: nedverdigende). Nå vet jeg bedre.....
Ydmyk takk! Takk til alle min familie, mine venner, lærere, veivisere, bekjente, ukjente og hele den universelle kraft!
GjenopprettetMedlem
Finnes det noe regler da? Selvsagt er vi mennesker forskjellige i henhold til å ta imot og be om hjelp. Men jeg sikter nå på det at i det "moderne" tid så har tingene forandret seg, samt holdingene. Idag tror jeg at vi helst ikke vil plage noen med våre problemer,og muligens også ikke bli plaget med de heller. Men kan vel ikke skjære alle over en kam, det finnes sikkert mange som har en avslappet holdning til nettopp dette her. Men for min egen del, så synes jeg
det er vanskelig og be om hjelp og motta det og. Har lært litt, men det er en lang vei å gå. Men jeg har ingen motforestillinger for å hjelpe andre hvis jeg kan være til hjelp. Og jeg siktet også til det at i vår tid har alle det så travelt at tiden heller ikke strekker til( eller kanskje vi ikke er flinke til å sette av tid?).
GjenopprettetMedlem
takk Sandra!
Jeg sier ofte at tid er ikke noe man har, det er noe man tar. Men det kan ofte være himmelvid forskjell på det å si og, å gjøre. Tenker at det er viktig å være bevisst dette og øve seg. Praktisere så langt jeg får det til, som i alt annet jeg strever med i en hektisk tid.
Mener å erindre noe slikt som at indianere sier at tiden ikke går, men kommer. Rart, men tanker om "ting" bare kommer ustanselig.... godt å finne en plass å uttrykke seg, uten frykt for å bli "hengt".
GjenopprettetMedlem
Time is on my side,yes it is!.
Rolling stones.
