Heia. Her kommer en liten historie fra virkeligheten,og som vi alle muligens kan ta lærdom av.
I går var jeg ute på en av mine mange småturer på ski i skogen. Det er helt på tampen av skisesongen, og jeg måtte ta av meg skia mange ganger for å forsere snøtomme områder. Men jeg så faktisk spor etter en skigåer til, så jeg er ikke alene om å være utholdende på skifronten, nei.
Det var sol fra en skyfri himmel, fuglene sang om kapp i den friske vårlufta, og det var flere typer spor etter elgen overalt. Den er grei slik elgen - det vises godt der hvor den har vært.
En av haugene rundt Stormyra lokket spesielt på meg, og jeg tok av skia og gikk i sikksakk mellom de høye, ærverdige grantrærne opp en bratt, snøfri bakke til toppen av haugen. Der var det et felt med lavere nyskog, og jeg kunne se ganske vidt utover området sør for Trondheim.
Siden livet mitt ikke føles helt problemfritt for tiden, så var vel planen min egentlig å finne et sted hvor jeg kunne sitte alldeles uforstyrret og prøve å gruble ut noen kurante løsninger. Jeg har ikke tromme selv for å reise med, men som den praktiker jeg er, så hadde jeg tatt med en valnøttboks, som jeg har lagt noen elgtenner nedi. Når man banker på lokket av boksen, kan det bli ganske fin lyd, sjø. Jeg satte boksen på bakken like foran meg, og selv satt jeg på en svært så høvelig stein.
En liten, tørr grankvist gjorde nytte som trommestikke.
Jeg lukka øynene mens jeg banka rytmisk på lokket, og hørte skranglinga av elgtenner, blanda med fyglesangen rundt meg. (Vakkert?)
Et ganske artig bilde, når jeg tenker etter. Men tror du ikke ei humle hadde funnet ut hvor jeg hadde gjemt meg, og den skulle absolutt sette seg inni det venstre øret mitt. Den fløy heldigvis til andre jaktmarker etter ei stund, men den klarte å distrahere meg såpass at jeg åpna øynene igjen,
Og gjett hva jeg fikk se som hadde klatra opp på sida av boksen min da? Tro det eller ei -men det var en av de modigste, tøffeste og mest spesielle maurene i hele skogen. Hvorfor vil du snart forstå.
Jeg fortsatte nemlig å banke med tørrkvisten, og den lille krabaten klamra seg fast som best han kunne. Han klarte faktisk å spasere litt rundt omkring på den glatte boksen også, selv om den stod loddrett. Det kaller jeg viljestyrke. Antakelig lurte han fælt på hva slags nymotens tingest som hadde kommet inn på HANS boområde. Og fanken, så glatt som den var overalt og, da. Så gikk han en fin liten runde rundt merket der det står" Diamond of California" på boksen. Men så for det en liten djevel i meg og jeg fikk lyst til å se hvor mye HAN tålte av rystelser i livet sitt, før han datt ned. Dermed slo jeg til litt ekstra hardt på lokket - og joda, han tok en nett liten saltomortale i lufta før han landa på ryggen på mosen. Antakelig var denne karen en
ordentlig hardhaus, som hadde vært ute i stygt vær før. ( I tillegg var han jo trønder, og da skal det jo som kjent kuler til)Dessuten måtte han være ganske nyskjerrig anlagt, også. For etter at han hadde gått rundt seg selv noen ganger, og kjent etter at han ikke hadde brukket noe, tok han retningen direkte mot boksen igjen. Antakelig bare måtte han finne ut hva dette dreide seg om. Jeg tror ikke jeg har sett slik målrettet gange av en maur før. Han gikk altså sporenstreks mot boksen, heiv seg mot den og klamret seg fast samtidig som han klarte å karre seg oppover mot lokket. Og jeg banket stadig med kvisten. Nå begynte dette å bli moro å se på kan du tro. Når vi sammenligner størrelsen på oss to, så måtte jo rystelsene på boksen tilsvare minst en sjuer på Richters skala,. Og det var slett ingen tegn på at han klaga over tilværelsen, det jeg kunne se. Nå hadde til og med boksen begynt å helle, slik at han klatra på et helt glatt overheng. Alldeles utrolig. Min beundring for den lille brune tassen steg i takt med tromminga mi. Men- og det var ikke meninga mi- så slo jeg litt hardt på lokket ennå en gang.. Vår lille venn tok nok en elegant saltomortale eller to, og havnet i mosen ti centimeter ifra boksen.
"Hva er det som skjer,da?" tenkte han sikkert. "Har jeg begynt å fly også nå. Dæsken, nå begynner det å bli spenning her i skogen."
Mitt nye bekjentskap reiste seg småskjelvende opp fra mosen, gikk tre ganger rundt seg selv og la så iveg rett mot boksen igjen. Min beundring for målrettetheten hans nådde uante høyder. Tenk om vi mennesker kunne utvist slik besluttsomhet, du. Da hadde antakelig tobakksfabrikkantene gått konkurs for lenge siden.
For tredje gang klatra han opp på valnøtttboksen og begynte på ferden oppover mot toppen. Nå kjente jeg at jeg satt og smilte til min modige maurevenn. Han var nesten oppe på toppen , men så gikk han et lite stykke bortover, og så litt nedover. "Neimen, gir du opp?" tenke jeg mismodig. Nei da, der satte han heldigvis kursen oppover igjen. Jeg lurer på om han trodde han var kommet på et slags mauretivoli, det kunne nok føles som en berg- og dalbane, vil jeg tro.
Men så, skjønner du, at så slutter hele historien her - for mens maurenes svar på batman var kommet nesten opp til toppen, så ringte det i mobiltelefonen min. Jeg måtte legge fra meg fra meg trommekvisten, fisket mobilen fram fra lomma og syntes jeg måtte svare vedkommende som ringte. Dermed forsvant den tøffeste mauren i skogen for meg, og jeg aner ikke hvor han ble av. Sannsynligvis fant han noen av sine egne imellom grantrærne, og kunne nok fortelle dem litt av hvert av det han hadde opplevd av skoglivets mysterier denne dagen.
Moralen i denne historien, er etter min mening sannsynligvis dette:
1.Vær villig til å ta noen sjangser her i livet. Det kan nemlig føre til minneverdige "flyturer".
2. Husk at ikke alt er slik det ser ut som. Ta deg tid til å utforske ting du lurer på. Det du trodde var et artig tivoli, kan vise seg å være bare fargerik glattis.
3. Selv om du snubler eller detter ned, så ikke gi deg. Prøv på nytt. Man har ikke gitt opp før man har bestemt seg for IKKE å prøve flere ganger.
4. Hold øynene åpne. Selv meget små begivenheter kan være svært viktige i et åndelig perspektiv.
5.A. Har du endelig et klart mål for deg, så hold fokus, selv om du skulle bli litt tommelomsk og tulle til å komme inn på noen sideveier innimellom. Eller:
5.B.- det kan også være slik at veien blir til mens du går, klatrer, ramler ned og får noen blåflekker underveis.
6. Gi blaffen i å ta mobilen under viktige episoder på livets skogsturer, slik at man heller kan se hvordan historien slutter. Eller kanskje enda bedre: man kan gjøre noe praktisk for å få den slutten man selv ønsker seg på historien.
Stor og god klem fra Mariann.