Sjaman.com – Forumarkiv

Den svarte angsten
steg opp fra dypet.
Jeg stod alene
og så meg selv
og kjente draget
mot nederlaget:
Du er fra avgrunnen
likevel.

Inger Hagerup

Den svarte angsten
ble kvalt av kjærlighetens lys
jeg sto alene
og så meg selv
og kjente draget
i oppdriften:
Du er guddommelig
likevel.

       

Takk, lily!

Selv takk Lazy
Shine on you lovely soul 

Spinner videre på denne......

Den svarte angsten
ble tilintetgjort av kjærligheten
da jeg endelig forsto
at jeg er forenet
og ikke alene
og er guddommelig
likevel. 
         

Takker for inspirerende dikt Lazy.

Her er min versjon:Den svarte angsten tok sin død
                          av å stå alene i nederlaget
                        Jeg kjente draget fra avgrunnen
                            men steg oppover likevel.

Herlige mennesker!

Gjør bare oppmerksom på at det er Inger Hagerups dikt.

Og jeg er så "dum"(?) at jeg ser verdien i å anerkjenne en slik erfaring. Samtidig som den oppleves fatal,
kan den også være den viktigste og mest fantastiske erfaring i livet. Jeg har kjent det slik.
Når jeg kan romme den uten å falle helt sammen, så vet jeg, kjenner jeg at jeg ikke faller, men stiger.
At jeg er guddommelig likevel. Det er en guddommelig erfaring.
Det er min måte å gi meg hen på. Min måte å overleve på.
Jeg maler følelsen i vakre farger. Jeg tror det er en form for alkymi.


Takk for at jeg kan gjøre dette her på sonen.
Jeg er glad i dere skjønne sjeler.

Her får dere "maleriet" med det samme:

Farvene i min livsvev er dominert av blånyanser.
Den dype indigo sveiper igjennom veven i tykke bånd og mørke felter.
Videre er det  sterke islett av flammerødt, rosa og magenta,
samt skinnende tråder i gyllent gull.
Her er vidunderlig cyan blå og munter turkis,
stilt opp mot okergult  og varme jordfarver
Her ses en verden av sjøgrønt i dype bølger med punkter glitrende i ren smaragd.
Lyse sandfarver mot ultramarin leder øyet mot horisontens lys.
Det hele omkranset av sølv og lilla, som tråder og stråler av himmelsk lys.
Den viser et landskap i mange nyanser, som fortsatt skifter både form og farve.
Langsomt former den seg mot et sentrum, sirkler og bølger danser i spiral.
Veven spinnes ennu, og nederst vises fliken av en sol, som vil danne sentrum i en ferdig mandala.
Bakgrunnen er hele tiden den samme, en vakker kveldsblå med islett av dyp fiolett,
som setter tonen som en klang av blåsernes lange vemodige drag.

Det er en guddommelig vakker vev. Den er min.  



Klem til dere, inspirasjonskilder!