Odins Trollsanger
Målet er å
gjenreise Talerstolen,
ved fortidens brønn;
det sa jeg og tidde,
det sa jeg og ønsket,
lyttet jeg til mannamål;
om runer jeg hørte dem døme,
de tiet ikke om runenes råd,
ved den Høyes Hall,
i den Høye Hall,
der hørte jeg dette bli sagt:
Jeg rår deg, Loddfavne,
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Våkn opp og stig opp av ditt leie om natten
Fornem hva du aner i skyggenes spill
Sku inn i deg selv før du ser andre steder.
Slik lærte jeg en sang
som stormanns kone ikke kan
ukjent er sangen for kvinne og mann;
Hjelp heter en,
og den kan hjelpe deg
ved saker og i sorger
og mot all slags sykdom
Jeg rår deg, Loddfavne,
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
I en trollkyndig kvinnes favn
skal du ikke sove,
slik at hun omfavner deg med sine lemmer.
Den andre jeg kan,
rr til nytte for den
som vil lære seg sykdom å helbrede.
Hun slik gjør
at du får stornavn i eie
og ting hevet over riksmanns mål;
men siden kan du
ikke more deg med de andre
og sorgfull går du ensom for å sove.
Det tredje jeg kan
er mer verdt enn mye
jeg ødelegger våpen
som truer mine forbundsfeller;
mot mine venner
duger verken list eller svik.
Jeg rår deg, Loddfavne,
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Betro deg
du aldri til
en annens kone.
Det fjerde jeg kan
om fiender binder
lenker om lemmene mine;
da galer jeg
slik at jeg kan gå,
kjetting spretter av min fot
og rep av mine hender.
Jeg rår deg, Loddfavne,
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Over fjell som fjord,
om du starter i tide
går ferden vel.
Det kan jeg den femte
om jeg ser fiendens piler
fort gjennom flokken min vade;
uansett hvor fort den flyr,
så stopper jeg pilen,
om bare mitt øye når den.
Jeg rår deg, Loddfavne,
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
La aldri
den dårlige mannen
få vite om dine feilgrep;
for kunne han
så la han
sten på din byrde.
Det kan jeg den sjette
om meg sære tegn
i frisk rot blir skåret;
og kveder meg bånd til ulykke,
og forbanner meg,
da får de mere men enn jeg
Troløs kvinne
så jeg tale slik
at det bet en mann til bane;
den falske tungen
tok ham av bane
og ikke et ord var sant.
Det kan jeg den syvende
om jeg ser hallen stå i flammer,
ild rundt mine benkede venner;
hvor bredt det enn brenner,
så berger jeg hallen,
det galder har jeg lærte å gale.
Jeg rår deg, Loddfavne,
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Om du vet at du har en venn
og du tror godt om denne,
far til din venn og se han ofte;
for den sti gror til
med busker og høyt gress,
som sjelden av fot blir tråkket.
Det kan jeg den åttende
som for alle er
til nytte å lære;
hvor hat vokser fram
blant Hildrings sønner,
det må jeg bøte brått.
Jeg rår deg, Loddfavne,
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Bind gode menn
sammen med vennskapsrunen,
og lær deg likningsgalder i dette liv.
Det kan jeg den niende
om havsnød står på;
og mine venner
må berges på stormridd hav,
jeg stiller alle sjøer
og roer vinden på bølgen blå.
Jeg rår deg, Loddfavne,
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Forlat ikke
din venn så lett,
for sorg eter ditt hjerte,
dersom du ikke
har en venn
du kan betro deg til.
Det kan jeg den tiende
om jeg ser tuntroll
leke i luften;
da vinker jeg slik
at de flyr av sted,
hjemløse flakker de,
hvileløst flyr de vill.
Jeg rår deg, Loddfavne,
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Noe så uklokt
skal du aldri gjøre
som å trette med en tosk
Det kan jeg den ellevte
om jeg i kamp
mine lagvenner skal lede;
under hjelmrand jeg galer,
som de med rikdom farer,
hele til striden,
hele fra striden,
kommer de hele tilbake.
Aldri får du
av ondsinnet mann
takk for velgjort verk,
men en bra mann
bringer deg ros
og gjør deg avholdt av andre.
Det kan jeg den tolvte
om oppe i et tre jeg ser
et lik dingle i luften;
slik risser jeg
og farger de runer,
at den døde stiger ned
og taler til meg.
Han du kan åpne
hugen din for,
får du som fosterbror;
å være vinglet
er verre enn alt;
den som bare skryter
er en skrøpelig venn.
Det kan jeg den trettende
å gi med kraft
til barn som jeg har døpt;
at ei skal det stupe
om striden en truer,
det skal ikke falle for sverd.
Jeg rår deg, Loddfavne,
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Spill ikke tre ord
på trette med uklok;
den kloke gir ofte etter
der den dunne slår til.
Det kan jeg den fjortende
om for folket jeg skal
nevne gudenes navn;
Ansur og Alv,
mellom dem kan jeg skille
slik mangen vis ei kan.
Jeg rår deg, Loddfavne,
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Vær gjerne skomaker,
men lag ikke
sko eller støvleskaft til andre,
for ille er sko
om de ikke passer,
da er skaden gjort.
Det kan jeg den femtende
som Tjodrorig kvad meg,
dvergen ved Dellings dør;
Kraften sang han til Ansur,
til alvene lykke,
og visdom i mengder til meg.
Jeg rår deg, Loddfavne,
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Der du merker vonde tanker,
vondt du dem kalle,
gi aldri din fiende fred.
Det sekstende kan jeg
om hos en slu kvinne
jeg vil eie all hennes lyst;
jeg kverver hugen
til hvitarmet møy,
og snur hennes hele sinn.
Jeg rår deg, Loddfavne,
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Gled deg aldri
over det som ille er,
vend alltid vondt til godt.
Det kan jeg den syttende
at sent hun meg glemmer
den unge kvinne som jeg elsket;
disse sangene
har du, Loddfavne,
lenge måtte leve uten,
du skal få se at de er gode,
til hell om du husker,
til gang om du griper.
Jeg rår deg, Loddfavne
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Rett deg aldri
opp i kampens hete
som Galter grynter menn i kamp,
for at de ikke
skal bli lamslått
Det kan jeg den attende
som aldri jeg lærer
møy eller manns kvinne -
alt er godt
om bare én kan den,
slik er slutten på galdrene -
uten den ene
som omfavner meg,
eller min egen søster.
Jeg rår deg, Loddfavne,
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Om du vil ha en god kvinne,
og leve med kjærlighet,
og få av det et vakkert liv,
Fagre skal du hete,
og la fast være,
vel fått er de beste gaver.
Jeg rår deg, Loddfavne,
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Forsiktig byr jeg deg være,
alltid på vakt,
mest aktsom vær med øldrikking,
og om du er med annenmanns kone,
og ved det tredje
at Odin aldri leker.
Jeg rår deg, Loddfavne,
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Aldri skal du hilse
med hån og latter
gjest eller farende folk
Ofte vet de ikke sikkert
de som sitter i huset,
hva det er for slags kar som kommer;
så god er ingen
at han er uten feil,
eller så ussel at han ingenting kan.
Jeg rår deg, Loddfavne,
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Av en eldgammel tul
skal du aldri le,
Ofte er det godt det som de gamle kveder;
Ofte kommer vettug tale
fra den tørre belgen
som henger blant huder
som slenger blant skinn
og dingler blant dyretarmer.
Jeg rår deg, Loddfavne,
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Ha aldri hat
eller krig på gang
eller som gjest i ditt hus.
Lite vet som oftest de
som alltid har sittet hjemme,
mot de som er viden omreist,
der finnes ingen så god
at han ingen ting mangler,
ingen så dårlig At han ingen ting kan.
Jeg rår deg, Loddfavne,
fornem hva jeg råder,
til glede og gavn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Om du drikker øl,
drikk med jordas kraft;
for jord står mot øldrikking,
ild mot sykdom,
eik mot hardt liv,
øks mot trolldom,
omfavnelse mot huskrangel,
månen mot hat,
beite for den bitesyke,
mot ondskap runer,
demning mot flom skal stå.
Jeg vet at hang
på det vindblåste tre
i ni hele netter,
spiddet nedenfra
og gitt til Odin,
meg selv til meg selv gitt,
på det treet jeg hang,
som mange vet,
hvor det av røttene renner.
Ingen bar til meg
mat eller drikke,
ned i meg stirret jeg,
opp tok jeg runer,
med smerteskrik tok jeg dem,
så falt jeg ned.
Ni tryllesanger fikk jeg
av dette opplyste syn
av Boltorn, Bestlas far,
og jeg drakk
av det dyre mjød,
øst opp av Odrerir, Åndens kilde.
Da fant jeg fram,
og jeg ble vakker,
da vokste jeg og hadde det vel,
ord mer av ord,
ord seg skapte,
verk mer av verk,
verk seg skapte.
Runer kan hende du finner,
og tydede staver,
mange store staver,
mange stinne staver,
farget av himmelens trollmann,
gjort av de evige konger,
skåret av den utvalgte.
Odin med Ansur,
med alvene Dåin,
Dvalin fører dvergene;
Åsvinn ristet for jotunfolket,
jeg ristet sjøl somme.
Vet du å skrive dem?
vet du å spørre dem?
Vet du å farge dem?
Vet du å prøve dem?
Vet du å be til dem?
Vet du å blote til dem?
Vet du å sende dem?
Vet du å stoppe dem?
Bedre er ubedt
enn overbedt,
heller usendt
enn avkuttet,
slik satte Herjande opp
en gang før tid ble til,
da han gjenoppstod
han som alltid
kommer tilbake.
Så er den Høyes tale
igjen blitt talt i den Høyes Hall,
til gavn for Ansurs ætt,
til skade for Jotunes ætt,
heil den som kvad,
heil den som kan,
nyt den som fattet,
heil den som lyttet.
Heil Odin!
Fra Den Eldre Edda.
Trollsangene er nedskrevet i HÅVAMÅL. Leser en vers 111-145 og vers 146-164 annen hver gang, får en den riktige teksten til trollsangene fram.
Takk Magnus!
). Men Odins troldsang, hmmrf, så må jeg jo læse 
