Sjaman.com – Forumarkiv

En god venn av meg spurte meg engang et spørsmål, som har fått stor betydning for meg i ettertid...

Kan man tilgi seg selv for, at man ikke kan tilgi?

Dette har gitt meg viktig innsikt, og jeg ønsker å dele dette spørsmålet med dere 

Klem

Lilly

Høres komplisert ut ved første tanke.

Man skal lære og tilgi ,det er en av de viktigste oppgaver.

Det har Jesus sagt til meg en gang.

Om man tilgir seg selv for ,at man ikke kan tilgi,lærer man da å tilgi?

Lær å tilgi!,Sa Jesus!

 
    Det er jo å tilgi

    Tilgivelse er healing mange veier. Om man tilgir seg selv for ikke å kunne tilgi, da er jeg sikker på
    at videre ringvirkninger av tilgivelse kommer like etter 
    Tilgivelse er å gi slipp , ikke bære med seg noe man ikke trenger.

    Veldig fint at du nevner det

Eit par gonger kunne ein kanskje tilgitt seg sjøl at ein har tilgitt
Med andre ord orka å vore litt meir langsint.
Men det er seigt å vere langsint.
Det er også ein forbannelse og ei s..... plage å vere langsåra.
Eller vonbroten.
Broten i vona.

Men; frå spøk til meir alvor; Av og til trur eg ein kan slå seg til ro med at ein ikkje kan tilgi.
Men då må ein kunne leve med det,slik i bakgrunnen ein stad.
Nokre gonger er det og gjerne andre som ikkje ynskjer ein tilgivelse for ein eller annan..
Det kan tilføre eit slitent enkeltmenneske i ein gje-slepp-situasjon eit enormt trykk..
Det kan vere heilt personleg agenda bak,samfunnsmessig,religiøst,kjønnsmessig eller kulturellt.....+bla bla bla...

Når man lærer å aksepterer lærer man også å tilgi.
Hvordan kan man tilgi helt uten å ha akseptert?

Aksept er en utfordring.
Det samme er tilgivelse.
Men utfordringer er sjelens gaver.
Vi lærer og vil aldri bli utlærte.
Livets gave er vår evne til å søke.
På livets reise finner man sine sannheter.
En liten ufordring for flere igjen er at andre sine sannheter kan være langt fra sine egne sannheter.
Hva skal man?
Akseptere mennesker for dem de er?
Eller tale dem imot?
Tilgivelse hva er det i en slik sak?
Det er å akseptere.
Tilgivelse er aksept og aksept er tilgivelse.
Uenigheter ja. Det vil nok komme.
Aksept og tilgivelse er opp til det enkelte sinn å tolke.
Vår oppgave blir å akseptere at vi er forskjellige.
Kan vi tilgi hverandre for det?
Kan den store testen og den virkelige oppgaven aksepteres?
Ditt søk. Din reise. Din tolkning. Din storhet.
Hva sier ditt hjerte?

Maxius

Jeg har blitt så gammel nå, at jeg ikke lenger ser noen hensikt i å gnage på det som har vært 
I bunn og grunn, går det mest utover en selv. Og det er vanskelig å tilgi seg selv for.

Men jeg har også opplevd at noen synes det er vanskelig å bli tilgitt. Det kan noen ganger være enklere for en som har gjort urett, at det såkalte "offeret" er forbannet. Det kan kanskje virke formidlende for "overgriperen", at "offeret" er vanskelig å ha med å gjøre. Dermed kan en  rettferdiggjøre sine egne handlinger... kanskje?

Dette er veldig interessant. Sinnet har mange måter å lure seg selv på, og dette tror jeg er en slik sak.

Jeg syns maxius er inne på vesentlige ting. Men hvordan akseptere?

Det handler om å kunne se at det ikke er noen ting å tilgi, når det kommer til stykket. Om å kunne se utover seg selv. Å bære nag er en form for selvbeskyttelse som er selvskadelig, 'in the bitter end'.

I bunn og grunn handler det om å tilgi seg selv, akseptere seg selv.
For det ligger alltid skyldfølelse under, for hvordan en selv håndterte situasjonen. Alltid!

Test det ut, er min oppfordring. Vi er mestere på å unnvike de dypeste bedragene.
Og vi har selvsagt valget å leve med det.
Å svare ja på dette spørsålet - Kan man tilgi seg selv for, at man ikke kan tilgi? - er kanskje den selvbeskyttelsen man trenger for å fungere...


... eller så er det en start, som Malaika sier, med å tilgi seg selv først.

Under en healing av en alvorlig sykdom ,ble Jesus tilkalt.
Da Jesus dukket opp, sa han:" Hun må lære å tilgi",punktum.Når hun lærer å tilgi blir hun frisk gjenn.

Under en healing av den samme personen,ble kjærlighetens ånd hentet og vist for vedkommende .Personen selv viste ikke om dette ,men opplevde en enormt og ubetinget kjærlighet.Hun spurte ånden:"Hvorfor bruker du tid på meg?"
"Jeg er kjærlighet" ,"jeg er overalt" svarte ånden.

Å tilgi kan være vanskelig for noen ,men det er en viktig del ev erfaringenes vei for et menneske.
Klarer man ikke å tilgi i denne livet ,gjør man dette i en annen liv.Utsetter man dette videre ,så blir man stilt for en krise situasjon som skal hjelpe en til å tilgi.

Mennesker vanligvis, (de som klarer ikke å tilgi),får det til når de ser dødens ansikt.
Klarer de ikke å tilgi like ved døden ,da kan de god henge seg fast i limbo og ikke bli fri sjel etter døden.

Ut i fra det ,så er det ingen vits i å utsette erfarings om tilgivelse,for det er uungåelig.

Hei...  ;D

Dette ble logisk og selvfølgelig for meg : Hvis man skal/må tilgi seg selv for at man ikke kan tilgi -> da har man ikke tilgitt.
Og for å komme videre/bli frisk så må man tilgi. Enig med Dimi her -> uungåelig. 

Hexedoktor'n

"Lilly":

En god venn av meg spurte meg engang et spørsmål, som har fått stor betydning for meg i ettertid...

Kan man tilgi seg selv for, at man ikke kan tilgi?

Dette har gitt meg viktig innsikt, og jeg ønsker å dele dette spørsmålet med dere 

Klem

Lilly

Før man klarer å tilgi, klarer man det ikke... dette må en innse, før man kan transformere seg over til å kunne tilgi...
Når en innser dette, kan man ha vanskeligheter med å akseptere at èn ikke klarer dette med å kunne tilgi... dette må en tilgi en selv for, for virkelig å kunne tilgi..

mvh jim

Jeg har opplevd urett som det er fryktelig vanskelig å tilgi -og jeg hadde det vondt med meg selv i flere år, nettopp fordi jeg ikke klarte å tilgi/og komme over -det som var gjort mot meg.. Men så slo det meg en dag, at siden det ikke er min plass å dømme, bære nag -eller på noen måte hevne den urett som bli gjort i verden, uansett om det er mot meg/andre, -så spiller det ingen rolle om jeg klarer å tilgi eller ikke..poenget er at det er ikke jeg som skal bære dette!
Og siden den gang, lar jeg alt slikt være opp til Gud.. Min oppgave ift alle hendelser (for å bruke det som samlebegrep på alt positivt og negativt sjelen opplever på jord), er å se, akseptere sannheten, finne det jeg skal lære av dette -og, viktigst av alt; takke.

Velsignet være dere alle.. 

"Camilla Karlsen":

Og siden den gang, lar jeg alt slikt være opp til Gud.. Min oppgave ift alle hendelser (for å bruke det som samlebegrep på alt positivt og negativt sjelen opplever på jord), er å se, akseptere sannheten, finne det jeg skal lære av dette -og, viktigst av alt; takke.

Flott skrevet Camilla..  kjempe bra!


jim

"jimango":

"Camilla Karlsen":

Og siden den gang, lar jeg alt slikt være opp til Gud.. Min oppgave ift alle hendelser (for å bruke det som samlebegrep på alt positivt og negativt sjelen opplever på jord), er å se, akseptere sannheten, finne det jeg skal lære av dette -og, viktigst av alt; takke.

Flott skrevet Camilla..  kjempe bra!


jim

Jeg skriver under på dette!
Det satte lys på noe jeg må se på just nu. Så jeg takker.

Man skal tilgi for sin egen del - man trenger ikke uttale dette "høyt" til den/de det gjelder.

Det handler om hva man selv påtar seg å bære på.

Takk for alle de fine svarene.

Må innrømme at når jeg gikk inn i dette spørsmålet første gang var det mye som krasjet i meg.
Det var en skremmende tanke for den innlærte logikken min å innse at den faktisk hadde begrensninger.
Lettere å hoppe på "jeg forstår ikke spørsmålet" toget.
Men allikevel trigget dette spørsmålet meg til å akseptere mine egne holdninger/standpunkter.
Jobbe med de og tilslutt endret det mitt syn på saken.

Det betyr mye for meg at mange av dere tok dere tid til å vandre i denne tanken!

Stor klem 

Lilly