Sjaman.com – Forumarkiv

Den som frarøver kjærlighet, må vel ha mistet den.
Den som mottar kjærlighet, tør ikke å akseptere seg selv
Eller glemt å gi. Fordi ha når han gir av seg selv , mistet han en del av seg selv hver gang
Men hva når han treffer en som får han til å tenke at det er kjærlighet
Tør han så å ta imot, stå i sin egen kraft til å holde på sin egen styrke
eller rømmer han ifra.

En som ser , ser gjerne mye mer en det vanlige folks hjerne kan oppfatte. Kjærlighet omgir oss i mange former. Vi ser den rundt oss, og føler den på oss.
Men nå man misbruker den på en slik måte at folk glemmer det å gi, oppfatte og dele. Da må man stoppe å tenke på  hva man gjør.

Vel..det var noen tanker og ord for i kveld jeg hadde lyst å dele..

Kan man frarøve noens kjærlighet? Er kjærligheten noe man kan stjele fra andre?

Kjærligheten i mine øyne kan man ikke ta fra noen. Kjærligheten kan ikke eies. Kjærlighet kan ei heller kjøpes.

Om et par er sammen...å den ene plutselig treffer en annen...å møter kjærligheten i den...er det å stjele fra parten som sitter igjen? Eller er det heller en oppvåkning...om at man er i et feil forhold? At begge er tjent med å gi hverandre muligheten til å få oppleve den store kjærligheten. Kan vi klare å være så uselviske? Eller tror vi at vi ene og alene eier partnerens kjærlighet?

Man kan ikke eie den andres kjærlighet. Og dersom det var kjærlighet i ett forhold...hvorfor da forlate det til fordel for en annen? Da er det kanskje fordi forholdet er bra...men kjærligheten ikke er fullstendig? For å leve...må man ha den fullstendige kjærligheten i forholdet. Ikke bare deler av den...bare litt...men HELE kjærligheten...den type kjærlighet bare to mennesker kan dele.

Jeg kan egentlig bare snakke om egen erfaring. Jeg har vært der... jeg har opplevd denne fulle og hele kjærligheten. Den kjærligheten som ikke har rom for andre *tenkelige* partnere...det var aldri et tema. Der man elsker av hele sitt hjerte og blir elsket av en annen sitt hele hjerte. Det er en unik opplevelse...ubeskrivelig.

Jeg har også vært der hvor jeg har trodd jeg har elsket med hele hjertet...men med tiden viste at det ikke var riktig. Å for å såre seg selv og den andre minst mulig...bare innse det...å gi slipp, selv om det også smerter.

Jeg har stor tro på den ene kjærligheten....Jeg har opplevd den, ja! Og jeg har et ønske i hjertet om å få oppleve den en gang til...akkurat slik....at man elsker en annen av hele sitt hjerte og blir elsket tilbake på samme måte. Jeg tror det er fullt mulig å få oppleve dette ennå en gang. Å når det skjer...vel, da vet jeg...at tiden er inne.

Men nå må jeg først gi slipp på min første kjærlighet...som ikke lengre er blant oss. Når jeg har gitt slipp...venter jeg i spenning...lar tiden bestemme...å jeg vil vite...når denne dukker opp! Ved første blikk....vil jeg få vite....at det er den rette. Frem til det....flyter jeg bare med....i tiden!

Kjærligheten er ikke noe man bestemmer over! Den blir til i det øyeblikket som er riktig. Den blir til der det er hjerter for å romme den! Den blir til i det øyeblikket...noen hengir seg til den!

Det er mine ord i kveld! Takk til deg Sarah...som ga meg en tankevekker...på ordet kjærlighet!

takk silvia

Ble sittenes å tenke her =) Takk for ord