Sjaman.com – Forumarkiv

Vil sitere noe som anne mari andersen sa....

Toleranse er ikke å akseptere andres annerledes meninger til et visst punkt, din egen smertegrense f.eks. Det er ved smertegrensen toleransen BEGYNNER.
(ukjent)

vi tror mange ganger at vi e så omsorgsfulle og viser toleranse overfor våre medmennesker.

men kan det være slik at så lenge medmennesket holder seg innen for visse rammer som er nærliggende våre egne normer, regler og holdninger så aktsepterer og respekterer vi medmennesket og titulerer oss som et godt og fromt menneske med toleranse?

Da tenker jeg på personer som trykker ned et annet menneske på en spirituell måte for å få overtaket gjennom å føle ting, se ting som ikke eksisterer i andre personer.

Som med denne såkalte integreringa som det vert snakka so varmt om for tida.
Alle,t.o.m Frp ,er for integrering,så lenge det går ut på at dei andre skal bli som oss.
Dvs. forandring.
Det er målet og malen.
Men ei reell integrering,det må vel vere når det skjer ei gjensidig bevisstgjering med utveksling av holdningar og idear?
Når ein torer å sjå annleishet og det me ikkje liker i kvitauget og nærme oss midten?

Kva er forskjellen på det følbare og det meir synlege i ein slik samanheng?(tankeeksperiment)

Sitat fra link over"Mange av «mørkemennene» henviser til en autoritet utenfor seg selv. For de fleste mennesker i Norge er dette absurd, fordi de ikke ville anerkjenne en guddommelig autoritet som ikke mente det samme som dem selv eller samfunnet. Derfor blir det veldig vanskelig å forstå «mørkemennene». Mange av dem har satt Gud (eller sin oppfattning av hva Gud er og vil) på lederplassen i eget liv."

Kan vel ikkje vere verre enn å måtte anerkjenne ein manifestbar autoritet som ikkje meiner/står for det same som ein sjølv?
Eller er me meir guddommeleg orienterte djupt inne enn me vil innrømme?