Kjernen i sjamanismen står etter min mening nært essensen av de fleste religioner og åndelige praksiser.
For å ta et teoretisk utgangspunkt, så har "religion" ("spirituell praksis" etc etc) såvidt jeg kan se 3 hovedformål:
- å ha en "ordnende funksjon", "samfunnsregulerende"...lover, regler, bøker, skrifter, foreskrifter etc
Dette er "religion" som vi ser det rundt om i dag, på godt og (mest?) på vondt. De som vektlegger dette aspektet, og det synes å være mange, kan kanskje kalles "ortodokse"...De henviser gjerne til sine hellige skrifter, og fokus ligger på å kjenne disse (intellektuelt) og følge dem. Slik blir det lett krig av! Særlig når nabofolket har en annen skrift, eller annen tolkning..
Samtidig er det klart at visse regler, normer og tabuer har eksistert i alle samfunn, også de mest løselige og anarkistiske. Hvis alle regler forbys, så er det i seg selv en regel...
- den "magiske funksjonen" er nok litt mer spennende sett fra vårt perspektiv, i et samfunn fullt av orden og regler, men med lite magi. Vi har igrunn hatt mindre behov for den i våre komfortable velstandsliv. Den magien vi utøver dreier seg ofte om mer personlige ting, som healing etc..
I et samfunn hvor regn til rett tid og i rette mengder betyr liv eller død, blir behovet for kontakt med kreftene desto større. Magien kan også misbrukes for personlig vinning, og strid med magiske midler er kjent i fra stammesamfunn (men ser ut til å fungere hos oss "moderne mennesker" og, bare ubevisst, se f.eks på amerikanske valgkamper)
- det siste elementet i en slik tredeling er "befrielsen", "oppvåkning", "Enhet", ordet "frelse" har blitt brukt. Det hele mennesket, som lever og dør godt, har sett bak tingenes opphav og er i harmoni. En bro mellom den indre og ytre verden.
I tradisjonell sjamanisme står nok den magiske funksjonen sterkest, det er vel det som først og fremst forbindes med sjamanisme. Men som uressensen av all spirituell praksis har jordas første vise menn og kvinner vært sjamaner. Og den vise i en sjamanistisk tradisjon er en del av sirkelen. Livets sirkel. Selv om vedkommende har sett forbi denne verden, og inn i en mer varig virkelighet, verdsetter h*n naturen, syklusene, jorda....
En realisert person i en sjamanistisk tradisjon "forsvinner" ikke fra jorda, men aksepterer og står i kontakt med begge verdnene, også denne, selv om det er en "drøm". "Drømmen" kan drømmes bedre, og det er en del av den seendes oppgave. I en sjamanistisk tradisjon er jorda hellig, og selv når en person når transcendens, er det ikke noe ønske å "legge jorden bak seg". Jorden er en manifestert form av den Umanifesterte formløse.
Å nå realisering av sin sanne natur i en sjamanistisk tradisjon er å være vanlig og uvanlig samtidig, og se at alle egentlig er det. Det ligger ikke tilrette for opphøyede podier og tilbedelse av personer. Respekt er godt nok.
Ut i fra de gamle tiders sjamanisme, i alle dens former og på alle kontinenter, har mange forskjellige religioner og mystiske retninger sprunget fram. Store mystikere og vise har ofte bidratt med mye av det samme som sjamanene. Andre ganger har de holdt en helt annen form, kanskje kun konsentrert seg om bevisstheten og mulighetene for å befri sinnet for bindinger og mønstre.
Tidligere var det normalt, og bortimot "påkrevet", at slike vise kvinner og menn fra nyere tradisjoner tok avstand fra "den primitive arven". Det ble regnet som lav magi, ganding, og overtro. Delvis har det sikkert vært belegg for det, men det er tydelig at det også finnes "lave former" for åndelighet blant kristne, muslimer og de andre..
Nylig leste jeg intervju med en sufisjeik i Senegal. Han fortalte hvordan han hadde brukt å se ned på stammereligionene (som jo var hans genetiske arv), men at han hadde våknet opp og begynt å se skjønnheten og visdommen i disse. Den eldgamle feiringen av mysteriet, musikk, bål, sang og dans.
Det er et bilde i mitt indre som er vanskelig å sette ord på. Men jeg kan se hvordan utviklingen har gått fra den første magiske tradisjon, som gjennom kulturer og sivilisasjoner har blitt til religioner, som igjen har inneholdt en kime fra sjamanismen i form av mystiske retninger og deres veier til direkte erfaring av mysteriet.
Nå er vi kommet dithen at den eldste tradisjonen, som delvis har overlevd i det skjulte og delvis er "filtrert" gjennom ulike kultursamfunn, står frem mer vital enn på lenge, fornyet der det trengs og eldgammel der den er best.
Det er naturlig å la seg inspirere fra alt som inspirerer. Det er naturlig å bruke alt som kan brukes. Betegnelser og navn er mindre viktige, ord er en splittende og dualistisk greie og kan medføre mye trøbbel.
For meg er det ikke naturlig å kalle Jesus, Rumi eller andre mystikere for "sjaman". Det ordet forbinder jeg med urfolkstradisjoner. Men også innen de sjamanistiske tradisjonene når de ypperste praktikantene til det stadiet at de lever i begge verdnene samtidig, og i mindre grad trenger teknikker og metoder for å skifte bevissthet.
Å forbinde det hellige og det hverdagslige, det ekstraordinære og det ordinære, samt å holde det atskilt der det trengs er den enkle og krevende gaven som alt dette gir oss.
i dine ord!!
