Sjaman.com – Forumarkiv

En gang hvert år kom det en doktor til bygden, på en av gårdene holdt han møter og helbredet syke. Det var mange gode grunner for å være tilstede under slike møter, selv om det innebar strevsomme reiser for å delta. Mennesker fra alle samfunnslag, gammel og ung samlet seg for å lytte til den visdommen som ble formidlet, troen på at det som var synlig for øyet bare var en liten del av helheten var sterk.
I gangen stod det stod flere krykker og staver, etterlatt av folk som var blitt helbredet, bekreftelser på at store krefter hadde vært i bruk og det bar håp om bedre liv.
Det var alltid en særegen stemning i rommet der andakten ble holdt, temaer fra dagliglivet fikk nye dimensjoner og denne dagens tema handlet blant annet om at smertene under en fødsel var en nødvendig del av det store mirakel som forløsningens glede brakte med seg.
Midt under andakten som ble holdt i stua blir doktoren plutselig taus og fraværende en stund - Så sier han; "I dag skal en død bli båret ut herfra". Menneskene ble forskrekket og så på hverandre. "hvem av oss skulle det være?"
Etter en stund kommer en båt mot land og et lite barn blir båret inn.
De gikk frem til doktoren som la hånden på guttebarnets hode. Så sier han; "Det behager Herren å ta dette barnet til seg". - En sang ble sunget, en bønn ble lest og barnet dør i sin mors armer.
Smerten som moren føler nå henger lenge i luften og overskygger roen som er skrevet i barnets ansikt - En fredfull ro som forteller om den forløsningen bare døden kan gi.

Det var en fin fortelling 

Synkronisitet?
Just i dag morges, såg jeg ett TV-program, der en kvinne fortalte om hur hun og hennes mann, sto innför att koble bort respirator, fra sitt lille spedbarn. Det vaer en gripende historie, men bildet på barnet, när han dödt, visade sånn utrolig ro, at det var også noe vakkert over det hele.

Jeg ble skikkelig rørt.
Historien er for meg en fortelling om at døden er vakker. Det er kanskje vårt siste tabu?
Jeg er overbevist om at når vårt forhold til døden (som egentlig ikke finnes) er endret, vil livet endres totalt på mange måter.

Det fins ei bok (fra Kina) som heter "Smilende livskunst", som blandt annet beskriver døden som noe de feirer med glede. Jeg leste den da jeg var 15 år, og det var en enorm øyeåpner den gang. (har glemt forfatter)

Vakker fortelling, Cenobit 

Jeg husker når min mor døde, etter å ha kjempet mot kreft i flere år og tapt. Jeg og faren min satt ved senga hennes da hun gikk over. Det var et vondt, men stille og fredelig øyeblikk. Det har etterhvert vokst til å bli ett av de fineste øyeblikkene i mitt liv

Da mitt første barn var noen uker gammel hendte det noe som nær hadde kostet han livet.

Han lå i sengen sammen med meg, vi var begge trette og sov tungt. I løpet av natten hadde jeg snudd meg slik at han ble liggende bak ryggen min. Plutselig våkner jeg av at jeg får et slag i ansiktet av en flat hånd. Redd, forskrekket og kanskje litt sint sprang jeg opp og da jeg skulle se bort på barnet oppdager jeg at han ligger på ryggen og har oppkast over hele ansiktet.
Med de små armene kjemper han en forgjeves kamp for å få puste, jeg river han opp - Roper; Mor! Og sammen begynner vi med å få liv i han. Han var helt blå og pustet ikke, jeg prøvde å blåse luft i han. Etter en stund fikk han pusten tilbake. Gud skje lov! - Barnet levde. Da vi hadde roet oss ned litt spurte mor meg hvordan jeg kunne våkne så beleilig og i siste minutt? "Det var noen som slo meg i ansiktet" Sa jeg. Mor sa at det var min søster avdøde søster, hun som barnet var oppkalt etter som vekket meg. Det ble ikke særlig med søvn resten av natten, slaget i ansiktet sved enda, men banet sov i sin søteste søvn - trygt i mine armer.

Sterkt cenobit!

Ja det var starkt cenobit.

Jeg våkne også opp en natt, när min datter vaer 1 år og för förste gang, fikk en voldsom feberkrampe. Hun vaer aldeles aldeles taus og lav der i kramper, men jeg våknede likevel og satt meg opp hastig i sengen og kontrollerte henne. Oj, det ble en rask tur till legevakten for kramplösende medisin og observasjon.
Hun hadde spist gåsdrit på stranden... 

Men just det der... man våkner opp av noe, just när det behövs... Det er en uslåelig opplevelse!

Takk for at du deler , cenobit

virkelig sterkt å lese 

Det var like før jul, jeg hadde time onsdag klokken halv ett hos en lege som den gang holdt til på kysthospitalet. Før jeg dro dit skulle jeg også kjøpe noen julegaver.

En av gavene jeg skulle kjøpe var til min gamle tante på 90år. Hun hadde vært blind i en årrekke, men klarte seg godt hjemme med litt hjelp. Da jeg gikk å lurte på hva jeg skulle gi henne i julegave, kom jeg på at hun trengte ny melkemugge. Den hun brukte til daglig var medtatt, det var slått flere stykker av og den så ikke bra ut. "Den er jo gammel, så man kan vel ikke vente mer" pleide hun å si.
I byen fant jeg snart en mugge som jeg kjøpte. Mens jeg satt i drosjen på tur til sykehuset tenkte jeg at jeg skulle få hjemmehjelpen til å sette bort den gamle muggen, slik at tante ville bruke den nye som jeg hadde kjøpt.

Da jeg luftet planen for hjemmehjelpen sa hun at; Nei, den ble knust her om dagen.
Lille julaften gikk jeg til tante med gaven. Hun ble veldig glad og sa "Så fint at du kjøpte ny mugge til meg, den gamle som jeg har hatt i over 40år ble knust her på onsdagen".
Nå kjente jeg at det gikk kaldt ned gjennom ryggen på meg. "Når på dagen hendte dette" spurte jeg.
"Ja, jeg spiser jo middag klokken 12.00 og stod å vasket opp etter middagen, plutselig faller
et fat ut av skapet, treffer muggen som knuses, mens fatet er like helt. -
klokken var vel da nærmere halv ett" svarte hun...

Det var jo akkurat på dette tidspunkt jeg satt i drosjen på tur til sykehuset og tenkte på hvordan jeg skulle få fjernet gammelmuggen.
Ja det er nok mer mellom himmel og jord enn vi mennesker forstår rekkevidden av...

Spennande!  Blir du meir forsiktig etter slike opplevelsar,kanskje?

Cenobit!       

En vinterdag hadde jeg vasket klær og hengt disse ut til tørk på snoren, det hadde vært mye frost og isen lå tykk på hustaket der vi bodde.
Mens jeg holder på å vaske opp etter maten hører jeg plutselig at det blåser opp ute og straks etter pisker regnet mot vindusruten. Jeg tenkte med en gang på klærne - Nå måtte jeg skynde meg ut etter dem. Ja, så travelt fikk jeg det at jeg bare forlot oppvasken, slengte på meg en jakke og begynte å springe ned loftstrappen, men plutselig var det bråstopp. Det var som om noen holdt meg tilbake. Så tenkte jeg at jeg måtte jo gjøre oppvasken ferdig. Da jeg satte siste koppene i skapet kom det et voldsomt brak fra taket, det var så hele huset ristet. "Der gikk takraset" tenkte jeg og kledde på meg på nytt. Da jeg gikk ned trappen denne gangen var det ingenting som hindret meg, men synet som møtte meg ute kommer jeg aldri til å glemme.
Raset hadde gått rett ned på klesnoren, store isblokker hadde slått klærne langt ned i snøen og det var akkurat der jeg ville stått om jeg hadde gått ut første gangen.

somebody`s watching over you, mi amigo   

Det er det eg prøver seie,at når me er i bevegelse,er antennene mot kosmos meir finstilte.
På ei anna side, ei fluge som sit stille,ekje alltid so lett å daske flat..

Det livet vi lever her og nå
er bare en liten del av den store veven.
Flott fortalt Ceno

Nydelige historier  m * a * g * i