Jeg var en av de som var med under Nepal-Tibet-reisen.
Takk og hilsen til alle som var med fysisk og i tanker, til alle og alt som har mulig gjørt denne reisen.
Og så vil jeg deler litt av mine opplevelser med dere.
Leger den inn under "Sjamanisme og annen åndelighet". Men kanskje er det et idee med en ny tråd "Sjamanisme og reiser"?
MvH Antje.
(fortsettelse følger...)
En sjel fra Tibet
En gang til sitter vi i bussen. Vi forlate Lhasa. Samye-klosteret er målet.
På begynnelsen av turen stopper vi på et sted, som er besøkt av mange turister. En begravelseplass for små barner. Ved en himmelsbegravelse. Som er på grunn av penger nå en elvbegravelse.
På en liten haug er bønnflagger, rester av røkelsen ligger rund om denne. Søppel og plastrester også her som altid og overalt.
Turister; europeer, kineser og annen mennesker stå der med fotoapparater og videokameraer.
Ved hangen gå det en liten bit ned, til elven. Her er mer dyrer som vanlig i det så dyrfattige landskapet. Man vet hvorfor.
Pusten blir trang, føtter vil nesten ikke bevege seg. En merkelig lukt svever i luften, bare følbar nesten...
God at vi kjør vekk fra her. Bussen kjør i retning Samye.
Vi hadde også kunne tar en kortere vei. Men vår reiseleder må viser alle paper og henter bevilgninger i en størrere by. Derfor en omvei av timer.
Sandpister, bar fjeller, elver som krosser sandpisten, månen over en ørken av sand, tornbusker og stillhet. Endelig: natur, stillhet, en pust av frihet. En pust av å være ubevokt.
Jeg vet ikke hvor lenge vi kjøre. Også ikke, når vi skal kommer til. Det gå enkelt bare videre på denne sandpisten. Men hjertet mitt føler at vi kommer nær til Samye. Avstanden blir mindre, båndet dra mer og mer intens.
To år siden kjenner jeg deg. Er du hos meg. Du har vist og lært meg mye. Har vist meg ditt hjemstedet. Skjønnheten av dette landet. Har gjørt det forståelig for meg. Brakt disse mennesker til meg. Du har forbindelser muliggjørt mellom øst og vest. Du har sett med mine øyener et land, det du elsker. Har gledet deg over å se det igjen.
Alt har begynnt her. Og nå er jeg snart helt nær hos deg, kommer til ”besøk” i fysisk verden. Tårer renner over ansiktet mitt i den siste time av en lang reise. Og du sitter der og venter...
4.11.2007
I de gater av Kathmandu
Tilbake igjen i Kathmandu. Siste kvelden her. Livet pulserer som altid.
Jeg setter meg på trinner framfor en CD-butikk. Foran meg er reklametavler og en motorsykkel.
Så er jeg ikke å se så lett. Der kommer mindre mennesker som vanlig med den typiske håndbevegelse fra det tomt håndet til munnen...Moren med småbarnet, som ikke ville har penger men melkpulver fra supermarket, kommer ennå ofte forbi.
Melken har hun brakt hjemme. Altid når hun gå forbi hos meg, prater vi to setninger med hverandre. På engelsk, det hun prater godt. Hvorfor jeg fremdeles sitter her? Og hva jeg egentlig gjør her? Bare sitter og iakkta? Hva se jeg da der?
Rollespillet turist med penger og innfødte uten penger er ferdig. Nå kommer en annen siden ut. En som er mer fri. Vi smiler til hverandre, man sanser hverandre og vet, at det finnes den andre på dette stedet.
De unge menn fra CD-butikken blir nysgjerrig: „Are you waiting for your boyfriend?“
Halv en timer senere sitter de på motorsykkelen framfor meg, iakkta også livet i gaten og se sikker noe helt forskjellig som jeg. Vi kommer inn i samtal, jeg få en kopp te. Og sitter med den videre halve timer. De legger inn en nepalesisk CD, en av de mer dyre, som naturligvis kommer ut senere. Ca. 6 dollar.
Barner gå forbi og blir stående nysgjerrig. Noen av de kniser etter en tid. Og smiler. Ansiktet mitt er uvant i de hjemmehørende klær. Og ingen sitter ellers slik ugeskjeftig og uten å ville selge noe i denne gaten...Med en kopp te i hender. Men jeg har endelig funnet min ”gatekafe”, kan for lang tid dyppe inn i det hva lever her.
Alle kanaler er åpent, sanser. Musikk i ører, strålende øyener av mange forskjellige mennesker, de se hverandre, inn i øyene, smiler. Varmen av deres øyener flytter videre, inn i hjertet. På huden luftens søl, varmen av en oktoberkveld i Kathmandu, berøringen med annen aura...
Her hjemme er det tåket, still, november. Det er ikke langt til vinteren. I stillheten framfor mitt liten stearinlyset lukker jeg øyene. Tårer renner over ansiktet. Alle ansikter dra forbi hos meg. Smiler til meg. Inn i hjertet mitt. Det blir varm og jeg er tilbake i gatene av Kathmandu.
4.11.2007
(snufs)
