Det engelske ordet "love" kommer fra Sanskrit "lubh" (desire) og ordet er so generelt og fuzzy i sitt bruk at det lett oppstår forvirring.
Også norsk klarer seg stortsett med ett ord, kjærlighet, som gjerne blir pyntet med forskjellige adjektiver.
Det kan være inspirerende å se nærmere på de greske åndelige filosofiene rundt eros, philia og agape for de som ønsker å utforske kjærlighetens himmelhvelv.
I motsetning til dagens bruk er "eros" for Platon alltid knyttet til en transcenderende lengsel mot det overjordiske, hinsidige: det enkelte objekt symboliserer selve skjønnheten av det hellige ideal, men er ikke identisk med det ...
Gjensidighet er da mindre viktig, siden kontemplasjonen av det skjønne idealet er mer viktig enn selskap med et menneske som har vekket denne lengselen.
Philia innebærer vennskap og loyalitet overfor enkeltindivider og en gruppe og er basert på gjensidighet og respekt - og har ifølge Aristoteles et rasjonelt grunnlag ... som har sitt grunnlag i det åndelige vesens perfeksjon
Agape omfatter guds kjærlighet til mennesket og menneskets kjærlighet til gud, men innbefatter også en familial kjærlighet til hele menneskeheten og videre derfra til alt levende.
Agape arguably draws on elements from both eros and philia in that it seeks a perfect kind of love that is at once a fondness, a transcending of the particular, and a passion without the necessity of reciprocity.
Denne følelsen kan arte seg som en lidenskap, men transcenderer det konkrete, nærliggende og henvender seg til verdiene knyttet til det guddommelige. I Aristoteles sin versjon finnes også her en fornuftig, rasjonell kjerne, siden gud blir ansett som det mest klartenkende vesen.
Men artikkelen tenker videre:
If love does possesses 'a nature' which is identifiable by some means-a personal expression, a discernible pattern of behavior, or other activity, it can still be asked whether that nature can be properly understood by humanity. Love may have a nature, yet we may not possess the proper intellectual capacity to understand it-accordingly, we may gain glimpses perhaps of its essence-as Socrates argues in The Symposium, but its true nature being forever beyond humanity's intellectual grasp. Accordingly, love may be partially described, or hinted at, in a dialectic or analytical exposition of the concept but never understood in itself.
http://www.iep.utm.edu/l/love.htm
love may be hinted at - her kan kunstens uttrykksevne spille sin rolle ved å "påkalle" forståelse.
Dette er også en videreføring av spørsmålet om "love and pain" er følgesvenner. I mine øyne minsker berdeskapen til smerte med livserfaring og klare forestillinger om det gode og verdige liv - å vandle i skjønnhet. Den romantiske kjærligheten trenger ikke å sprekke som en ballong, men kan overføres, forvandles til eller innhentes av noe annet, harmoniskt og mindre utsatt for tornene. For å ta rosene til hjelp atter en gang: Tornene er langs stilken, kommer du til roseblomsten, ligger de bak deg ... ;-)
Den som har gått den tornefulle veien, kan utvikle evnen til å fornemme smerte, også hos andre, og vise empati, hvilket jo ikke er ensbetydende med å dyrke smerten. Empati er jo forresten også et gresk ord, når kom det på planet?
For å ta rosene til hjelp atter en gang: Tornene er langs stilken, kommer du til roseblomsten, ligger de bak deg ... ;-)Love it!
Jeg kravler meg iherdig opp langs stilken...
forbi alle torner og bladlus...
Auuu.... stakk meg igjen.
Litt såret detter jeg litt tilbake,
men på'n igjen.
Har truffet på en og annen bladlus...
men de er ikke noe for meg...
En holdt på å fortære meg,
men da gikk jeg min vei.
For jeg er en roseelsker,
en håpefull roselus,
og en håpløs romantiker.
Kanskje finner jeg
en likesinned roselusmake
der mellom rosebladene ...