Hei alle
Tenker i blant på oppvekst å identitet..så ett intervju with Mari Boine, og hun snakket om opplevelsen av at å være samisk var en "skam" når hun var ung.. http://www.youtube.com/watch?v=tLq_3RecUjk
Har også opplevd dette..til en så stor grad at mange nordpå fornektet sine røtter..
Når man vokser opp i brytningspunktet, mellom det " Norske" og det "Samiske" får man jo mange underlige situasjoner å forholde seg til..
For min del vokste jeg opp midt i ett "norskt læstadiansk område" I en ikke konvertert familie med sterke røtter i den gamle sjamanske tradisjonen, selv om det aldri var navngitt slik..det var mer flytende opplevelser uten å søke, systematisere eller forklare de.
Vel da fikk man selvfølgelig høre at det var av djevelen og man ville havne i helvete etc..: ) Ofte gjennom oppveksten..man ble jo konstant påvirket..
I min familie ble visjoner syn, viten mest hvisket om, det skulle ikke snakkes for høyt om..
Man opplevde extreme kontraster med de ekstremt " kristne" der alt slikt var av djevelen, ironisk nok av andre med samiske røtter som fornektet det..
Undrer på andres erfaringer og tanker rundt slike opplevelser i møte med ett samfun i kontrast til deg selv..?
Hadde en slektning på besøk, som hadde en miks av kristent syn på godt og ondt å det "sjamanske" i seg, som ikke vokste opp nordpå..det får meg alltid til å undres..