Sjaman.com – Forumarkiv

Når slikt skjer... Bryr vi oss? Egentlig?

http://www.youtube.com/watch?v=C0K6KCAgzdY&feature=related

Eller er vi for opptatt med våre uskyldsrene frie tanker?
Og om vi skulle bry oss... hvordan gjøre en forskjell???
Overgir vi oss til håpløsheten?
Lukker vi øynene og nekter å ta slikt inn over oss?

Hvordan kan man føle kjærlighet over sine nærmeste, oppleve stolthet og glede over sine barn
-og samtidig unngå at hjertet slites i småbiter når tv viser bilder av andre foreldre som bærer sine skadde og drepte barn?
De hadde en gang de samme håp og drømmer for sine små, for sine nærmeste.
Vi snur oss bort og lar slikt skje.
Hvordan kan vi?
Hvordan?

Tenker vi noen gang over hvor heldige vi EGENTLIG er?

Nå får vi snart nye kampfly,
vel og bra tenker jeg,
men undres,
vil de være stemplet "Ikke testet på dyr - kun palestinere"....?

Men hva faen kan vi gjøre?
Ikke vet jeg.
Men tankene mine -og mange inderlige ønsker og bønner går den veien -til Gaza.

Dette er et av Moder jords mest betente områder,
tårer gjør ingen forskjell, de bare forsvinner blant millioner og renner ut i et helt hav.
Men jeg VIL tro at håp og drømmer for små og store av våre brødre og søstre når frem,
så jeg sender det
-og håper du gjør det samme.

Unnfallehet og store ord uten handling er den største synd. Jeg skal ikke bruke dette forumet til å utdype mine indre mørke tanker om tragedien i Gaza og ellers på kloden. Statsledere verden over bruker ord; de fordømmer og fordømmer igjen. Men hva hjelper det uten politisk "behandling"? Jeg beundrer enkeltpersoner som stiller sine liv til disposisjon for å hjelpe sine medmennesker, f.eks(Gilbert og Fosse), men for de som trenger hjelp i slike situasjoner hjelper ikke mine tanker.
Mine tanker kan ikke få tilbake de døde, mine tanker kan ikke skaffe mat og medisiner, mine tanker kan ikke reise byggverk, mine tanker kan ikke hjelpe i håpløsheten og tapt barndom.........

Men jeg prøver å bidra, en kveld i førjulsstria som vi kaller det; med gaver, stress, kilometervis med kjøpesentergange og pengesluk ble jeg sittende og lot tankene mine synke. I kjellerstuen har vi (selvølgelig)...en tv... og på venstre side var det stablet "noen" pakker. Jeg satt og svitsjet mellom kanalene. På en kanal omhandlet det prisen på ett "stakkars" menneske som var verdsatt til flere hundre milloner kroner for (ikke)å kunne spille fotball....
En annen kanal viste småbarn som hadde fått utslettet sine familier i krigshandlinger og som sto ribbet tilbake, et ødelagt barnesinn med verkende sår i sjelen hele livet. Mine tanker begynte å sette ting i perspektiv; der satt jeg å koste meg i kjellerstua, julegavene som var handlet inn sto i fare for å velte. Det var da jeg tenkte; "f... du har det bra, dine bekymringer er mikroskopiske i forhold verden for øvrig, ër det noe du kan bidra med...."? Neste dag meldte jeg meg inn i en fadderordning og håper at det kan bidra til å hjelpe et medmenneske på vår jord til å få et bedre liv, det er min intensjon og samvittighet.

Mange tragiske hendelser rundt omkring i verden. Jeg tror vi kan gjøre en forskjell med å jobbe med oss selv, vår familie og bry oss på mikroplan. Samtale med barna, stoppe når vi ser noen i veikanten bli mobbet på vei til eller fra skolen osv. Små ting hver dag skaper en forandring i oss selv og vårt nærmiljø.

Hvis man tar hele verden inn over seg blir det voldsomt.
Små steg nytter, men det går ikke så fort som vi kunne ønske.

Jeg mener at hvis religion skaper slik uenighet og strid, er det bedre uten. Religioner er ikke skapt for å spre krig og elendighet, eller for at noen folkegrupper skal heve seg over andre, men for å kjenne og tilbe den skapende kraften i universet og leve i kjærlighet og samhandling med seg selv og andre mennesker. Vi har jo alle de samme stamforeldrene, så hvorfor skal noen føle seg bedre? Jeg forstår ikke det.

Hvorfor krige? Ligger det i genene? Kjemper vi mot en ondskap vi selv har skapt?

Verden trenger absolutt fokus på fredelige løsninger på alle plan.

Start med å finne fred i deg selv, med partneren, med barna, naboer osv. for å påvirke andre til å gjøre det samme....
Bli kjent med en utenlandsk familie og bruk tid og energi på det. Finn ut hvem de er, hva de står for og bli gode venner! Det ER spennende og utviklende!

We can all make a differense!

  Selvfølgelig bryr vi oss.
  Og om alle de andre forferdelige tingene som skjer i verden.Hver gang jeg leser avisen , får jeg vondt av mange ting.

  Jeg er enig med Rani, om at vi kan gjøre best i å starte med oss selv og vårt nærmiljø.
  Det er viktig å lære barna våre at det ikke er alle som har det så godt som oss. Ved å kutte ned på forbruket, matrielle ting
  hjelpe naboen osv. Særlig det med mobbing på skolen , synes jeg er viktig. At barna mine lærer seg å sette seg inn i en annens sted, og
  være god mot noen som ikke har det så godt.
  Men det som er veldig viktig , er å lære seg selv at vi er alle mennesker. Vi burde behandle hverandre likt, uansett.
  Vold er ikke akseptabelt uansett hva bakrunnen er, etter min mening.

  Mange er redde for å snakke med barna sine om krig, fattigdom osv...fordi de vil ikke skremme barna.
  Jeg tror barn er mye mer robuste enn vi egentlig vet. Bare man tar seg tid til å snakke ordentlig med de, om alvorlige spm. Og lytte til de,
  når de snakker og spør.
 

Jo, på många sätt bryr vi oss nog! Men när freden är så obeskrivligt långt borta är det svårt.

Och vi befinner oss i den allra tryggaste delen av världen där frihet, välstånd och rikedom råder.

Men det är ju inte så ruskigt länge sedan som det inte var så... Och kanske kan freden i Gaza komma snarare än vad vi vågar hoppas på.

Jag ber för fred ikväll.

Gaza, israelsk uttalelse ang såkalte menneskelige skjold:
"Vi kan tilgi at dere dreper våre barn, men aldri at dere dreper deres egne..."

Israel ser ikke at de straffer sine egne ved å la dem arve mer hat,
de ser ikke at de også dreper egne fødte og ufødte barn -i Gaza.
Enda større blir tapet om man lar perspektivet bli at vi alle er brødre og søstre.

Det kan læres, i minste målestokk ved å ta ansvar for egne liv.
Avlys all krig mot deg selv.
Tilgi og godta deg selv,
bare da kommer freden i ditt indre
-og fordømmelsen ovenfor andre tar slutt.

Men vi må bry oss -altid..
Vi må tilgi -men aldri glemme.
Vi må huske -og lære.

Dette er en link du bør ha sterk mage for å se, fra Gaza, gjort mot det palestinske folk. Ufattelig....

http://www.youtube.com/watch?v=vXdZK3WTbV8&feature=related

Spørsmål som slår meg når jeg leser denne setningen fra Israel.....hvem det nå er der som har uttalt dette?!

"Vi kan tilgi at dere dreper våre barn, men aldri at dere dreper deres egne...."

Hvordan kan dem si det? Hva er det som ligger bak? Jeg kan ikke forstå det, har dog en liten anelse. Har du Biernna noen ide?

Linken her er helt grusom å se på 

Jeg tolker den setningen med at når de dreper andres barn, er det med en viss grad av "uhell", men når de dreper sine egne barn er det en kynisk, kalkulerende handling som er uten tilgivelse.

Ja, vi bryr oss, men vi er maktesløse.
Kanskje fordi vi er for alene med tankene våre?

Jeg har ikke tro på at det kan bli berde med demostrasjoner
som utvikler seg slik det har gjort.

Å stå sammen kan løse mye,
alene er det ikke mye vi kan gjøre.

Det har gått så langt at jeg synes ikke lengre det spiller noen rolle hvem som gjør hva,
for hvert ett menneske, hvert ett liv betyr like mye.

Vi er langt unna, men likevel er det så nærmt.
Vi kan se, men vi kjenner ikke lukter,
vi hører og ser bare det media vil vise oss..
vi ser kanskje på disse menneskene som statister,
men kanskje er det for å beskytte oss selv for de grufulle inntrykk?

Jeg bryr meg, og min måte å bry seg på er å støtte Amnesty, og leger uten grenser.
Kanskje ikke all verden, men for meg er det ett steg,
og jeg viser at jeg er mot det som skjer.
Det er jo ikke bare på Gaza det skjer..

<t>Nei folk flest bryr seg ikke..hadde folk brydd seg så hadde verden endret seg på ett øyeblikk.

Det høres bare veldig fint ut å si at man bryr seg...men hvor mange er det faktisk som gir mye av tiden sin i hverdagen til å hjelpe andre i samfunnet ?...

Det er veldig lett å finne fram til grupper, steder organisasjoner der man faktisk kan få bry seg om mennesker som trenger noen..



Vi er ikke maktesløse..er bare så mye lettere å se på problemer langt borte å si " ingenting jeg kan gjøre..." Mens man ignorerer problemene i familien, vennegjengen,nabolaget, eldresenter,deprimerte, narkomane, byen og landet sitt..nei da er det individuelles problemer...og ikke vårt problem...

Når hver enkelt faktisk begynner å bry seg, og den mentaliteten begynner å bre seg..da endrer verden seg.</t>

<t>De fleste bryr seg, jeg har vært der selv og sett det,

men det er mange som ikke bryr seg, det er også helt sant.



Det eneste vi kan gjøre er å starte med oss selv, se hvor og hva vi gjør.



Gjør vi mot oss selv det vi forventer av andre?

Gjør vi det vi selv det som andre også forventer, bl. a av meg og deg?



Hva grunnlag gir vi til barna våre, hva viser vi dem?

Lar vi dem få bry seg, tar vi dem med på råd? Det begynner i tidlig alder,

med egne meninger osv.



Likevel jeg har tro på mennesket, og vi bryr oss - innerst inne</t>

<t>Har hørt på mange, spesielt new age spirituelle som snakker mye om hvor mye de bryr seg, men når jeg spør hva de faktisk personlig gjør..hvor mye tid de gir...vel da blir de ganske ukomfortable..for det er så mye lettere å bare snakke om det, å føle på den varme gode følelsen av å bry seg...følelsen de får ved slike spørsmål er ikke like lys varm og god...og fylt med nestekjærlighet..



Men å faktisk gå inn i problemene til andre som sliter tungt..gir ingen varm god følelse..det krever styrke og intensjon om å gjøre det som er godt og rett for andre og ikke nødvendigvis for en selv.



Flertallet har nok med å underholde og more seg selv i livet, og vil ha minst mulig problemer, mens de søker lykken å spør hva er meningen med livet..samtidig som de tar utgangspunkt i kun sitt eget latterlige priviligerte liv..man kan jo bare se rundt i Oslo alle som vandrer smilende forbi de menneskeskjebnene som sitter i kulda på bakken..politikere som vandrer forbi hver eneste dag..eller drar på gallafester med de rike og berømte..



Personlig synes jeg det er ganske så skammelig..selv om de fleste i Norge synes det er helt greit..de må jo få leve å kose seg også ikke sant...man er liksom litt ekstrem og rar..hvis man faktisk bryr seg med full handling..og alle konsekvenser det fører med seg..som å feire jula med å servere på frelserarmeen, eller snakke med mennesker som ringer til sos tlfner..og lignende..



Ellers kan man involvere seg i støtte til deprimerte eller narkomane..joda det er noen som faktisk bryr seg..og det vises kun ved handling..ikke ved ord..men det er ikke flertallet..og jeg sier ikke det for å være negativ..men for å vekke en hver i fra ord til selvransakelse og til handling</t>