Sjaman.com – Forumarkiv

"Ingen elsker meg .... - da gidder ikke jeg det heller!"





.....hvorfor skal vi alltid legge skylda over på andre?

<t>Godt spøresmål Malaika.



Som jeg vil besvare med at det å legge skylden over på andre,

er noe vi gjør i et desperat forsøk på å unnslippe oss selv og det vonde vi nærer.

Den desperate tar i bruk alle skitne tricks for å holde sin skadeskutte borg vedlike.

Men så, tilslutt, bryter borgen sammen,og den desperate blir å finne knust i ruinene.

Mange av oss,må lære den harde veien,ved å gjennomgå sammenbrudd etter sammenbrudd

før vi kan komme over på den andre siden av fjorden,og stå på egne føtter.

Dette kan henge igjen fra barns-ben av,når mor og far alltid var der,når det gikk galt.

De løftet oss opp,og bar oss rundt,og dullet med oss,og slik bygget vi vår lille verden

i en trygg forsikring på at det alltid ville være noen der til å dulle med oss,når verden utenfor

ikke var så grei mot oss.



Og det kan være en av grunnene til at mange i dag opplever

det å bli og å være voksen,som både vanskelig å vondt.

Og ja,,jeg snakker om erfaring her,jeg er nok en av dem.</t>

<t>Nei, det er vel desse spegelnevrone igjen,då....</t>

<t>He, he



Ja de speilnevronene kan jo avsløre så mangt...



Jeg bare spør, fordi det har opptatt meg i det siste.

Leser om hvordan meditasjon kan skape fred i verden ,ved å ha fred i sitt eget sinn.

Det er jo slik, mener jeg , at det vi har inni oss, det utstråler vi. Når noen tar avstand fra kjærlighet, mener jeg at de tar avstand fra sitt eget hjerte og seg selv.Så er det så lett og skylde på at det er fordi vi har blitt såret.

Vi er jo alle enige om at vi alle er like mye verdt, ikke sant?

Hvorfor kan vi ikke elske oss sjøl like mye som den neste da?</t>

<t>Å si at jeg elsker deg - er å elske meg selv



er det slik?



..men hva er å elske</t>

Jeg ville si at det å si ; jeg elsker meg, vil si at jeg også elsker deg...



Det å elske fult og helt, vil jeg si er det samme som å ta imot

og godta noen / noe som de/det er

med åpent hjerte , uten forventninger,fordommer eller forpilktelser

la kjærlighets energien strømme fritt gjennom deg

uten motstand av noe slag

Det skal være en berusende glede

...etter min mening da...( hehe )

<t>Det var fint sagt Malaika.</t>

"Malaika":
He, he

Det er jo slik, mener jeg , at det vi har inni oss, det utstråler vi. Når noen tar avstand fra kjærlighet, mener jeg at de tar avstand fra sitt eget hjerte og seg selv.Så er det så lett og skylde på at det er fordi vi har blitt såret.

Kva med å snu på det, og påstå at den som ikkje tek avstand frå kjærleik, men tvertimot hungrar,lograr og renner rundt etter den (motsett av som han som var så kjøtsvolten at han åt gråstein), er ikkje det også ei form for sjøvfornekting?

Det å tru ein ikkje er heil, liksom?

Det å pynte seg, gjere seg til,stappe inn litt silikon her og der og så blåse seg opp som ein tiur for å signalisere at ; joda, eg elskar meg sjølv, so eg er verdt deg?



Og det me har inni oss, utståler me?

Nahei! Det fins mange som har mykje meir inni seg enn det dei utstråler. Takk og lov! ^-^

Og slikt kan komme fram i eit visst samspel som nødvendigvis ikkje er nøydd å halda fram for alltid..

"Final Tribe":



Kva med å snu på det, og påstå at den som ikkje tek avstand frå kjærleik, men tvertimot hungrar,lograr og renner rundt etter den (motsett av som han som var så kjøtsvolten at han åt gråstein), er ikkje det også ei form for sjøvfornekting?

Det å tru ein ikkje er heil, liksom?

Det å pynte seg, gjere seg til,stappe inn litt silikon her og der og så blåse seg opp som ein tiur for å signalisere at ; joda, eg elskar meg sjølv, so eg er verdt deg?



Og det me har inni oss, utståler me?

Nahei! Det fins mange som har mykje meir inni seg enn det dei utstråler. Takk og lov! ^-^

Jeg skjønner hva du tenker , men det er mye vi kan hungre etter, om ikke akkurat kjærlighet.

Jo i stor grad sjølfornekting og strebe etter et ideal, eller hva man tror er et ideal kanskje for andre.

Det har ikke nødvendigvis noe med det du har på innsida å gjøre, eller ?

Det å stappe seg opp med det ene og det andre, signaliserer vel mye annet enn at man elsker seg sjøl?

For meg signaliserer det akurrat det motsatte.



Det vi har inni oss, kommer ikke alltid ut, nei...det er riktig. På godt og vondt.

Jeg mener at hvis du har fred i deg, vil freden spres til de rundt deg også, automatisk.

Jeg mener at vi i bunn og grunn er alle perfekte , så hvorfor stråler ikke alle ut det?

Det er fordi vi har alle disse blokkeringene som ikke holder oss i kontakt med det opprinnelige selvet.

Men mitt poeng er at vi er selv ansvarlige for å komme i kontakt med det opprinnelige selvet/ kjærligheten i oss, og når vi gjør det ( i større eller mindre grad) , vil vi være mer åpne for kjærlighet fra andre også.

<t>Kjærlighet må læres. Fra tidlig av, fra første dag.



Vi burde alle vært født fra foreldre som elsker oss.



Kjærlighet burde vært fag i skolen.



Det motsatte av å bli elsket skjer ofte: å bli oversett, glemt, dårlig behandlet, straffet og misbrukt og videre.



Erfaringene av det å ikke bli elsket kan være vanskelige å tåle.



Egoet tåler det ikke og heller ikke superegoet. Så den erfaringen stappes ned i eller forsvinner ned i det underbevisste, der den seiler rundt som savn og smerte. Så kan dette oppstå: Projeksjonene.



Man projiserer det man ikke tåler over på andre. Det er dem det er noe galt med.



Dette er en overlevelsesmekanisme.



Kjærlighet kan gjenvinnes.



Jeg tror ikke det er et menneske som er født uten at kjærlighet finnes til stede. Man må bare finne den. Oppleve den innenfra, som vennlige hender, smil, mat, beskyttelse og støtte.



Man finner ikke kjærlighet gjennom å bebreide ektefelle eller andre for at de ikke gir en det...



mvh ailo.</t>

"Malaika":



Jeg mener at vi i bunn og grunn er alle perfekte , så hvorfor stråler ikke alle ut det?

Det er fordi vi har alle disse blokkeringene som ikke holder oss i kontakt med det opprinnelige selvet.

Men er ikkje dette også ein projeksjon av dei store? at me ikkje stråler nok?



Det er nesten som arvesynden, ein ser den ikkje, men kjenner den på skuldrane! >:(

Den utstrålingen av å vere i kontakt av sitt opprinnelege sjølv, ser du den lettare hjå dyr, babyar og psykisk utviklingshemma?

<t>Hva er å elske, hva er kjærlighet? Hvordan praktiserer alle våre andre relasjoner kjærlighet? Kanskje gjennom forventningen om at en selv og andre klarer seg selv etter en kortere eller lengre læringsperiode.



Vi mennesker har utviklet så stor hjerne at vi for i det hele tatt å kunne fødes, må fødes 'for tidlig', før hjernen er ferdig utviklet, ellers hadde vi ikke kunnet komme oss ut gjennom fødselskanalen. Dermed blir læreperioden sammen med foreldre av varierende dyktighetsgrad lenger, men kanskje kjærlighet er å takke for den lædom en fikk hos de (for noe fikk man hvis man fremdeles lever og har klart seg) og vende blikket fremover.



luume hadde en drøm som sluttet med fryd over en kattemor som hadde fått kattunger. Selv om katter på sett og vis er en ukjent relasjon, litt ukjente familiemedlemmer, vil jeg likevel tro at kattemødre og -fedre ikke har fokus på om deres foreldre var gode eller dårlige, men på å gjøre den oppgave som ligger foran dem på best mulig måte. Hvis de skulle kaste bort energi på sin kattungefortid, ville de ikke kunne gjøre sitt beste for at deres egne avkom ble klar til å stå på egne bein og så føre livet videre.</t>