Sjaman.com – Forumarkiv

<t>Å møte meg selv er tøft, det er et knall hardt slag i magen min.





Det som skjer i korte trekk er at, min søster har i tre år ( hun er alternativ behandler og terapaut) å hjelpe meg med at jeg skal finne veien. Jeg ble ganske hardt rammet av stress da jeg møtte veggen i 2007.

Gjennom kurs, teknikker og visualiseringer lærte jeg mye hvordan takle og fjerne de jeg hadde innvendig.



Jeg har kommet meg utmerket positivt frem, men har opplevd at det har vært tøft å møtt realiteten sin gjennom tiden til nå.



Men i dag etter en fight vi tok på kjøkkenet, trakk jeg frem det jeg virkelig følte ovenfor henne. Jeg var så sint..



Jeg sa til henne, du tror du er gud , som vet alt og ser alt med meg… men jeg har en egen vei også å gå.. Du har hjelp meg mye.. Men jeg har nærmest blitt avhengig og tror nesten de ikke finnes et hav av andre ting der ute å gjøre enn de du har fortalt meg..

Det har blitt sånn i meg at vis jeg ikke gjør slik som du sier hver dag så kommer jeg meg ingen vei.



“ så tenker jeg, hvorfor trenger jeg egentlig å si dette, er det egentlig ikke bar å holde kjeft og gjøre ting på sin måte uansett og ikke bry seg”



Men den irritasjonen har oppstått gjennom flere år.. Og jeg har hele tiden prøvd å gjøre opp for den “følelsen” som alltid har vært i kroppen når det har gjaldt henne.

Vi har hatt en kronglete vei begge to. Men vi ser jo ifra forskjellige øyne og erfaringer. Av de vi har opplevd.



Mitt problem er at jeg mangler kjærligheten i hjertet, de føles iskaldt. Jeg har mistet troen på meg selv gjennom livet pågrunn av diverse mennesker og merkelige familieforhold. Det er sårt og vanskelig å finne dette igjen. å se dette og føle dette på kroppen. og også ha en følelse av tiltaksløshet til å gripe og gjøre noe med dette., selv om jeg har lært så mye og erfart så mye til å hjelpe meg selv.

også å Kutte bånd til dem episodene som har skapt tvil om min egen dømmekraft og selvstendighet.



jeg har teknikker og måter.. men å føle at de virker og tro å dem er vanskelig



Jeg synes det er vanskelig og sa til min søster at, det er tusen spørsmål som er i meg.... Jeg tror jeg også trenger hjelp utenifra til å få en oversikt over hva som kan gjøres for å skape harmoni.

Hun svarte meg at

“ vil du la andre ta dette problemet ditt, du skyver bare problemet ditt bort fra deg selv”



De blir på en måte å søke utenifra, og ikke innenifra...den er jeg med på..



Jeg satte meg ned med en te kopp… Hvordan kan jeg starte selv…

Etter så mange kurs og teknikker, visualiseringer omtrent om engler og demoner..

Så vet jeg faktisk ikke….

Begynne med å lytte til kroppen? Ringe en sjaman, healer og klarsynt? Søke psykolog hjelp?`…



I og meg at hun er klarsynt ser hun også mye, men de er ikke alltid jeg er enig eller føler det slik som hun sier. Men jeg blir med å tro at det er slik hun forteller, basert på hennes mektige autoritet og personlighet.



Jeg klarer ikke å mene , tro og handle.. I tilfelle det er feil.. Tar jeg opp en diskusjon med henne kjenner jeg alltid smerten etter de å kunne være ærlig. kanskje de er med hensikt hun gjør dette, og de fungerer. slik at de skal komme frem. Men det finnes jo dem gangene de ikke stemmer heller med de hun sier.



hva er de som virkelig skjer som jeg ikke ser nå???



Jeg tenker også, kanskje jeg reagerer feil nå også..at jeg må gå innover i meg selv å tenke hvorfor jeg skriver dette.

Etter en reading fra en flott person, fortalte hun at det er søster energien som blokkerer for min vei, fordi den er ulik hennes. og at de er derfor denne frustrasjonen skjer. Hun prøver å hjelpe, men de blir bare feil. fordi jeg har en annen vei å gå.

Tanken som har dukket opp også er å , distanserer seg og holde avstand til jeg får skape min egen ro på min måte. flytte en periode vekk.

Men er ikke de igjen å flykte fra situasjonen.



De er mange spørsmål og tanker, men hvordan sile ut en realistisk handling som ordner for min situasjon og hennes til de bedre. Slik at jeg finner roen, og igjen får skapt en harmonisk søsterforhold til henne.</t>

<t>Takk for at du deler din historie, Biret. Det viser mot og vilje til å forandre situasjonen din. Jeg vil ikke si noe om hva som kan være rett for deg, det kan bare du vite. Og jeg syns du skal lytte til dine egne tanker og følelser, hva de sier. Jeg vil bare uttrykke det som kom til meg, om at behovet for avstand til din søster

kan være et sunnhetstrekk. Familiebånd er svært sterke, og man kan bli sittende veldig fast i de rollene man har i forhold til hverandre. Skal man makte å skape forandring, kan reel avstand være nødvendig en periode. Man trenger luft og rom til å hente seg inn. Du skal jo møte deg selv, ikke din søster i denne sammenhengen. Kanskje det virkelig er å ta ansvar?

Lykke til uansett hva du gjør.</t>

Ja biret, høres ut som du har mye å stri med...



Jeg tror for det første det er et feilspor å bruke sin søster som "healer, guru" - eller hva man nå vil kalle det. Hun mener sikkert bare det beste, men tette familieforhold er aldri enkelt. En som kommer utenfra og kan se ting med "friske øyne", vil ofte se bedre og enklere løsninger.



I bunn og grunn høres det ut som mye av problematikken din stammer fra et dårlig selvbilde, liten tro på deg selv, og også at mangel på kjærlighet til seg selv.



Da spiller det egentlig ingen rolle hva slags kurs du går på, og hva slags "teknikker" du driver med, det vil sannsynligvis ikke hjelpe så mye uansett.



Vi har alle vår egen vei å gå, DE T er riktig, så din søsters vei er neppe den samme som din vei.



Et tungt og problematisk liv med mye problemer kan også gi en mange "knekker" opp igjennom livet, men ting skjer sjelden tilfeldig, og det er som regel alltid en årsak til det. Men ofte ser man det ikke, eller skjønner det ikke før lang tid etterpå.



Jeg jobber til daglig med psykisk utviklingshemmede, og en av dem sa til meg en gang følgende ord "JE VIL DET SJØL". Til og begynne med bare lo jeg og tenkte at ja, det er vel ikke noe rart han vil poengtere ting med å si dette, fordi han blir jo nesten alltid fortalt hva han skal gjøre.



1 års tid senere kom ordene til meg igjen, da jeg selv hadde store personlige problemer. Men da kom jeg til å tenke på at det var faktisk JEG SELV, som helt FRIVILLIG hadde satt meg inn i disse problemene og den livssituasjonen jeg var i. Ja, du verden, i blant er det rart hvor vondt vi mennesker vil oss selv. Men saken er at vi bevisst eller ubevisst, selv styrer vårt eget liv, og selv er ansvarlige for de situasjoner vi setter oss i. Og det sinne som man ofte retter mot andre familiemedlemmer (din søster i ditt tilfelle), venner osv., det er et sinne som EGENTLIG kommer fordi en er sint på seg selv, men det er mye lettere å legge skylda på noen andre, istedet for å "gå inn" i seg selv, og finne årsaken til eget sinne, fortvilelse osv.



Så uten at jeg kjenner så mye til din situasjon, så vil jeg si - tenk over disse ordene "JE VIL DET SJØL" (yes, ekte Hedmarksdialekt ja, he he), og tenk så over din livssituasjon. De problemer du har, hvorfor har du dem? Hvordan har du havnet i dem? Var det noen som stod med en pistol i tinninga på deg og TVANG deg til å gjøre de beslutningene du gjorde, eller gjorde du det SELV, helt FRIVILLIG?



Idet du tenker over dette vil jeg tro du får deg en del overraskelser og kanskje selv kan se at det er faktisk DU som styrer ditt eget liv, det er DU som er ansvarlig for deg selv, og det inkluderer også alle dine problemer, redsler, frykt, hat, sinne osv.



Det er slik at vi mennesker "tillater" oss selv å havne i veldig ubehagelige situasjoner, og mens det står på, så kan vi ikke fatte og begripe at VI skal få all denne elendigheta slengt etter oss. Men i virkeligheten er det slik at det er faktisk vi selv som skaper disse situasjonene, som oftest helt frivillig, fordi vi gjør de valgene vi gjør.



Et eksempel: Mange damer lever i forhold med en mann som mishandler dem, både fysisk og psykisk. Men damene lar dette skje, fordi de "elsker" han, og da kan de utholde hva som helst. Allerede her har de selv valgt å leve et liv som offer for en annens sinne og makt. HVIS de en dag skulle komme vekk fra dette forholdet, og kanskje en dag senere finner en ny mann. Hva skjer da? Jo, de finner en mann som er kliss lik den første, en som er psykopat, voldelig, og som mishandler dem akkurat like mye som det den første karen gjorde.



Hvorfor velger en del damer å leve i slike forhold? Og hvorfor går de inn i nye forhold med akkurat samme type mannfolk etterpå, når de først er blitt "fri"?



Det er nok mange årsaker til det, men det viktigste man trenger og forstå for å UNNGÅ noe slikt, er følgende: "JE VIL DET SJØL". Så lenge man går HELT FRIVILLIG inn i et slikt forhold, der man lar seg misbruke på det groveste, så kan man aldri skylde på noen andre enn seg selv. Det er ikke mannnens "feil" at han mishandler eller slår dama si, men det er det faktum at hun frivillig TILLATER han å gjøre det. Hvis hun ikke hadde tillatt det, så hadde det for det første aldri skjedd, og/eller det hadde aldri blitt noe forhold mellom dem i utgangspunktet.



Så, konklusjonsmessig: Det gjelder om å SE SEG SELV, og være seg BEVISST egne handlinger. Det er et gammelt ordtak som heter "som man reder, ligger man", og DET er sant. Har man gjort en dårlig seng, så får man garantert vondt i ryggen. På samme viset er det med livet, de tingene vi gjør og de valgene vi tar, er det som avgjør hva slags liv vi får, bra eller dårlig.



Så biret, tenk over dine problemer, din livssituasjon, og se det i sammenheng med ordene "JE VIL DET SJØL". Så vil du nok se at du selv har satt deg i den situasjonen du er i, og dermed hjelper det ikke å være sint på hverken din søster, familie, engler, hjelpere, synske eller hva det måtte være. Du må bli deg selv ditt ansvar bevisst. Det er DU som styrer ditt liv, og alle valg du gjør, medvirker til hvordan du får det i livet.



Det er faktiskt så enkelt, men samtidig så vanskelig, fordi disse ordene betyr at man faktisk må ta ansvar for eget liv. Man kan ikke skylde på alle andre om ubehagelige ting skjer, fordi som regel er det en selv som setter seg i en situasjon der man tillater slike ting å skje. Idet øyeblikket man skjønner det, DA finner du nærmest automatisk en løsning på det også, og da kan man også gjerne le litt av seg selv og sin egen dumhet, fordi vi mennesker vil oss selv ofte veldig vondt. Men løsningen er å se litt på seg selv "utenfra", og forstå at man er ikke en viljeløs dukke i sitt eget liv, men man har selv en fri vilje til å gjøre akkurat som man vil, og man setter seg selv i akkurat de situasjoner man selv vil, helt frivillig.



Lykke til, og er det mer jeg kan bidra med, er det bare å spørre.

Begynte å lese innlegget ditt, og fikk meg selvfølgelig et par realitetsjekk De va sånn up to date biret

De er å få den kontrollen og styringen selv i livet som jeg synes der hardt å ta tak i. Fordi jeg er så vant til den situasjonen som foregår nå. At jeg ikke handler etter egen evne .

Jeg har et fysisk problem med min kropp, fordi enkelte ganger er jeg så nervøs at jeg klarer ikke å styre kroppen og pusten selv om jeg er stabil innvendig. Dem kroppslige reaksjonene kom også i etter tid.

Jeg skvetter lett, er noen ganger mørkeredd og til tider veldig distre når jeg ikke takler situasjoenen og føler meg veldig liten blant mange rundt meg. :exclaim:



Dem ressursene jeg hadde før jeg knakk sammen i 2007 , var at jeg va full aktiv, i jobb og studerte. Hadde en veldig hverdag med mye reise att og frem. Og va ofte på besøk.

De verste jeg gjorde når stresset kom var jo å trekke meg tilbake



Jeg husker jeg fikk stress annfall og mistet kontrollen over pusten ca. 2 ganger i løpet av dem tre årene. De va ikke nok egentlig å kalle det angst..men dem situasjoenen gjorde meg veldig redd for å gå tilbake til en normal hverdag igjen. Jeg tenkte, " tenk om det skjer igjen" Og den tanken følger meg hele tiden når de gjelder å komme seg ut fra familiens trygge rede og favn.



Hadde jeg ikke hatt den tanken..hadde jeg pakket veska å satt meg på fly til et annet sted å levd livet :beer:



Men på en annen side, så har de jo ikke kommet noen sånne dramatiske utfall, bare små tendenser på svimmelhet ute blant folk, men har heldigvis klart å hentet meg inn igjen og tenkt at jeg må skjerpe meg.. Jeg har vært ute, shoppet på senteret, tatt bussen... Og de har jo ikke kommet..



Skjemmes jo så veldig også på dette, fordi venner, kjente spør jo hele tiden, om jeg ikke skal komme på besøk...



Men jeg alltid presset meg ut i de livet jeg va i før, og prøvd å møtt disse fryktene. Men over lengre avstander er det verre ..



Men jeg har lurt på, om de livsveien jeg ikke føler meg trygg nok på ...jeg sa de å sette seg på et fly å reise.. kanskje jeg er usikker på hvor jeg vil ta veien og gjøre nå..og at den usikkerheten gjør meg litt tullette..



Hadde jeg kanskje et mål å strekke meg etter..eks..den jobben skal jeg søke på, og få meg leilighet der og bygge og bo.. så kanskje med den rette beslutningen om dette hadde gjort at også min kropp hadde slappet mere av, og landet. Jeg bor fortiden hjemme med min søster og svoger