Sjaman.com – Forumarkiv

I Mongolia har de en sjamantradisjon, der man tror at mennesket har 3 sjeler: en "suld sjel" som etter døden lever videre i naturen, som en slags naturånd og en "ami sjel" som reinkarnerer i kommende slekter, altså en slags genetisk videreføring og en "soul sjel " som inkarnerer i helt nye eksistenser.

Pratet med en av sjamanvennene min for nylig om slekt og bindinger og hvordan det er mulig og slippe disse bindinger. Han hadde nettopp vært hos bestemoren sin og opplevde at hun ga han betingelsesløs kjærlighet i motsetting til foreldre, hvis kjærlighet ofte er præget av forventninger til barna sine. Jeg er selv bestemor med 4 barnebarn og begynte å fundere over dette. Jeg mærker jo at jeg forholder meg annerledes til barnebarna enn til sønnene mine. Men jeg har også det håpet at forholdet til sønnene mine etterhvert er løst fra betingelser. Jeg elsker dem uansett og gjør hva jeg kan for å hjelpe dem, men jeg ofrer ikke meg selv, for da har jeg ingenting å gi. Slipper du betingelsene, forventningene til andre, gir du dem mulighet til å utvikle seg og gå akkurat på den stien de selv har valgt selvom du synes den ser kronglete ut og kanskje går i labyrint. Dette går absolutt an å utvikle i forhold til sine barn. Noe annet er om det går an å ha samme betingelsesløse kjærlighet til en venn, kjæreste eller partner? Jeg tror du kan gjøre det samme, men det er ikke sikkert du får noe tilbake i dette livet. Kanskje det ikke er viktig i en større sammenheng heller?

Tilbake til Ami sjelen-   som går igjen i generasjoner og som det som binder til slekta på godt og på vondt. Kanskje det foregår en kamp mellom ami-sjelen og soul-sjelen, for den kommer antakelig med en helt annen livsplan enn å følge i slektas fotspor.Når personen da plutselig bryter slektas forspor, gjetergutten flytter til byen eller kameldriveren fra Afrika bosetter seg i Oslo da får amisjelen i kommende generasjoner problemer.
Den bærer med seg tilknyttningen til jorden og nå henger røtterne i løse  lufta. Som Salman Rushdie sier: Jeg har føtter, ikke røtter.
Jeg merker det tydelig selv. Min slekt var en husmannsslekt, men foreldrene mine valgte forandringen, og brøt opp og dro til byen, som mange i samme tidsperiode. De dro med en masse drømmer og forventninger til framtiden, til seg selv og ikke minst til barna sine. Dette ble min slektsarv.

Jeg vokter ikke geiter men sanker bær. Det er her jeg finner ro og glede. Min fars utlengsel bar jeg med meg. Hans uforløste drømme om andre kontinenter og likeverd for sine medmennesker lå som en spire i mitt hjerte og førte meg til den andre siden av jorden for å kjempe for menneskerettigheter i Mellomamerika. Men også det tok en slutt, slik altt forandrer seg. Ami-sjelen var tilfreds for en stund og soul-sjelen kunne ta over. Den førte meg tilbake til Norden ved hjelp av kjærligheten til et annet menneske, ( kanskje en jeg kjente fra tidligere liv ?)

Det foregikk en indre kamp mellom de to sjelene mine, men soulsjelen med sin livsoppgave vant og skapte plass for å følge sin egen plan.Kjærligheten viste meg en vei til naturens indre verden og det er den veien jeg er på nå. Kjæresten forsvantda jeg var kommet på rett vei, han følger nå sin egen sti - og jeg møtte nye hjelpere. Mage mennesker har jeg lagt bak meg og mange nye har jeg møtt. Vennskap og sjelens betydning for hverandre er ikke begrenset av tid og rom.  et kort sjelemøte kan få større betydning enn 10 års samvær.

Kjærligheten er i naturen og har mmange former. Kjærlighet har ikke begrensninger hvis vi er klar til å slippe forventninger og betingelser.
Jeg vil slutte med å gjengi et dikt fra Ramayana ( India, som jeg synes sier mye om kjærlighetens vesen:

Blow wind to where my loved one is
Touch me and come and touch me soon
I`will feel his gentle touch through you
and meet his beauty in the moon

Jeg tenker at når vi sprer denne følelsen til mange så har vi universell kjærlighet.

Takk for et opplysende og personlig innlegg!
Jeg har etter mange forsøk og årelang kamp, brudt med Ami-sjelen og la soul-sjelen overta og føre meg tilbake til lengselen og samhørigheten med naturen. Jeg fikk en ny åndelig far og mor  og fant min livsoppgave, gjennom en trommereise. Det å våge å bryte generasjoners onde sirkel, var som å bli født på ny. Jeg kjempet for mine to sønner, og de og jeg vant over Ami-sjelens negative og lenkende kraft. Jeg ser inn i min nye verden med et forventningsfullt blikk, og tror jeg blir en bedre bestemor til de to småttingene som kommer til neste år, enn jeg ellers ville ha blitt om jeg ikke hadde sluttet å løpe rundt i ringen, men snudde meg rundt og "slo igjen".

spennende lesning fra virkeligheten.
du har så inderlig rett i det du skriver.

Hmmm...bare for å bringe inn en annen vinkling, ligger der overhode ingen kraft i denne Amisjela? Skulle der ikke være mulig å forene alle disse sjelsbitene i oss? Regner i så fall med at det som ikke er healet fra Amisjela først må bli nettopp det, slik at den ikke ligger til hinder.

Mener selv å ha erfart at ved å, i meg selv, slippe fri vonde/uforløste ting fra Amisjela har dette også virket som en frigjørelse for slektsledd bakover. Har også lest Indiansk visdom som sier nettopp at ved å helbrede seg selv, i forhold til dette, helbreder man 7 ledd bakover og 7 ledd fremover. Det aner meg at det ligger noe i dette.

UlveMor