Sjaman.com – Forumarkiv

Mange ønsker seg den ene evnen etter den andre, ønskene pipler som tårer fra sjelen…
Det er hele tiden et jag om å være størst, ha mest kunnskap, komme seg videre, nå mål.
Ofte trør vi over andre mennesker i vår kamp om bli best…

Av og til må man stoppe opp og tenke
Vi må se at får å få noe må vi være villige til å gi, gi av oss selv, gi av vår kunnskap, gi uten egoisme…
Ingen er større enn når di tørr å være liten…
Målet er individuelt, målet er resultatet av dine handlinger og dine offer…
Målet er ikke å bli som naboen, målet er å bli det beste du kan bli i deg selv for deg selv

Av og til er det nødvendig å dø litt, av og til er det nødvendig å stille seg naken opp på alteret og gi av hele seg, av det vi er og det vi har vært for å komme dit vi skal, hvis ikke er det ikke målet vårt vi når men illusjonen av et mål.

Dette er nok den viktigste leksen sjamanismen har lært meg, det å våge å gi alt, stille kropp, sinn og sjel til disposisjon for ånder og mennesker uten andre baktanker enn nettopp det å gi…
Jeg har gitt til jeg har knekt sammen, til beina ikke kunne bære meg, til tankene ble tomme, til kunnskap og viten har vært et gammelt minne, til stillheten ble uutholdelig og kroppen vred seg i smerte…

Da har jeg opplevd å få tilbake, få ren kraft som pulserer i årene, få visjoner og kunnskap om glemte tider, få mot og styrke til å fylle mine sko, til å stå oppreist i motvind…
Til å se det skjulte og høre på andre frekvenser, til å nå mine mål for meg.

Målet er ikke å være først i rekken, målet er heller ikke å være sist… målet er som med alt annet en mellomting og noe individuelt.
Man må kjenne mørket for å finne lystet, man må ha kjent sorg for å vite hva glede er…
Man må ha følt hat for å kunne elske, man må ha vært elev for å kunne bli lærer og i mellom alt dette er det nyanser, nyanser som er viktig å ta med seg på veien, disse nyansene er di vi må ta større tak i.
Vi må se at vi er en del av alt, barn av samme jord med felles mål om å bli best mulig sammen.
Vi kan godt være sterke vær og en, men sammen kan vi flytte fjell… er det noe som heter!

Jeg sier til mine elever at jeg kan gå en del av veien sammen med dem ikke for dem eller bak dem.
Målet er å bli best mulig i forhold til seg selv og sitt potensial, da må man innrømme at man trenger å lære.
Først da vil kunnskapens beger bli fylt… 

Tina 

ÅJ Tina!! Dette var flott å lese! Og masse kloke ord! Tusen takk! 
En påminnelse i hverdagen, hvor man nærmest kjemper om å bli best i alt! Og vi lever jo i et samfunn hvor det nermest er en selvfølge at kan du alt/har du alt, er du lykkelig...

Tina, takk for at du deler dine tanker og din kunnskap med oss.
Jeg er enig i det du skriver, men det ga meg noen tanker om det å være elev på veien mot å nå sitt eget potensiale.
I begynnelsen på læringen mot å gå innover i seg selv, gå den indre veien, er det lettvint å ha en lærer som ser hvor man er i prosessen. En lærer som kan gi passe store utfordringer så man klarer å komme igjennom og se de “dirrende” frykter.
En lærer som kan gi åpninger til at man føler seg trygg nok til å gi slipp. Verdifull nok til å gi slipp.
En lærer som gjennom sin egen kunnskap og visdom kan føre eleven mot elevens egen kjerne.

Jeg føler det er den første delen av veien mot sitt eget potensiale du beskriver.
Da man er elev på “lærerens primisser“. Da læreren er  redskapet man bruker for å frigjøre et tomrom i seg selv, eller fylle tomrommet om du vil.
I den prosessen er det smertefullt å gi. Og man fylles av kraft og innsikt når det ubevisste mørket i oss kommer i lyset og frigjøres.
Sånn jeg har erfart dette med å være elev, og det har gått i mange faser, også dette med å ha motstand mot læreren og å være i det uttrykket det gir, har gitt meg forståelse av hvor lett det er å glemme at man er elev. Det er ikke lett å åpne opp for andres kunnskap, ta i mot noe nytt i seg selv og enda til klare å gi slipp på en  dysfunksjonell  lærdom man har båret trofast  i årevis. Klart det skaper motstand  og kanskje et uttrykk om å ønske å være best, før den nye innsikten gradvis blir  tatt i bruk.
Men også dette med at man er “atskilt” fra læreren og tør å utvikle egne evner mens man er “skole elev” på den indre veien. At man tør å ta i mot kunnskap ,gi rom for den, få den til å bli noe av seg selv ,en del av egne erfaringer og forståelse før man gir det ut igjen.
For her og , i den indre verden ,finnes det et punkt der man må gi slipp på den ytre læreren for å klare å stå alene i seg selv, gå selv og å skape sitt eget liv.
Man går inn i en prøvetid og samtidig da blir man elev av livet.
Elev av de utfordringene man møter, de “tegnene” og menneskene man møter på vandringen mot friheten, mot fullbyrdelsen av sitt eget potensiale.
Det er en annen måte å være elev på.

For noen uker siden jublet jeg høylytt så glad , “æ må begynne på Saivo igjen“. Jeg såg meg selv sittende i sirkelen første dag på Saivo og hørte jeg sa  “æ skal gå her fordi sist var æ så foll av frykt at de sjamanistiske teknikkene æ sko ha  lært , gjorde æ då med tanke på å transformere min egen frykt.
No ønsker æ å lære på nytt, med kjærlighet , for å kunne ta i mot en kunnskap og visdom som æ kan gi ut igjen på min måte.
For meg var opplevelsen en erkjennelse på at jeg ønsket å uttrykke meg  ,være til for andre med å kunne bruke de sjamanistiske teknikkene iblandet egen vandring langs livets vei.

Marie

Hei Marie

Bare en liten kommentar til ”lærer rollen”

Det med lærerens rolle kommer mye an på hva som skal læres, hvor eleven står individuelt sett og hva som er målet med prosessen, avgjørende er det også om det er en elev-lærer situasjon eller det er en gruppe situasjon. 
Det jeg mente med følgende setning

Jeg sier til mine elever at jeg kan gå en del av veien sammen med dem ikke for dem eller bak dem.

Er at jeg ikke kjører over dem, at jeg ikke dytter dem raskere frem en deres eget potensial tilsier men at jeg går veien sammen med dem og ser dem som likeverdige til meg.

Tina