Indre og ytre

GjenopprettetMedlem

Oppdagelsen og studien av sitt eget ego har for meg vært den mest skremmende, triste og oppløftende opplevelsen jeg har vært, og er igjennom.
Måten dette gjennomsyrer folk, og samfunnet, er en skikkelig øyeåpner når man først ser det klart.
For min egen del så var "egodøden" forferdelig. Jeg fikk ikke sove mer en 1-2 timer per natt i 6 mnd, hadde voldsomme magesmerter osv, og fremdeles så er jeg ikke kvitt ego (jeg tror ikke det er meningen at man skal bli kvitt det heller, men at man heller skal få det til å kapitulere, og bli venner med det.)
Ego putter ting inn i kategorier og båser for å få kontroll, for å få "orden" på tilværelsen.
Slik er det vel for alle.
Men hva når ego kommer ut på ett lite sidespor, og ikke er i harmoni med selvet.
Ego er jo der for å beskytte oss. Men det kan og skade både oss selv og andre.
Alt vi ønsker kontroll på, mat, forhold, selvbilde, følelser.
Selv om ego mener godt (å setter inn en forsvarsmekanisme) så kan utfalle bli feil. (F.eks gi trøst via mat/alkohol som gir en kortvarig "lykke" følelse)
Ikke for å være pessimistisk, men jeg tror ikke at vi selv kan fikse hele samfunnet med å fikse opp i, og harmonisere selvet og ego (Selv om det såklart er løsningen)
For at det skal skje så trengs det hjelp utenifra. Oppgaven er formidabel
For min egen del så førte oppdagelsen av mitt ego meg nesten på randen av mild sinnsykdom (jeg visste ikke at ego fantes, langt mindre at jeg hadde ett, og at det førte til problemer i livet mitt)
Ego satt så hardt i mitt liv at jeg fremdeles er i sorg over de illusjoner som er "drept" når den stor bløffen er avslørt
Jeg tror ikke verden er klar for dette i stor skala enda, smerten med å slippe fri ego kan være overveldende.
Ego er en overlevelsesspesialist, den manipulerer, og den straffer alt som ikke er i samsvar med dens oppfattelse av tilværelsen.
Selv om det daglig fører til mye sorg i min hverdag, så jobber jeg stadig med å få ego til å gi slipp.
Jeg vet det ikke er riktig, men jeg unner ikke verden den smerten det er å gå igjennom egodøden.
Jeg får håpe at noe "magisk" kommer forbi, og på en myk måte fjerner lenkene fra oss alle.
Ego skjønner jo ikke at den er en belastning for oss, for ego kan jo også gjøre mye godt og nyttig for oss.
Kan samfunnet, og de strukturer og system det er bygd opp av i det hele tatt fungere uten tilstedeværelsen av ego??

GjenopprettetMedlem

Høres skremmende ut det med egodød

Men jeg lurer likevel på, hva er det....hva går det ut på??

Har aldri hørt om det før jeg kom hit. Er det noe som vi alle må gjennom for å komme videre altså?
Hvorfor og hvordan gjennomfører man en egodød, da?

Hilsen nysgjerrig uvitende

GjenopprettetMedlem

Masi: Høres skremmende ut det med egodød

Ja, alt med ordet "død" i høres skremmende ut.
Men det er ikke så skremmende som det høres ut til.
Vi har alle et ego som "styrer" oss i hverdagen, noen har større ego en andre.
Egoet har en stor eiertrang, føler seg større og bedre en andre.
Man har også et spirituellt ego, noe som man vil oppdage når man er på den
åndelige søken. Man føler at man er kommet så mye lenger en alle andre på den åndelige veien,
og ser den på alle andre "stakkars" folk som er "uviten" på sin vei.

Så det dukker opp nye hindringer fra egoet jo lenger på veien vi er kommet.
Man kan nesten se på det slik at egoet også har mange lag av nivåer.
Eller om man vil se på det at man har to ego. Det er faktisk ikke mulig å si.
Men en viss ego er en nødvendighet for å kunne overleve i oppveksten,
spesiellet da vi var urbefolkning. Men vi har fortsatt egoet hengende med oss
i denne tiden også..

Så litt tilbake til spørsmålet ditt om "egodøden".

Vi kommer til et punkt der det går opp for oss hvordan vi har levd,
hvor kravstor og materialistisk vi har vært.
Vi har kun tenkt på oss selv vil ikke dele med andre, ikke unne andre noen ting.
Du kommer til det punktet da det går opp for deg at nokk er nokk..

Du finner ut at slik vil jeg ikke ha det, du ser hvordan egoet har styrt deg,
da vil du komme inn i en psykisk smerte, av forbannelse over hva, og hvordan du har vært.

Det er den store psykiske smerten og "reisen" igjennom den som vil være "egodøden".
Når du har kommet igjennom den så er det ingenting igjen.....
Du begynner å lever i nuet. av kjærlighet....

Man gir slipp på hodet, tankene og lever utifra hjertet...

Samin

Anonymous

Jeg skal ikke gi meg ut for å vite alt om dette, og det er vel litt forskjellige varianter av hva folk forstår og mener med egodød. Det er en lang og vanskelig prosess, så jeg vil prøve å gjøre en kort oppsummering slik jeg oppfatter det.
Det handler om å våkne til en større dimensjon, hvor ens egen person, eller egoet ikke lenger hersker, styrer.
Gjennom harde prøvelser lærer man ydmykhet, man har mistet eller gjennomskuet illusjonene om hvem man er.
Man lærer at alt ikke handler om seg selv, men at man er en del av den store kraften som virker i universet.
I sjamanistisk perspektiv er dette nødvendig for å kunne hjelpe andre, for å kunne være et redskap for kraften.

Dette kan skje på et utall måter, og jeg har en følelse av at de erfaringer du har delt med oss her, Masi, angående tilgivelse, er en type egodød. En del av det ihvertfall. Det handler om å overvinne egoets kontrollbehov, og gi seg over til en større kraft.

GjenopprettetMedlem

Visdom skjer kun når egoet er vekke

GjenopprettetMedlem

"Samin":

Visdom skjer kun når egoet er vekke

GjenopprettetMedlem

Jeg tror at egoet i sjamanistisk sammenheng er noe helt annet enn Freuds beskrivelse. Freud har egoet som ideal, som balanserer Id og Superego. Der for sier noen at litt ego er sunt.

Men i sjamanistisk sammenheng er ego alt det gamle, de negative mønstre og traumer fra fortida som sitter igjen. Det kan være den indre kritikeren, eller dommeren, eller annet som holder deg fast. Det kan også være mønstre som er tilsynelatende positive og som vi trives med, men som likevel forhindrer utvikling som f. eks overdreven spising, alkoholmisbruk, tv osv. Og egoet arter seg forskjellig fra person til person.

Disse mønstre må man komme seg ut fra for å komme videre i sin åndelige utvikling. Men det er sikkert en pågående prosess gjennom hele livet. Ett og ett mønster dør etter som vi utvikler oss videre. Man kan bruke ulike sjamanistiske teknikker for dette, som for eksempel å fordøye smerte i hjertet, eller i Solar plexus. Man kan plutselig i drømmer og i trommereiser oppleve å bli helt eller delvis spist av kraftdyr. Dette er ofte et tegn på at noe i deg har dødd, en egodød.

Ailo har skrevet noe om dette i boka Sjamansonen, etter som jeg husker.

Mvh Stridshjelp

GjenopprettetMedlem

Her er jeg helt enig med Stridshjelp, min oppfatning av egodøden er annerledes i sjamanismen kontra f.eks Freuds oppfatning.

Likevel skal man huske at mennesker er forskjellige og derfor kan den lille død, eller egodøden oppfattes forskjellig fra person til person og ut fra den overbevisning hvert individ har vil rammene rundt egodøden være forskjellig.

Likevel koker det ned til stort sett det samme, man må gi slipp, fristille seg og våge å "kle seg naken" uten masker og beskyttelse, da og kun da kan man gå videre til neste etappe.

Jeg har hatt flere slike egodøder, noen av dem ligger ute i reisene mine her på sonen.
Det jeg ser er at etter hver eneste lille død, kommer jeg lengre, ser jeg mer og forstår jeg på et dypere plan...

Egoet er som klister det klabber seg på, min oppfatning er at man gjennom et liv må gå mange runder med dette for å komme frem til sitt eget mål

Men det var nå min mening da, ingen fasit eller påstand

Lys & Kjærlighet
Tina

Anonymous

Takk Tina...

Dette var ingen fasit svar slik jeg ser det.. men en tydelig og god informasjon..
hvordan akkurat du har opplevd egodøden...
Og jeg slik jeg føler og ser det... kan man kjenne seg igjen med sin ego død.. når man leser ditt innlegg..
Fordi..at egodøden oppleves forskjellig men kan likevell ha mange likheter.
God helg til alle på sonen

Anonymous

Egodøden behøver ikke å være så dramatisk. Jeg har dødd en harmløs og stille død en gang på et rituale. En mark kom til meg og sa: Når du dør skal jeg spise kroppen din, og det føltes bare riktig og der og da elsket jeg denne marken for sin oppriktighet og kjærlighet. Andre ganger og utenfor ritualrammene har jeg opplevd en laaaang og fæl egodød. For eksempel nå for tiden så har jeg tatt et standpunkt angående alkohol. Dvs at jeg vil ikke drikke mer fordi jeg syns det er kjedelig og har lyst til å gjøre NYE ting i helgene. Egoet mitt vil holde til i de vante rammene og bugger meg forferdelig mye hver eneste helg. Jeg må hver helg kapitulere og finne på nye ting med meg selv hvis jeg velger å hoppe "ut i det". Jeg er inne i en tid der jeg står på egne bein for første gang i mitt liv, blir hjemsøkt med tanker og forslag ifra fortiden hele tiden og enkelte ganger er det nesten fascinerende hvor irriterte følelser jeg har i meg. Til tross for dette så håper jeg på en premie når jeg får kommet meg trygt i land på den andre siden av dette bunnløse havet av sorgtanker og gamle opptråkte stier. er ikke det en del av sakenes natur? Det blir bedre og bedre så lenge jeg våger å erare mine planer og drømmer.

GjenopprettetMedlem

Tusen takk for masse gode og utfyllende forklaringer

Da skjønner jeg hva dere mener med egodød og det er jo selvsagt en til dels smertefull død, men stort sett er mine opplevelser positive da jeg har opplevd det som en stor lettelse når jeg kaster overbord en masse dødlast

Jeg har nok lidd egodøden mange ganger til nå, på forskjellige plan. Men har også opplevd det når det gjelder å være materialistisk at det er en død jeg har måttet ta i to omganger

Har litt tungt for det kanskje?

Det var litt rart egentlig for jeg opplever det litt som jeg ble "tvunget" tilbake til "den smale sti" (hva nå enn det er) den andre gangen jeg var på tur inn i materialismens verden igjen

Så jeg tror jeg blir tatt litt vare på

Har etterhvert fått full tillit til at "omstendighetene" (vårherre el universet) styrer meg i riktig retning så jeg slipper de største bølgedalene, dvs når jeg skjønner tegningen da

GjenopprettetMedlem

Egoet er ikke oss,det er en projisert demon fra omverden.
Et tvangs-bilde pålagt oss under tåpelig kamp med andres tvangs-bilder.
Når man besøker andre alternative verdner,kan ikke dette tvangs-bildet overleve
i all den indre skjønnheten,og det mister sin vitalitet,senere avgår det ved "døden".
I slike alternative verdner kan man oppdage og erfare hvem man virkelig er,ekstatiske følelser rundt denne muligheten at vi kunne vært slik,alltid.
Se nøye inn i ordet:e g o e t. Bokstaver med tvangs-bilder lagret til enhver tid.

GjenopprettetMedlem

Når vi forlater denne verden, så vil egoet bli igjen, bli til intet.
Jeg ser ikke egoet som en projiesert demon fra omverden.
Egoet er Selvet vårt som bli projiektert til omverden.
Selvet og kjernen i oss selv trenger en talsmann til omverden.
Barnet i oss trenger en beskytter i den virkelige verden.
Egoet blir skapt for å hjelpe oss å kjøre slalom imellom hindringene i barndommen.
Men når vi blir voksen, så "nekter" egoet ofte å innta sin rolle i baksetet. Uten å si ifra så fortsetter det å kjøre skuta.
Egoet skjønner derimot ikke at det kun er ett verktøy, og sniker seg inn og tar over.
Det er min mening at ved nær-døden opplevelser, traumatiske dødsfall/ulykker så er man istand til å
"kutte all bullshit" man ser det enkle og viktige i livet.
Egoet illusjon av omverden faller sammen.
Egoet vil jo bare beskytte oss,
Egoet lar sitt viskelær fare over traumer fra barndommen, og lar kun de gode minnene sitte igjen.
Egoet bortforklarer nederlag på jobb med at: "egentlig så var det ikke min feil det var de andre som......"
Egoet leder oss inn i antagelser, og at vi hører det vi vil, og forventer å høre.
Egoet liker å danne rosarøde idyller.
Egoet forventer og lever av skryt og anerkjennelse.
Egoet kan og føre til store prestasjoner, med stor dedikasjon, arbeidsvillje og stahet.
Ett ego som ikke er helt i vater med Selvet vil kunne føre til sinne, aggresjon, bebreidelse av andre, verden er imot meg osv osv.Egoet vil jo ikke bli avslørt (avslører vi egoet så "dør" det jo, noe det ikke vil)
Egoet er en overlevelsesekspert, og manipulerer og drar oss hit og dit mentalt sett.
Egoet holder oss for narr for ikke å avsløre at det kun er en illusjon.
Egoet vil jo kun godt, og beskytte. Men for mange så ender det kun opp som en forsvarsmekanisme.

Ved å si at egoet er en projisert demon fra omverden, så fritar vi oss selv fra ansvar
(men det er jo kun vi som er sjefen og kan påvirke våre egne liv)
Før vi tar ett slikt ansvar så gir vi egoet en arena å danse sin dans på.

Eller er det kun jeg som leker katt og mus med mitt ego,

Varme tanker

Anonymous

Her er det mange forskjellige og spenstige definisjoner på hva egoet er!

Her er det en til:

Egoet er alt som smaker mer, fordi egoet blir aldri ferdig. Det skal pakke oss inn og identifisere oss med eksterne duppeditter. Det begynner med navnet vårt: "Du heter Pål min lille venn". Barnet har nå funnet svaret etter sin søken på sin identitet men det er ikke fornøyd (trolig fordi svaret er feil,hehe) Det neste blir: "Oj se! pappa, sånn vil jeg ha!" i en konflikt med et annet barn som også vil ha dette blir det: "NEI! MIN" denne er min. Jeg har derfor er jeg. Ta ikke vekk lekebilen min for da tar du vekk en bit av meg. Når vi blir voksne så fortsetter dette så sant man fremdeles ikke er bevisst på sin natur. "Den vil jeg ha, den vil jeg ha og den vil jeg ha" Egoet er fremdeles ulykkelig og misfornøyd for den får aldri noen bekreftelse på sin identitet. HVEM ER JEG!?! OJ! en Mercedes! kanskje jeg er den bilen. Mange ganger har vi hørt uttrykk som: " Den er jo bare sååå deg altså". Ringer det bjeller? Fallallallallaaaa lallallalla! Haha! samtidig så er det ikke noen vits i sloss mot egoet fordi da deler du egoet i to og lar egoet sloss mot seg selv. Derfor så lar man egoet holde til i hodet mens man lytter til hjertet og kroppen. Det er der svarene ligger

etterhvert vil egoet dø, og dø en gang til, og en gang til. DET! er egoets natur, å løse seg opp og dø.

GjenopprettetMedlem

Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra han med det samme.
(Henrik Ibsen/Vildanden)

Og hvor mye bortkastet sorg og fortvilelse har ikke egoet etterlatt seg i sin bestrebelse etter struktur, makt og kontroll.

GjenopprettetMedlem

Såklart rammer og struktur er viktig.
Det eneste er at egoet sine rammer blir begrensninger
og strukturen blir lenker som holder deg fast.

Man kan så klart bli mer strukturert å slutte å drikke/drikke mindre
Men ved å ta ett oppgjør med egoet (hvordan er meget individuelt)
så forsvinner tørsten.
Behovene som egoet styrer er da borte, man er befridd. Egoet har mistet sin makt.
Men såklart egoet har sin plass i både samfunnet og oss selv
Så lenge det er ett SUNT ego, og det er balanse og harmoni imellom selvet og ego.
Man skal (og kan ikke??) ta livet av sitt eget ego, man kan bare bli venner med det/ få det til å kapitulere.
Å gjennomskue seg selv og møte seg selv i døra kan være vanskelig.
Selv om egoet tilbyr trygghet, så er det først når man bli "ego-fri/ego-bevisst" at man kan leve ut denne friheten.
Tryggheten ego tilbyr er egentlig en skapt trygghet som er stablet som ett korthus.
Man må være forberedt på å miste alt, for å kunne få alt.
På min vei så har oppgjør med ego vært meget sentral. I min verden har jeg derfor endel meninger om dette.
Men min vei er min egen
Varme tanker