Om egodøden

GjenopprettetMedlem

Kan egodøden noen ganger rett og slett vere nåde?

Det er mange måter man definerer seg selv og sitt ego.
Man kan se på ego som en overlevelsesmekanisme, der det er "survival of the fittest" og den sterkest rett som rår.
Man kan og se på ego som et skalkesjul for selvet, der selvet (og barnet i oss) er for sårbart, og benytter ego som den tøffe storebroren for å beskytte seg.
Man kan og se på ego som en sparringsparter imellom de gode og onde egenskapene som utgjør ett dualistisk menneske.
Ut ifra egoets prinsipper og logikk, så handler det i det lange løp om å vinne, om å overleve og om å beskytte seg selv (og til syvende og sist oss)
Nåde er derfor ikke i det arsenalet egoet benytter, selv om det kan nytte det som ett mellomsteg for å oppnå noe.
Såklart egodød kan være nåde.
Det vil si at egoet er lagt til side, og kjernen i oss og lyset får muligheten til å skinne i selvet sitt lys

Varme tanker

GjenopprettetMedlem

Takk for svar! Dette er noe jeg har grunnet på..
Egodød kan jo komme uanmeldt eller provosert,men også gjennom tilfeldigheter og dominoeffekter,etter min oppfatning.
Min erfaring sier meg at jeg et par ganger er blitt vist direkte nåde(av en større makt),og at denne nåden har gjort noe med mitt likevel stadig like ekspanderende ego..
Forbasket er det.....når jeg endelig har fått punktert en "boble",blåser en annen opp

GjenopprettetMedlem

Egodød, er det mulig å ta livet av, og bli kvitt sitt ego en gang for alle?
Eller bruker man ordet "død" symbolsk, for å illustrere at noe blir borte (om enn ikke helt),
og at det da er rom for noe nytt å vokse frem.
Hva gjør man med ego?
Sloss man med det? Er det her en kamp immellom ego og sjelen, der det gode forhåpentligvis vinner?
Prøver man å begrense det, men tilater det å leve, sålenge det holder seg noenlunde under kontroll og innenfor visse grenser?
Skal man alliere seg med det, forsone seg med det og bli venner (og dermed også bli venner med seg selv?)

ER lei av å sloss, megle, irettesette og sette halsbånd på egoet.
Hadde en liten prat med egoet mitt i går, og jeg skal prøve å sette det fri,
IKKE fri til å hærje og styre som det kan gjøre.
Men jeg fant ut at mitt ego var sliten av å kjempe det og, fanget i en runddans som vi er.
Så da prøver jeg å slippe det fritt, så at det ikke skal være så melankolsk,
Dealen er at hvis jeg slipper det fri, så skal det slippe meg fri.
(om dette er en høyre venstre finte og det dolker meg i ryggen ved en senere anledning får stå sin prøve.)
Det eneste jeg har funnet ut er at jeg må møte meg selv og mitt ego med åpent hjerte,
litt mindre sårbar, og litt mindre naiv i denne omgang.
Men med ett genuint ønske om godhet,
ikke en sønderrivende indre kamp.

Det handler ikke om å vinne, men om godhet.
Er man god i sitt innerste indre, så har man allerede vunnet.
Da gjenstår det bare å få det ut.

Varme tanker

GjenopprettetMedlem

Dette var GODT å høre .

GjenopprettetMedlem

Amund ArcticWolf: hvordan har det gått med deg og din frigjøring av ditt ego? *spent på å høre om det fungerer*

GjenopprettetMedlem

Sett inn sitat
Amund ArcticWolf: hvordan har det gått med deg og din frigjøring av ditt ego? *spent på å høre om det fungerer*

Vel det har i stor grad fungert, men veien har vært lang.
Egoet har mistet sin makt over meg og vi er stort sett venner.
Jeg har kjempet, kloret, kjeftet og sloss med mitt ego.
Kamp med egoet som jeg har oppfattet som en negativ ting,
og som en ting jeg ville ta livet av. Dette har virket som det eneste logiske, det har vært det instinktive og det har virket "rett"
Men det kommer til et punkt der man må og vil legge våpnene ned.
Man stopper å la seg trekke opp av egoet, og stadig bli kastet inn i nye utmattende strider.
Egoet godtar sin rolle som "kun" en mekanisme, og sjelen er blitt litt mer hardfør til å få sin vilje igjennom.
For til syvende og sist så trenger sjelen egoet som ett talsrør, og for å fungere i hverdagen med relasjoner, makt og prestasjoner.
Og egoet trenger sjelen. Uten den så hadde den jo ingen å beskytte (og heller ingen eksistens)
I starten av livet så trur jeg sjelen er naiv og sårbar, og egoet er jo mer en villig til å ta på seg rollen som en bedrevitende beskytter og helt.
Rollene blir derfor satt på hodet
Sjelen blir satt i bakgrunnen og godtar alt egoet sier som ett skremt lite barn. Og egoet gjør jo en god jobb med å beskytte både vårt legeme, og våre emosjoner
og inntar dermed førerposisjonen i våre liv.
Så kort fortalt så kan jeg si at rollene er gjenopprettet slik de bør være.
Egoet er avslørt for det det er, og har etterhvert sluttet å krangle
(fordi jeg med observasjon og innsikt har hatt lange dialoger med det for å få det til at det er sjelen som er virkelig, og at egoet IKKE er en virkelig person)
Jeg er takknemmelig for mitt ego, og den jobben det gjør for meg nå.
Og det er viktig, at man ikke bare sloss med sitt ego når det gjør feil, men også roser det når det gjør rett.
Det blir på en måte som å oppdra ett trassig lite barn.
Men selv om egoet er avvæpnet, så har det fremdeles ett par triks opp i ermet. Og fremdeles ett par lønnkammer og ting det ikke gir seg helt på.
Men tross alt, så vil jeg si at min omgang med ego har vært berikende.
Til tider svært smertefull, men tross alt berikende.

Varme tanker

GjenopprettetMedlem

Hvorfor bruker vi slik ett misvisende ord som død, når det gjelder ego
Selv om jeg ser den symbolske betydningen med at man kan åpne for gjenfødsel ved at sjelen/det indre lyset kan tre mer frem.
Det er jo mer en avvæpning slik at egoets knep og arsenal av våpen kan tas frem og brukes bevist og hensiktsmessig i diverse situasjoner.
Det er en avsløring av egoets arena av illusjoner (antagelser, generaliseringer, prioritering av det som føles godt osv)
Det er lett og slett en slutt på maktkampen i det indre, slik at "makten" nok en gang er tilbake til den rettmessige eier, nemmelig oss selv.
Er død brukt om ego rett og slett fordi vi har en oppfattning av at egoet er negativt, eller ett onde.
Ord som selvsentrert, kun tenke på egne behov, reagerer med sinne hvis det blir truet er "negativt" ladede ord som blir brukt om ego.
Meg og mitt !!
Egoet blir noe fremmed som vi ønsker å støte fra oss.
Men ego er jo endel av oss, som hverken kan dø, eller bli landsforvist.
Egoet har og sine positive og fordelaktige trekk.
La oss her ta eksempelet forelskelse for å illustrere de to motpolene i egoets funksjon.
Ved forelskelse så ser vi motparten igjennom et filter (ego) der vi generaliserer og glorifiserer motparten, og plutselig er det meste ved denne personen gode positive trekk. De mindre heldige trekkene bli feid under teppet.
På denne måten har ego en positiv funksjon, med at vi kan tilnærme oss andre + at egoets erobringslyst er jo også med å drar lasset.
Hvis denne forelskelsen ikke blir besvart, så har vi en tilnærmet generalisering av avisning. Denne personen var ikke den rette, de egenskaper var ikke så bra for det osv. Selv om vi her tenker mindre positive tanker om motparten, så er det her egoet har sin funksjon med å beskytte oss.
Det er mye godt med ego.
Vil her ta frem endel begreper som kjennetegner ego. Meg og mitt er begrep som ofte er forbundet med ego, selv om de oppfattes som tegn på selvsentrert eierskap, så har de og i sin bredere form positive effekter på våre liv.
Min jobb, et eierskap til jobben, loyalitet og ønske om å gjøre gode prestasjoner er jo positivt. Det er jo ikke bare penger som driver ego. Ros og annerkjennelse er også bensin til tanken til ego.
Min partner, min familie. Jeg ønsker at min familie skal være min, at jeg skal ivareta og beskytte dem. Dette må jo sies å være positive egoegenskaper
Hvis man slutter å se på negativt. Men både positivt og negativt. Så er etter min mening forsoningen med ego mye lettere
Egoet blir da ikke en fremmed i vårt indre.
Men heller en samarbeidspartner, en helhet.

Varme tanker

Anonymous

Du skriver mye fint om denne problematikken, Takk for et tankevekkende innlegg!
Siv.

GjenopprettetMedlem

Nå har jeg ikke noen utdanning innen psykologiske termer, ei heller særlig belest innen denne type faglitteratur.
Min kunnskap med ego stammer fra opplevelser i både mitt indre og mitt ytre
(og kanskje det sier mer om meg, enn om temaet)
Men jeg mener fast at ego er MER enn kun en verktøykasse med overlevelses, angreps og beskyttelsesmekanismer.
Ego er en del av oss, og lever med oss HELE tiden. Det er bare at det enten er i sjakk, hviler, eller er tilpasset (og sågar en alliansepartner) Eller kanaliserer sjelen i ren form som det optimale
Hva ville idrett vært uten ego, med sine konkurranseegenskaper.
Hva ville arbeids og skolehverdagen vært for oss uten vår vilje til å oppnå resultater og prestere (på flere nivå, ikke bare karaktermessig)
Egoet er også helt sentral i våre relasjoner og kjærlighetsliv.
Med erobrertrang, lyster og tilfredstillelser på den ene siden (vel, arten er jo tross alt avhengig av reproduksjon)
Men ego spiller også en viktig rolle med at man faktisk holder sammen i et parforhold. Det er "eiertrangen" til kjærligheten (min sjelevenn, mi kone, min kjærlighet)
Jeg tror ikke vi mennesker helt vet hva kjærlighet er, slik vi kjenner den er den jo knyttet til et objekt, person, en historie. (vet ikke helt om jeg får frem essensen med dette, men jeg mener selve konseptet med å holde sammen, stammer fra egobevisstheten. Det at man "eier" hverandres hjerter) Det er vel også derfor vi blir knust hvis noen forlater oss, opplever sjalusi osv
Ambisjoner, arbeidsiver, osv er jo positiv hvis man f.eks jobber med noe positivt (innen det alternative kanskje) Selv om jeg mener at mye av denne "driven og pågangsmotet" stammer fra egobevistheten.
Det jeg beskriver er en tolkning av ego langt utover det at man er selvsentert. Det at man bare tenker bare på seg selv, og nekter og sentre ballen hvis man spiller fotball.
Ego er overlevelse på veldig mange nivå. (både med å skaffe seg relasjoner, familie, arbeid og livsgrunnlag, skape gode følelser om seg selv, sitt og sine osv.)
Det med ego kommer litt skeivt ut i vår dagligtale.
Hvis noen sier stort og oppblåst ego, så tenker vi med en gang på en person som står forran speilet og digger seg selv for å gi seg selv god selvfølelse og selvtilitt.
Jeg mener ego på denne måten blir et litt belastet ord, her er det kun egoets ekstreme ytterpunkter som blir belyst.
Ikke la ego bli vårt indre landskaps Judas

Hvor JEG`et havner i denne sammenhengen har jeg ikke helt bestemt meg for.

Om det ikke er noe jeg, men at "jeg" bare eksisterer der sjelen og ego har overlappende behov og interesser.
Eller om JEget er sentralt, og har sjelen som en stor lysmotor til å drives frem av energi, og ego kun er et biprodukt, en primitiv verktøykasse for å dra frem i (opplevde) faresituasjoner.
Eller er det slik at ego bare har formynderansvar for sjelen til denne bli mindre naiv, og sterk nok til å tale sin egen sak.
Eller

andre teorier mottas, med takk.

Det eneste jeg vet (og oppfatter det som for øyeblikket) er at ego er min legemegjøring av sjelen i denne verden.
Og at når jeg en gang skal forlate denne verden så dør ego, og sjelen blir fri.
For å gjennomføre "Egodød" mens man fremdeles er i livet, så er det å kvitte seg med alle speilbilder, innlærte og ubevisste forsvarsmønster og strategier, all lidelse forårsaket av at vi står fanget i ett innbilt spill at verden er god eller ond, eller et spill der alt er svart eller hvit, og vi er den lidende som blir dratt imellom alt dette virvarret. Ikke rart vi lider.
Hvis man frigjør seg fra sin livshistorie, vil den heller ikke bli tynget av den.
Gi slipp
Den som er villig til å miste alt, vil i gjengjeld være motakelig for å få alt, for å være fri.
Det jeg prøver å si her er at man må frigjøre seg fra all historie, ikke bare at man ble seksuelt misbrukt som unge osv. Men også det positive (det er de samme bindingene som holder oss fast, historie er historie. Lidelse og glede er to sider av samme mynt.)
Ikke at jeg er fri enda, men jeg jobber med saken........eller kanskje jeg bare er på bærtur

Varme tanker

GjenopprettetMedlem

Ifølge buddhas filosofi er sjelen/egoet en illusjon

Egoet danser jo på illusjonens arena.
Den syr sammens livets puslespillbrikker, med å dra forhastede slutninger, ved å generalisere, ved å anta. (vi gjør det nok alle litt for ofte om både stort og smått, f.eks vi svelger den virkligheten media og nyhetene blir servert på ganske rått til en viss grad pga at vi bare får servert en side av saken. Det er den virkeligheten vi blir presentert. Ergo det er den virkeligheten vi oppfatter og den virkeligheten vi antar er sann.)
Den skaper en illusjon ved å hele tiden dra virkeligheten inn i en sukkersøt (eller iallefall bedre eller mer håndgripelig) versjon av virkeligheten.
Og den har en funksjon med å gjøre dette, for å beskytte oss. Selv om resultatet av dets gode beskyttelsesfunksjoner ikke bestandig slår heldig ut.

En kan derfor ikke snakke om egodød, annet enn at vekstprosess er den ene celles død, for at den andre skal gro til osv. osv. osv. i det uendelige

Godt sagt, men egodød er vel i denne sammenhengen å rive ned egoet fra illusjonenes scene den danser på hver dag.
Og den gjør det oftere en vi tror, den gjør det bare i det skjulte!

Varme tanker

GjenopprettetMedlem

Bra sagt!

Nuet er det eneste man "lever" i.

GjenopprettetMedlem

EGO på den åndelige vei — et buddhistisk syn.
Fra Sogyal Rinpoches bok: "The Tibetan Book of Living and Dying".:

http://folk.uio.no/kea/bf/ktl/Dharma/EGO.html

Boka er omtalt andre steder her inne, bl.a.:
http://sjaman.com/index.php?option=com_ ... 9.msg37337

GjenopprettetMedlem

Er det dette som kalles " the tibetitanian book of death?"

Er det slik at egodøden ofte kalles "den lille død", hvor stammer dette utrykket fra ?

Varme tanker

GjenopprettetMedlem

"Amund ArticWolf":

Er det dette som kalles " the tibetitanian book of death?"

Nei, "Den tibetanske dødeboken" (Bardo Thödol) er noe helt annet enn Sogyal Rinpoches bok. Det er en "samling hellige tekster i tibetansk buddhisme; tjener som veiledning for den døde i de 49 dagene mellom død og gjenfødelse."
(Fra: http://www.caplex.no/Web/ArticleView.aspx?id=9337657)

Det er over hundre tusen treff på "The Tibetan Book of the Dead" på Internett, og en lang rekke utgaver på engelsk og andre språk. Jeg vil anbefale den norske utgaven som du kan lese om nedenfor.

Les mer (på norsk) her:
http://www.gyldendal.no/new/default.asp ... tibetanske
http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produ ... Id=1465605
http://www.bokklubben.no/SamboWeb/side. ... 660&rom=HS

Les mer (på engelsk) her:
http://en.wikipedia.org/wiki/Tibetan_Book_of_the_Dead
http://reluctant-messenger.com/tibetan- ... e-dead.htm
http://reluctant-messenger.com/Tibetan- ... -Wentz.htm
http://www.lib.virginia.edu/small/exhib ... ndex2.html
http://www.leonardcohenfiles.com/tibetan.html (Om Leonard Cohen og hans innlesning av boken.)
http://www.rottentomatoes.com/m/tibetan ... ead/ (samme...)

GjenopprettetMedlem

...tilbake til noen tanker om egoet...

Sånn jeg ser det

Sjelen har ikke ego
mennesker har det

Egoet har behov for kontroll
men kontroll er en illusjon

derfor er egoet en illusjon

...og jeg jobber sååå hardt for å gi slipp på egoet mitt.
Håper jeg klarer det

en dag

GjenopprettetMedlem

"Amund ArticWolf":

Er det slik at egodøden ofte kalles "den lille død", hvor stammer dette utrykket fra ?

Jeg har søkt litt på nettet angående uttrykket "den lille død". Først og fremst sies det å være (mannens) tretthet etter orgasme, og at det er franskmennene som bruker uttrykket i den forbindelse. Les f.eks. på denne litt morsomme siden:
http://home19.inet.tele.dk/helene_c/forside3.htm
Dette hadde jeg for så vidt hørt før. Men det hevdes noen steder at

Den lille død, snakker franskmenn om. Og mener skilsmisser.

http://www.vg.no/vg/97/01/22/31skilsm.html

Katolikker kan uttrykke seg slik:

Vi kan trene oss til å dø mens vi ennå lever ved å dø stykkevis «den lille død», dvs. gi litt avkall på egne ønsker til fordel for våre medmennesker.

Se. http://www.katolsk.no/artikler/doden.htm

Jeg har også funnet uttrykket brukt om det som skjer ved hver utåndning, og om søvn. Så det er et mangslungent uttrykk. Men noen forbindelse til "egodøden" har ikke jeg funnet. Kanskje noen andre vet noe?

GjenopprettetMedlem

Mange fine tanker omkring ego og "den lille død" observeres og lagres i den sorte boken min.

Kan man si at feks Buddha og Jesus har overvunnet sine ego´er ved sin oppstigning mentalt og fysisk, eller er det en mer metaforisk betydning?

Merker stor motstand under meditasjon og tromming etter at jeg begynte å jobbe aktivt med dempe mitt ego. Virker som om ego er redd for å miste sin makt, og kommer opp med masse vås for å forstyrre mitt mentale arbeid. Noen råd for å overkomme dette?

GjenopprettetMedlem

Sitat Babylonia

Noen råd for å overkomme dette?

Hvordan man behandler sitt ego er etter mitt eget hode veldig individuelt.
Ego tror desverre at det er en virkelig person med sin egen identitet.
Det er derfor det har så mye makt, det er derfor det skaper så mye romstering i oss for å ikke bli avslørt,
og blir det avslørt så romsterer det enda mer med våre tanker og følelser for det hopper fra skanse til skanse og blir litt desperat fordi det føler at det har ryggen mot veggen.
Tenk deg selv å ha stått på og beskyttet noen i alle disse år med en velmenende filosofi, og så er takken for det at noen ønsker deg død.
Ikke rart det blir foræderisk, trygler og ber, lurer og lyger.
Intet ego er det andre lik.
Men grunnrammen er det samme.
Det er kun en mekanisme.
Jeg for min del har prøvd å behandle mitt ego med litt verdighet, og annerkjent dets særtrekk og utforming. Men jeg har vært veldig påpasselig med å ikke gi det annerkjenelse og status som en egen person.
Jeg har vel til syvende og sist kommet frem til at jeg ønsker og behandle mitt ego som jeg selv ville ha blitt behandlet.
Når det til syvende og sist skal ende opp på "death row" i mitt indre landskap.
Så hvorfor ikke gi det litt verdighet på ferden, på den måten så unngår jeg også i stor grad desperate rømningsforsøk.
I sitt velmenende forsøk og i sin logikk så har egoet både fordreid og gjemt mange monster fra barndommen for meg, alt i den intensjon å ta vare på meg.
Selv om resultatene av dette til syvende og sist kanskje ikke gikk helt som planlagt (og man heller fikk en liten psykisk knekk når dette eksploderte meg mitt i trynet får så være)
Men jeg synes all den harde jobbingen og den egentlige gode intensjonen fortjener litt respekt og litt takk.
Så det er slik jeg jobber med mitt ego.
Er det ikke et gammelt ordtak som ser.
Keep your friends close
Keep your enemies closer

Kampen i mitt indre har stilnet,
sårene er mange, men jeg ville ikke vært den foruten
Kampen er avgjordt, og posisjonene er kommet der de skal være.
Der de engang var, før tiden begynte
Det som gjenstår er to gamle kamphaner som slikker sine sår.
Og i ære til min motstander og tidligere følgesvenn, så lar jeg han ta sine siste dødsritualer,
for å forberde seg til å gå ned med flagget til topps på illusjonense skute.
Og ego soler seg i glansen for denne siste ære.
Og er i stand til å forlate meg i fred, med et smil om munnen

Varme tanker