Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg har lest Ailos innlegg.
Jeg kjenner ikke-veien. Jeg synes likevel ikke at jeg gikk den våte og den tørre veien til ende.
Hva da?

Da konen min døde og jeg lyktes med å hente henne tilbake i livet ble jeg voldsomt kastet på ikke-veien. Alt var borte eller ugyldig. Jeg manglet orienteringen, hun manglet hukommelsen. Det var ingen som hadde råd.
Etter hvert ble det en ny orientering til. Jeg forsøkte å jobbe med det som var og det var på vanlig forstand enten borte eller galt.
Etter hendelsen hadde jeg først bare hatt angst og redsel, så kom kaos istedenfor følelsene. Omtrent et halvt år senere begynte jeg på den våte veien på nytt. Og etter hvert kom jeg også på den tørre veien igjen.
Nå er det mange år siden og jeg har møtt ikke-veien en annen gang.

Jeg synes ofte at jeg lever livet mitt flere ganger samtidig. Eller kanskje en gang samtidig men på flere plan? Det hender at jeg oppdager: her var jeg en gang før. Kanskje jeg hadde avsporet første gangen. Kanskje jeg hadde hoppet over fra den tørre til den våte veien eller omvendt.
Og så fortsetter jeg der jeg var en gang før og likevel er det ikke lenger det som det hadde vært da.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette?

hilsen
Gåååja

Jeg opplever at mange ser på livet som et utviklingsprosjekt hvor man går fra nivå til nivå. Når man,før eller siden, havner i graven er man forhåpentlig maksimalt elevert i forhold til dette livets muligheter og klar for nye utfordringer på den andre siden.

En annen måte å se det på er at det hele (tilværelsen) handler mer om drift og vedlikehold enn utvikling. Alt ligger i oss, det er opp til oss selv om vi beveger oss oppad eller nedad nivåene, eller på den ene eller andre veien. Det er handlingene, tankene og innstillingen her og nå som er avgjørende. Det finnes ingen laurbærkrans å hvile i.

Gormii

føler det sånn at veien går fra a-å, så tar man noen rusleturer enten den ene eller den andre veien. kansje du hopper rett til k, så tilbake til b.... så blir nu livet deretter.

Kanskje er det slik at en beveger seg frem og tilbake i våre kjente terreng,for å sørge for at alle områder er helbredet,før vi kan forflytte oss videre i livets nivåer.
Akkurat når en tror seg ferdig med gamle prosesser,kan de dukke opp igjen for mer næring og oppmerksomhets-behov.

Jeg tror på sirkelens prinsipp, stadig nye runder, begynne pånytt med noe (..nytt el gammelt)

Jeg tror ikke på en "lineær utviklingsprosess", men samtidig er  jeg med på at det kan ha en viss verdi, og et snev av sannhet. relativ sannhet.

Jeg tror det er "sirkel", og at begynnelse og slutt skjer kontinuerlig, at de (start/mål) ligger like ved en annen som slangen som biter seg i halen.

Hvert øyeblikk en død, hvert øyeblikk en fødsel.

Kroppen er "less than absolutt truth", så på det viset er vi allerede døde. Forlengst.

Jeg tror livet er en rekke sirkler, som omslutter hverandre, så de nesten danner en ball.  En lysende ball, i flere farger, og med noen mørke punkter.  Denne ser forskjellig ut fra person til person. Noen ting står åpne, andre er spikret fast og kan ikke forandres.

"Utvikling" kan brukes som metafor, for hverdagsjeget skal møte og parres med det udødelige selvet (som har hverken begynnelse eller slutt), og slik kan det skje en type bevegelse.. som samsvarer med de "åpne punktene" på sirkelkonglomeratet.  Det udødelige selvet, må da til enhver tid være det som befinner seg i sirklenes/ballens sentrum. Og det er det som gir liv og energi til den voldsomme dynamikk og bevegelse i ballen. Når man lever..når man dør faller energien gradvis vekk (dette begynner fra aldringsprosessen, når livsgnisten har dalt..)

hmm..

  Flere sirkler som omslutter hverandre på kryss og tvers, og danner en "ball" med store tomme "rom" eller "hull" (mellom sirklene), og farger og mørke punkter forskjellig for hvert individ....er et godt bilde.
et bilde på mennesket (kropp, sinn, ånd) og dets vei gjennom livet....hm...livene...men med ny "ball" for hvert liv, hvor noen av sirklene er helt eller delvis de samme som sist. Etter hva som ble "sluttført" og hva som må fortsette..

Disse idèene sprang opp nå mens jeg skrev. Får la tankebildet sirkulere i kropp og sinn, kanskje kan det utbedres endel.

Eller kankskje ikke-veien dreier seg om å vende innover? Går man på kryss og på tvers og i sirkler, så er jo kanskje det en vei?

Stillhet? Meditasjon? Ailos meditasjon på sentrum i sirklen?
Dette kan jeg  bare filosofere over, har ikke peiling - er nok mest på den tørre veien og teoretiserer, tror jeg. 

"torstein":


  Flere sirkler som omslutter hverandre på kryss og tvers, og danner en "ball" med store tomme "rom" eller "hull" (mellom sirklene), og farger og mørke punkter forskjellig for hvert individ....er et godt bilde.
et bilde på mennesket (kropp, sinn, ånd) og dets vei gjennom livet....hm...livene...men med ny "ball" for hvert liv, hvor noen av sirklene er helt eller delvis de samme som sist. Etter hva som ble "sluttført" og hva som må fortsette..

Jeg er veldig glad i dette bilde! Takk for dette!
Gåååja

Jeg har og stor sans for Torsteins sirkelbilder.
Har og stor sans for betraktningen om at man beveger seg omkring i et landskap og erfarer forskjellige ting, man gjenoppdager det som allerede er, eller man stenger for, benekter og tar den kampen. Kanskje er alt en lek, et eksperiment. Vi er guder som tester ut forskjellige muligheter?

Kjenner igjen det med å vende tilbake til det gamle, frem og tilbake....oops nå er jeg der igjen. osv.
Føler heller ikke at jeg er ferdig med det våte,- dvs følelseselementet. Selv om ikke- veien er en måte å beskrive min vei nu.
Ja, hva så? thats the question which we just have to wait and see...

Etter å ha levd et liv hvor jeg hele tida har prøvd å gjøre ting riktig, og erfart at alt ble ganske motsatt, selv om jeg stadig har gått veien, hva nu det enn er,  - er det igrunnen godt å kunne si til meg selv at jeg ikke vet hva som er det riktige, og hvordan det hele henger sammen.
I mitt liv kjennes det som en sirkel er sluttet, et landskap er bevandret. Jeg har sett det hele, men det er ikke det samme som at jeg har lært og integrert, eller har fullbyrdet alt. Men nederlaget skal visst være den største seier,og i og med at jeg fortsatt er her og igrunnen har lyst til å fortsette, så er jeg på ikkeveien, med den erkjennelsen at jeg ikke vet mye om hva mål og mening med det hele er. Tiden får vise..

Takk for "takk"! 

Det slo meg etterpå at bildet/idèen var mer rettet mot "livet" enn nødvendigvis "ikke-veien".

Kan ikke-veien være å leve livet, fra øyeblikk til øyeblikk uten forventninger, håp etc... være mest mulig i nuet?

Hmm.. tror jammen jeg må lese den artikkelen pånytt

"torstein":

Kan ikke-veien være å leve livet, fra øyeblikk til øyeblikk uten forventninger, håp etc... være mest mulig i nuet?

Kanskje er det slik at ikke-veien kan også betyr:
la ikke involvere deg, er nøytral (?), la alt hva skjer slippe forbi, bare iakkta, blir i balanse og har hjertet åpnet for å gi og ta imot, helt i stillheten...

Jeg har ikke kommet til ikke-veien, og da kjenner jeg den heller ikke, men jeg har noen tanker om den. Det kan være noen ganger at det kommer en  smaksprøve, for at en så må gå veien.  Når mennesket møter motstand har det en evne til å utvikle seg for å komme over kneiker, og vi har ekstra krefter i reserve for vanskelige situasjoner. Det sies at det er i motbakker kondisjonen øker.

Dagens teori; på sjamanveien stiger kraften i kroppen, det gjør den også i dødsprosessen. Til slutt kan en takle noe tilnærmet en dødsprosess. Altså å gjøre den reisen som kanskje går til stedet vi kaller intet. Som et sort hull i universet som absorberer planeter. Der det er visst der det er, opplysningen. I intet eksisterer ikke ikke. For om intet eksisterer, kan ikke eksitere i intet. I intet blir ikke-veien til veien.

Cluet kan da bli å nå en raskt høy energi for så å foreta en prosess tilnærmet dødsprosessen. Altså deal or no deal med døden. Jeg tror det var noe sånt jeg prøvde på en gang, lyset kom på, tunnelen kom, og jeg ble sugd inn i den. Da avbrøt jeg, for jeg var ikke helt klar for å deale med døden på den måten. Egentlig så dealer vi med døden hver dag. Jeg ser ikke det store poenget i å sette i gang disse prosessene for tidlig, da vil jeg heller minnes en et treff seinhøstes i år. Folk fra alle retninger møttes, noen ferske andre garvede. Vi trakk en sirkel etter beste evne, holdt et ritual, og lot sirkelen stå åpen hele natten. Våte furugreinener holdt oss varme i natten,  trommene gikk jamt og trutt, med  gitar og sang innimellom. Det er godt når di vanlige normene oppheves, og en kan snakke ut, mens latteren sitter løst. Jeg har aldri sett så mye healing på en gang som den natten, og natten og bålet varte helt til dagen avløste natten.
Om vi trenger trommer lenger, så er mitt svar JA.

"craftwolf":

Egentlig så dealer vi med døden hver dag. Jeg ser ikke det store poenget i å sette i gang disse prosessene for tidlig, da . . . . .

Takk for inlegget. Det er mye i det jeg går enig i med deg. Jeg kan tenke meg vilkår der det er lurt å sette i gang denne prosessen. Men heller ønsker jeg meg at jeg er årvåken når jeg dealer med døden på en hverdagslig måte. Så kommer prosessen i gang på ganske naturlig måte.
Hilsen
Gåååja