Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg mediterte i går kveld, det var en avslappnings meditasjon og" gi slipp "øvelser.

Hadde ingen intensjon på å gjøre noen reise av noe slag, men plutselig befinner jeg meg på en klippe.
Jeg ser meg selv i et hvitt lys med armene strakt opp, plutselig kommer ørnen min og begynner å hakke på hodet mitt.
Jeg er naken og huker meg ned, føler at den angriper meg . Så løfter den meg etter håret og flyr avgårde med meg, utfor stupet og slipper meg ned i avgrunnen.

Jeg faller , faller - men plutselig flyr jeg selv , er ikke meg lenger ,men  bare lys/energi .Jeg kommer til en slette , det er et bål og en mann.Min lærer . Jeg kaller han far .
Han begynner å joike, jeg tar trommen .Det er en vakker joik , og jeg kan føle den lever.
Jeg går mot bålet og inn i flammene ! Der blir jeg borte ,jeg hører meg selv  skriker . Skriket forsvinner opp av flammene som røyk.
Plutselig ser jeg meg selv som en indiansk kriger til hest , jeg skriker (det samme skriket) og hever armen. Da merker jeg at det er mange bak meg og jeg rider fremover i full fart , de andre følger etter.
Vi rider i voldsom fart utfor et stup, men så blir stupet til en foss og vi blir til sommerfugler - deretter til ren energi , i alle regnbuens farger.

- - -

Jeg har opplevd flere ganger dette med flammer .
Det var utrolig ekkelt å kjenne at jeg gikk inn i flammene, hva skjedde med meg?

Jeg følte mye villskap  i det skriket  .

Hele dagen i dag har jeg hatt problemer med å puste , midt i hjertechackraet mitt har det vært et slags press.
Akkurat som noe tungt ligger å presser der.Har måttet trekke pusten flere ganger for jeg føler jeg ikke får nok luft.

Er det noen som har noen tanker å dele med meg her?
Hva skjedde i flammene?

Setter pris på alle tilbakemeldinger 

Trevligt att du fick möta din lärare. 

När du beskriver att du går in i flammorna och sedan har en ny gestalt,
tänker jag ju på fågel Foenix, som dog och föddes på nytt igen.
Spädbarn skriker när det är nyfödda - ett sätt att få igån lungorna.

Fortsätt att meditera/resa och spör om pressen som ligger på hjärtchakrat, så kanske du får svar på vad du ska göra... skrika mer i verkligheten? (Man kan sjunga också  ) eller kanske noe helt annat...?

For en reise du har hatt Malaika! 

Kan ikke bidra med hjelp tiltolkning, men ser Lie har gitt deg bra svar.

Lykke til videre..

Flott historie ja. gjenfødsel, innvielse, og kanskje minner fa tidligere liv? En spesiell reise var det.

Hei !

Tusen takk for tilbakemelding dere!   

Lie; takk for dine tanker - jeg har spurt meg selv spørsmålene høyt og kjent litt på det skriket.
Det er viktig for meg å få det ut, ja. Det ligger liksom og ulmer i meg....

Håper jeg kommer til det punktet , hvor jeg kan settes fri fra det.

Under en meditasjon på Saivo-sjamanskole kom jeg opp i et skrik som ikke ville stoppe, det kom om og om igjen. Ailo kom bort til meg og sa "transformer det"
Jeg måtte kjempe men ut ifra skriket transformerte jeg det til en sang isteden, og dermed var det blitt til noe vakkert som gav energi isteden for rive opp.

Hvordan starte og få skriket tilbake. Uten forventninger, uten press, med letthet - åpne munnen og la det komme ut det som skal. Vi blir bare syke av å holde det tilbake.

Lykke til - god transformasjon

Klem fra Elin

En fin reise Malaika. 
Sommerfugler, er ikke det tegn på at man går igjennom en transformasjon?

"Fønix":

Sommerfugler, er ikke det tegn på at man går igjennom en transformasjon?

Jo visst är det väl så!

Inn i flammene eller inn i ilden.

Min oldefar med sitt gode smil samtykket eller oppfordret meg til å gjøre det - stige inn i bålet. Det var en steinsirkel rundt og flammene rakte over meg slikat det var plass til hele kroppen min inni flammene. Det stod også folk (som skygger) rundt bålet i en stor sirkel. Alle ventet på sin tur. Da jeg steg inn i ilden forandret pusten seg til ganske heftig og intenst. Tårene rant ut fra øyenkrokene. Det var noe som knyttet seg i brystet (hjerte/solar plexus) - sorg som ble forsøkt holdt tilbake, men løste seg i lettelse, takknemlighet og glede (og det som større er). Min oldefar gav meg et skrin. (da han levde laget han et slikt skrin til meg, men det var større enn skrinet i trommereisen). Et identisk skrin bare i miniutgave. Han rakte det til meg og sa at jeg skulle fylle det med asken fra bålet - min egen aske. Jeg tolker dette som mine egne erfaringer. Jeg skulle også plassere skrinet i "medisinskapet" sammen med de andre medisinflaskene.

På en annen reise stod jeg på ørnens hode på vei oppover/ inn i universet. En komet kom mot oss i full fart. Vi fløy rett gjennom den og i det samme var det som å få (tilnærmet) elektrisk støt. Jeg følte en voldsom kraft som opplyste hele meg - hver eneste celle i kroppen. Det føltes fantastisk rensende - som å bli helt ny. Vi kom fra en forurenset jord. Etter at vi traff på kometen fløy vi videre og over oss var en ny jord - helt ren. Dette var bare helt fantastisk. Glede!

Mine opplevelser med ild har vært sterke renselsesprosesser. (Jeg har også en tredje ildfull opplevelse. Det var den gangen jeg ble spist av en komodo varan og ilden lyste i øynene dens)

Dette er kortversjonene av noen ildopplevelser. Kan de hjelpe deg til å tolke dine, Malaika?

Hei dere!

Tusen takk for fine innspill !!!

Jeg har kommet litt lenger i prosessen min, og ser mange gode ting i hva som er foreslått.
Har etterhvert forstått at dette med ilden, er noe som dør og jeg blir "født" på nytt.
Jeg har hatt endel ildopplevelser i tidligere reiser, og ser at det er min måte å fortære det gamle...

Skriket er der ennå, i brystet mitt...og jeg skal prøve tipset om å transformere det...(kjempe godt tips, takk)

Jeg er på vei....
Leste litt om det innlegget , Crazy Sjaman...der er nok mye jeg kan bruke for å få ut skriket mitt...hehe .

Takk igjen for god hjelp og støtte ! 

Varme tanker fra Malaika

det er viktig å fylle de plasser bålet har tatt bort
med lys å kjærlighet

ja, men hva når det var hele meg?

jeg var bare røyk...?!

Fyll hele deg selv da 

Ja....hehe 

så enkelt er det   

takk for det , Lie !

Litt tullsnakk, med alvor i.

det er viktig å fylle de plasser bålet har tatt bort
med lys å kjærlighet

Det skrev oakmann... men jeg skiller faktisk litt mellom healing-reiser og reiser/meditasjon.

Ved healing er det mye viktig att fylle på, MEN en bilde i en meditasjon, ser jeg mer som en metafor.
En metafor för pånyttfödsel - transformasjon - som kan vise veien fremover i utvikling

mediter mer på det, prøv å få med kraftdyre ditt til å beskytte deg.

Umiddelbart kjenner jeg at i hjertechakra kan det ligge uforløst sorg som gir denne følelelsen av ikke å få puste, hadde det slik en lang periode, nesten et halvt år, før det endelig løsnet. Og jeg kunne sette ord på smerten, sette lyd på sorgen. Jeg har vært og har lett for å være en som skal tåle alt, så dette var en svært givende bevegelse for meg. Ilden kan også være solar plexus chakra som forsøker å fortelle deg at nå er du klar for transformasjon i hjertechakra. Kanskje kan det hjelpe deg å jobbe litt med pust, som i yoga?

Interesant historie Malaika!

Bare så det er sagt med en gang - jeg er amatør innenfor sjamanismen  .

Kanskje du ikke bør kvitte deg med det skriket - kanskje det kommer som en liten påminnelse om at ta sin egen kriger på alvor.
Kanskje du er på god vei til å bli en crazy sjaman

Hilsen
Hannes

Det første jeg tenker på er bare å SKRIKE av hele din kraft. Ut i skogen og la kreftene der ta det som ligger der. Skrik så høyt du bare kan Skrem alle søndags turgåere hehe. Var vitne til Twisted som skreik i skogen på et kurs i sommer og der var det STOR medisin!!!

Du skal ikke skrike i skogen,den har da aldri gjort noen noe vondt.
Tenk selv du står der og nyter en fredelig samtale med "de andre" som du kaller dem,og så dukker det plutselig opp en kar,eller en kvinns,og begynner å skrike å ralle og jamre seg i idyllen.
trærne tenker og føler de også,og kan få traumatiske opplevelser av mennesker som skremmer dem slik.

(o.K.spør om lov først,ja,ja,jeg vet ikke,de stakkars trærne må vel skrike med i angst uansett)

Nei,sett på noe opera  og skrik med.

Om vinduenen sprekker,kan det fikses lett.

Lovely.

"teleterkji":

Du skal ikke skrike i skogen,den har da aldri gjort noen noe vondt.
Tenk selv du står der og nyter en fredelig samtale med "de andre" som du kaller dem,og så dukker det plutselig opp en kar,eller en kvinns,og begynner å skrike å ralle og jamre seg i idyllen.
trærne tenker og føler de også,og kan få traumatiske opplevelser av mennesker som skremmer dem slik.

(o.K.spør om lov først,ja,ja,jeg vet ikke,de stakkars trærne må vel skrike med i angst uansett)

Nei,sett på noe opera  og skrik med.

Om vinduenen sprekker,kan det fikses lett.

Lovely.

Hehe, ja men trærne liker faktisk å ta imot det vi ikke vil ha. Det er min erfaring ihvertfall. trærne tar det vi puster ut, som er gift for oss, og forvandler det til noe som blir livsviktig for oss. Slik tror jeg det er med tung energi som vi bærer også. Har skjedd flere ganger at jeg har sittet ute i skogen og gitt mye drit til mine brødre og søstre plantene. De liker slik energi ser det ut til. Men man bør jo som du sier Tele, spørre om lov først.

Jeg tror at ved å slippe løs all skiten i ett heftig, høyt brøl, så tar bl. a trærne seg av det og forvandler det til noe annet. Tror ikke det blir samme effekt i ett "dødt" rom. Jeg skriver dødt i anførselstegn pga at hus, møbler etc er jo produkt av naturen. Forskjellen er at de har blitt temt og kanskje ikke så mye av urkraften er igjen, som med f. eks temmede husdyr

Hei-hei!

Jeg har erfaring fra flere ute-skrikinger,og funnet ut at loven om tiltrekning fungerer for meg.
Det jeg sender ut,kommer likevel tilbake igjen til meg,der jeg sitter og tror jeg er fri fra alle mine sorger.
Denne teorien med at en kan lempe skjiten over på noe annet,og selv bli fri
det er denne teorien som forårsaker all skog-døden i europa,og nedbryting av villmarken.
Liker virkelig trærne all den tunge energien,vi må bli kvitt,all giften??
Og havet,som er så rensende,liker fisken allt den møkka vi kvitter oss med?

Nei det gjør godt å skrike,men hvorfor ikke la det utfolde seg der det ofte stammer fra,stua,all den psykiske mumbo-jumboen som lever der til tider.
Det gjør godt å skrike,høre seg selv,og kjenne sin plass i kosmos,men hvorfor gi trærne sjokk som de husker til de blir krokete å snodde??
Jeg trur på å ta ondet ved rota,slå til der det prikker,og skremme det tilbake til sitt skremme-land der det bor og synger falskt i kor.
(Det er ofte der hjemme i de "døde" rommene,med all nipsen og utstoppede gleder fra fortidens safari.) (fy meg)








 

Ja du tele... jag har funderat över det där... när folk säger att jorden tar emot skiten.
Jag tror också vi ska vara varsamma med allt omkring oss och tänka en och två gånger.

Hvorfor kan vi ikke skrike mot overgriperen?,smerte-påføreren?

Javisst i första hand borde man väl det, men ibland kan det vara svårt, om h*n är död eller borta på annat sätt... men finns möjligheten att konfrontera den som sårat gjort, borde man nog välja det, men en gång valde jag att kasta i naturen, istället för att konfrontera chefen... det verkade smartast då 

Förr - när min röst ännu var OK - brukade jag ställa mig uppe på ett berg och Kula/kauka, http://sv.wikipedia.org/wiki/Kulning, men det är mer sång än skrik och då sjöng jag för hela naturen. (Nu för tiden har min sångröst gömt sig... kan inte hitta den.)

Hehe, er bra å få ut det som rører seg i gryta til ho mor Da kan det jo hende at jeg får noen av restene og kan bruke de til noe. Jeg mener, fremdeles(hehe), at det er bra å få tømt følelsesbarometeret ute i skogen. det baserer jeg kun på egne erfaringer. Jeg har ikke sett langtidsvirkningene og at det slår tilbake. Men jeg er jo fremdeles fersk.

Jeg mener ikke at det er ok å dumpe fysisk drit i natur og hav. Selvfølgelig ikke. Jeg synes det er stor forskjell på fysiske ting og finere energi, som kan forvandles relativt hurtig uten konsekvenser for naturen (tror jeg ). Jeg tror også at intelligensen bak kosmos har innordnet det slik at naturen virker slik. Naturen tar de tingene som er tungt for oss. Jeg merker alltid at jeg er lettere til sinns etter å ha vært en tur i skogen. Pleier nesten alltid å ha det bedre på vei ut enn inn i skogen. Jeg mener vel også at man skal vise respekt for naturen og ikke misbruke. Er det noe som kan gjøres uten å blande inn naturkreftene, ånder, troll og alver, så gjør det først. Kanskje det går an etter en slik "tømming" å takke på en eller anen måte. Gå til skogen når man ikke trenger å bli kvitt noe, men for å gi noe tilbake. Det finns jo utallige måter å gi noe tilbake på. Vi må ikke være for redde for å bruke naturen. Vi er langt nok vekk fra den allerede. Og så er det jo stoooor forskjell på bruk og misbruk.

Dette er en prøvelse for meg også. Det og faktisk stå for det jeg sier her inne. tanker som at: "Nå kommer nok tele aldri til å ville snakke med meg igjen, kanskje jeg tar helt rivruskende feil" melder seg. jeg har jo for all del ikke lyst å ta meg dårlig ut men for meg er det blitt viktig å tørre å lufte tankene mine. Å svelge kameler har jeg ikke no problem med, så ofte får svar fra andre meg på andre tanker og da er det ikke verre enn å skifte kursen

Takk for at du er ærlig med meg, du min godeste alkemiske mann

Nå kommer jeg ikke til å ville snakke mer med deg.
Det vil bli stille i snakketøyet når det rettes mot deg.















Men om du synger,stemmer jeg i,du har en smittsom glede å varme Magne-ildjoiker.